I skogen rundt Kristiansand er det stier og tråkk over alt. Der hvor alle skulle tru at nokon kunne bu, bor vi. Og rundt oss har vi turløyper i fleng. Vi er flinke til å ikke stå så stille vi som bor rundt disse stiene. Og jeg er kanskje en av dem som står minst stille og har gått på mange av disse tråkkene. Av og til på, men oftest av disse stiene. Og jeg tror jeg har funnet den fineste turen. En tur som starter kjedelig ved Voie Kirke, men som fra første steg bare blir bedre og bedre. Den ytre turen mot Møvigveden er en historie i seg selv. Terrenget forandrer seg fra åpen høyfjellslookalikeskog til tett og frodig urskog. Syrer og myrer, stup og stopp. Stille tjern og flotte badevann. Bekker som sildrer og bekker som buldrer.

Og for de som ikke liker nærsyn kan få vakre utsyn. Både ut over holskogen og utover Flekkerøya og havene uttafor. Så gjør som skogen, sett kryss ved denne stien slik at du husker den.

Ta den og kos deg. 7 kilometers rundtur som er verd strevet. Barnebarnet begynte å mase om vi snart var framme mens vi ennå kunne se bilen. Han glemte snart avstandene og med litt hjelp av GPS og tracking og noen blåbær og litt syre holdt han hele veien. Akkurat som Maya og meg. Ta turen du og. God Tur. Det beste av alt for trette bein er at det er kortere hjem enn dit.

 

Vær i øyeblikket, sies det. Og det skal en være. Vi var også i været. Stort sett ikke noe valg der. Men det er måten vi er der som er ulike. De som har opplevd å nesten miste livet sier alltid at de i ettertid har lært å sette pris på de små tingene. Det som er nært. De tingene du har. Det du ser. Det stedet du er. De menneskene du har rundt deg akkurat da. Hvorfor må det en nær døden opplevelse til for at dette skal gå opp for lillehjernen. Ektheten i øyeblikkets tilstedeværelse er fantastisk. 15. september 2016 var en ekte dag for meg og Maya og et barnebarn. Katten vår døde. Det dyret som vi alle var glad i og som hadde gnidd seg på alle våre buksebein og stolhjørner i mange år. Og da pusen steg inn i sitt lys, dro vi andre ut i båten mot vårt lys. For det ble en magisk fin dag. Og vi evnet å være i den, vi tre. Vi var ikke i øyeblikket. Vi var i timene. Vi nøt den enestående vakre kveldssolen. Vi telte antall ganger en stein kan sprette på flatt hav. Vi snakket om katten. Vi snakket om solen. Vi snakket om lyset. Vi nøt den solvarme lukten av nygrillet kylling og halvbrente laktosefrie pølser fra Gilde. Vi gjorde ei strand litt finere for nestemann ved å fjerne søpla der. Vi bare lå. Vi bare satt. Vi bare nøt. Vi hilste smilende på folk i samme ærend som oss. De hilste smilende tilbake. Vi var på Dvergsøya utenfor Kristiansand. Vi var på plenen midt mellom Jebsens og Vogts del av øya. En stund bare var vi. Det er det som er godt. Å klare å være der du er, fullt og helt.

Sorry Dyreparken. Dere kan nok skilte med høyere besøkstall, men den beste Tømmerrenna på Sørlandet ligger i Vennesla. Og har “toget pebe”, så er du sannsynligvis på rett plass. Jeg har tatt Tømmerrenna i Dyreparken noen ganger. Den er gøy den, men den er liksom over når den er over. Tømmerrenna i Vennesla derimot kommer til å sitte i. LENGE. Og jeg har sett den på avstand tidligere, til og med syklet en gang i den i ungdommen. Men jeg har aldri hatt den som mål for en tur før sist lørdag. Og som den trege sørlending jeg er kom jeg sent av gårde. Men heldigvis ikke for sent. Med min kone ved min side og to Pokemon-søkende barnebarn i baksetet fant bilen veien opp til Kraftanlegget på Grovane. Bilen ble etterlatt til fordel for Tømmerrenna som starter her. En 4 kilometer lang overdimensjonert takrenne streker seg rank og finn innover og oppover. Langs elva, over elva, langs jernbanen, under jernbanen, inn i skogen og ut av skogen, i friluft og i tuneller. Renna ble bygd for å fløte tømmer forbi en flott del av elven Otra som ble temmet til fordel for en dam og et kraftverk. I dag fraktes tømmer kjappere langs landeveien. Heldigvis for oss har ildsjeler og andre sjeler fikset opp tømmerrenna slik at den nå fremstår som en av de fineste turene du kan ta her i sør. Den er lett å gå i og gir deg utsikt og innsikt. Vi gikk ikke hele veien denne gangen. I skogen langs renna fristet det med litt kvelds-sol litt oppe i lia. Vi klatret opp, fyrte i et bål og spiste blåbær til tungetrynet var blått. Neste etappe av Tømmerrenna skal vi ta en annen dag. Det skal visstnok være en lang og skummel tunell et sted, og i enden finnes en flott demning av den fine sorten. Ta turen du også, og i motsetning til Tømmerrenna i Dyreparken, er denne turen gratis.