Det er skummelt det som foregår i dypet. Både i dypet ute på havet og i dypet av fantasien i et barnesinn. Vest-Agder Museums avdeling på Odderøya arrangerte påskeaktiviteter for store og små. Og der gikk vi med godt mot med 2 moderat interesserte barnebarn. Lite visste jeg at dagen skulle sette varige spor i et bestefar-sinn. Noen hyggelige unge damer forklarte hva vi kunne gjøre og hvordan påskekyllinger på håndverksmessig vis skulle trylles fram av piperensere, gule fjær, bomull og lim. Lekre kyllingmodeller stod utstilt for å vise hva vi skulle strebe etter. Vi benket oss rundt bordet, stakk tunga konsentrert ut av munnen og satte i gang. Vår målrettethet tok kjapt flere sidespor og sidesprang for til slutt å gå seg helt vill. Og det ble en time med skrekkblandet kreativ fryd. Direktoratet for påskekyllingers velferd ville skutt oss på en viss flekk dersom våre aktiviteter ble oppdaget. Heldigvis unngikk vi dyreaktivisters radar og fortsatte maltrakteringen av kyllinger. Resultatet ble noen genmodifiserte gule og Orange saker som trives best i stummende mørke eller store havdyp. Sannsynligvis er det dette som hadde blitt resultatet dersom påskeharen hadde fått det som han hadde villet med påskehøna. Det ble en dag jeg kommer til å huske. Påsken er ikke den samme lenger.

Og Nodeviga kommer vi tilbake til. Fint opplegg, fine folk, deilig plass.

 

Det er i dag hun har bursdag. Min Maya. Jeg liker å kalle henne min. Selv om hun egentlig er sin. Hun er seg selv og sin egen. Nordlandstøtter er gjerne slik. Jeg har mange ganger foreslått at vi begge skal konvertere inn i ett eller annet slags kvinneundertrykkende samfunn, men det har ikke falt i god jord. Maya er seg selv og ingen andre. Men jeg liker allikevel å kalle henne min. For av en eller annen grunn som et lett rødmende sørlandsk jordbærtryne ennå ikke helt skjønner så fant hun meg en gang i forrige århundre. Og siden har vi holdt i lag, både på sletter og i oppoverbakker og i nedoverbakker. I solskinn, tåke og regnvær.  Og for de av oss som kjenner henne vet vi hva hun er skapt av. Et stort menneske i en litt for skjør kropp. Og jeg vil gratulere deg Maya, for at du er den ekte personen du er. Du fortjener en fin dag. Nå skal jeg gå og sette på kaffen og gå inn og vekke deg. Si god morgen til bursdagen din.

 

Vi hadde en hund en gang. Og minnene er gode, ser en bort fra klessstilen som regjerte på den tiden. Jeg tror jo på energier mellom alt. Mellom meg og trær. Mellom meg og maur. Mellom meg og utsiktene jeg ser. Ofte gir utsikten meg innsikt. Og dyrene vi omgir oss med. Katten vår. Fuglene på maten som henger i treet. Fiskene i havet og glassmanetene som snart gjør seg til ved bryggekanten. Vi henger sammen. Slik var det og med hunden vi en gang hadde. Han hørte bare til hos oss. Hos oss og ingen andre. Selv om han huskes av mange var det hos oss han hørte til. Det var en god hund og et godt dyr. Energien til han og til oss hørte sammen. Helt fra han kom til han gikk. Minnene er gode.

Slowjuicemaskinens hemmeligheter har blitt avdekket i Høvågveien. Denne underlige maskinen som ikke virker fort, men seint. Før hadde vi en foodprocessor som kverna frukter ferdig nesten før vi la den oppi. Som bråkte og rista og putra. Og glemte vi å sette lokket på hadde vi et fruktkjøttdekorert kjøkken og tak. Den er nå pensjonert og så har vi fått oss en Hurom Solwjuicer. Den kan bare gå innmari treigt. Og Slowjuice er en fin ting for oss blaudhaua søringer. Vi er er jo fødd uden ski på beina, men med klister under fotsålane. Og bindiger har vi så mange a at vi henger fast i alt det gamle og kommer oss bare litt videre om ganga. De eneste gangan vi søringer gjør noe fort er når vi bare sidder å gjør ingenting. Vi kan gjøre ingenting fort i timesvis. Og nå har vi altså utforska det å lage sein saft. Barnebarna hjalp med smaksnyanser og epler, bananer, gulrøtter, ingefær, ananas, spinat, appelsin og brokkoli fant veien opp i hullet på toppen. Etter ei stund pipla det saft ned på den ene siden og underlig tørt fruktkjøtt stoff ut på den andre siden. Trolldom. Bestefars gulrot og brokkolijuice imponerte ingen, mens samarbeidsprosjektjuicen til Maya, Lucas og Bella ble nytt i fulle drag. Og den var stille som en søring og gikk treigt som en søring, men resultatet ble fint.