Scener fra et Vertskap. Forsommeren har kjølt oss og varmet oss. Og trekkgjestene har startet å komme og temperaturen stiger. Også svanefar, som har vært her lenge, har høynet sin egen temperatur. Om det er fordi han vil ha oss for seg selv, eller om nye gjester kun indikerer mer mat til han, vites ikke. Uansett har han blitt en nebbete fyr som må kjeftes på. “Fy Svanen!” , sier jeg.  . . . . . . Det nytter ikke. Det nytter rett og slett ikke. Har du noen gang forsøkt å kjefte på en svane. Noen kaller sin kone for sin svane. Det nytter ikke å kjefte på koner heller. I alle fall ikke når de er sultne. Ei heller svaner av fuglearten. Vi har hatt finfint besøk fra hovedstaden i noen dager. Silje & Davide har gledet oss med sitt nærvær ved årets første bryggemiddag. Samtidig har vår fjærkledde halvtamme svane mast seg til en plass i solen nedenfor stolen. Det er sommer nå. Og gledesbesøkene har startet, og sluttet. I går satte vi våre stappmette Oslogjester tilbake på østgående  buss kl. 17.00. Samtidig på andre siden av Europaveien gikk mine svigerforeldre av vestgående buss og skal være her en uke før de igjen trekker videre. Den eneste som blir værende er svanen.

Vi stod der til slutt, Maya og meg. Utenfor båthuset og så solen gå ned bak Lyngøya, i sundet mellom Gåsholmen og Knarrevik. Vi stod der midt i kunstverket. Med skogen malt av I.C.Dahl, og sjøen fargelagt av Nupen. Det var fint. Vår første natt på hytta for sesongen lå foran oss. Vi ble kastet ut, av oss selv, fra vår egen bolig i går. En selvpålagt fraflyttingsordre kan man nesten si. Husløse, men ikke håpløse. Heldigvis har vi et akuttmottak langs Korsvikfjorden stående klart.  Årsaken er enkel. De første sommergjestene kom, Silje & Davide kom på grand visitas. Først Silje, og dagen etter Davide. Og når sommergjester kommer så stikker vi. Det er tradisjon. Vi på hytta,- de i huset. Så møtes vi både her og der og hele tiden etterpå. Slik skal det være. Og Silje hadde ikke vært her mange timene før hun motvillig ble kastet opp i en bitteliten gummibåt med Lucas som verdensvant og erfaren kaptein. Sommeren er kanskje i gang nå. I dag har vi nemlig invitert noen litt høyere temperaturer på besøk i tillegg til de gjestene som allerede er her.

De hørte ikke engang min teite vits. De små. Det handlet om mer enn spikking for to småingene i går. En kniv er farlig i hånden på hvem som helst. Og når jeg kom tuslende ned sykkelstien etter jobb fant jeg to mindreårige med kniv sittende og vente på meg. Eller det er egentlig feil. Jeg håpte at de ventet på meg. Men dessverre ble min største frykt materialisert. De enset meg ikke. De så ikke at bestefar kom. Og  jeg måtte høylytt påpeke et kraftig;” Hallllllllllllloooooooooo!” og stå  en halv meter unna før de heller ikke merket meg. De satt med hver sin kniv og spikket i vei. Han spikket opptenningsved og hun spikket spisepinner. Verken opptenningsveden eller spisepinnene ble bra, men dette øyeblikket var større enn både meg og resultatet av det de lagde. Det var det at de fikk lov. Etter kyndig opplæring fra famma satt de der inni hver sin verden og var stolte av seg selv. Og famma var stolte av de. De satt der og mestret spikkingens kunst. Og mens tunga var langt fra rett i munnen lagde de litt stolthet i seg selv. Og etter en stund la de merke til meg og jeg fikk behørig presentert både kleine spisepinner og dårlig opptenningsved.

Fantastisk begge deler.

En finfin dag med bølger og bensin. Og etter at det gikk opp for en forvirra bestefar at han blåste luft inn i motoren i stedet for bensin – ble det fart i sakene.  På med lue og redningsvest og opp i gummibåten med trekkferdig arm. Host, host fra både meg og motoren og en av oss starta. Jomfruturen var i gang. Med Lucas ved roret føyk vi i 2 knops fart over havet mot øyene i det fjerne. Vi så etter smult farvann, – og fant det i ly av Langholmen. Her ble reversen oppdaget til stor glede for min unge styrmann. Av en eller annen grunn var det akterover som var mest stas. Full fart er tydeligvis for pingler så vi holdt 2 knopsgrensa. Men farkosten er sjøsatt og testet og nå ligger havet klart. En 4 takter med 6 hester, en 9 åring og en 50 åring trenger bare litt mindre vind og litt mer varmt i lufta så er vi klar for oppdagelsesferder.

For 3dje gang på 5 år havna jeg på Akutten på sykehuset. Og for 3dje gang på 5 år feilte jeg ingenting. Første gang i 2011 hadde jeg Jetlag, andre gang i 2014 var jeg lemster og i går, altså 3dje gang var jeg der på grunn av litt småstein. Ikke min småstein en gang. Det var Stians. Jeg var egentlig bare å regne som besøkende. Eller besøk og besøk. Sønnen ringte i går kveld og sa at riene var begynt. Han skulle føde. En sønn av meg skulle føde. Og det ble komplikasjoner. Det er i hvert fall det legene sammenligner smertene med. Å føde. Og han skulle føde en nyrestein eller ti, i stedet for en unge. Gudd, jeg er glad det ikke var meg. Det så rett og slett dritvondt ut. Skikkelig dritvondt. Jeg tror fødsel er ingenting i forhold til dette. Damer er bare pinglete. Jeg tåler ikke smerte selv, så jeg forsøker å unngå både Galle- og Nyre stein og fulle menn fra Kvinesdal. Men han fikk smerter så det holdt. Jeg kjørte i masse over fartsgrensa hele veien til akutten med en smertemetta fyr ved siden av meg. Inne på akutten tappa de han for det han hadde av blod og tok så godt vare på han som bare akuttmottak kan. Jeg ble der til han nesten sovna før jeg snek meg ut av frykt for å bli lagt inn for ingenting igjen.

Det var godt å vite at han hadde rene staseslanger tilgjengelig.

Av og til er kort langt nok. Og så fint at det rekker lengre. En liten omvei fra sykkelstien og vipps! Vi er i 200 meters skogen. Alle turer er hva du gjør det til. Plutselig er det litt magi rundt oss. Litt anderledeshet. Litt oppfinnsomhet. Litt nytt. Vår lille sykkeltur fra Strømme til Bamåsen ble til en tur i stedet for kun transport.

Livet handler jo ofte om å få brikkene til å passe sammen. Det er ikke lett og det kan ta mye tid. Masse tid. Vanskelig tid og lett tid. Har du bare to biter går det fort. Med 10 biter er det også ganske lett. 100 går greit og 250 er overkommelig. Men får livet alt for mange brikker begynner frustrasjonen og bite seg fast i underleppa. Maya er flink til å pusle. Livet har lært henne at om en leter lenge nok så finner en sannsynligvis den rette brikken. Den som bare hører til der og ingen andre steder. Jeg er ikke så flink til det. Jeg er mann og foretrekker puslespill med få brikker. Og får jeg det ikke til gir jeg opp. Men det gjør ikke hun. Hun er en pusling med stor P. Jobber og sliter og gir ikke opp. Og hun er flink med analoge puslespill også. De som gjør meg irritert og gir meg selvinnsikt i mine varig svekkede matematiske evner. Finner jeg ikke biter som hører sammen i løpet av 10 min gir jeg opp. Det gjør ikke kona. Time etter time kan hun sitte. Slike puslespill kan være myrra for hjernen og sjelen. Når det virkelige livets puslespill er vanskelig kan et stuebord dekkes medbiter som skal bli til ett. 3000 biters terapi.