“Det er så godt for naturen!”, sa vi i kor. Min kone og jeg. Og så sparket hun meg ut med oppfordring til å ta på min gamle stålhjelm og klatre litt i trærne. Været kom plutselig i går. Det vil si det var jo hele tiden vær. Men det nye været kom plutselig. Og jeg var til havs i nyanskaffelsen. Lykkelig putrende i min nye båt så jeg innover land at det ble mørkere og mørkere. Det flashet og blitzet og brumlet mer enn ved den røde løperen i Hollywood. Stilig tenkte jeg. Tøft. Helt til Herr Gud skrudde på vannet. Og der satt jeg i 15 fot med plastbåt uten kalesje og rømningsvei. Det regnet så det var vanskelig å puste. Og motoren kunne jeg ta opp av vannet. Regnet var så tett at propellen fortsatt fikk tak.” Jeg tar et regnværsbad”,- tenkte jeg og hoppet over bord. Jeg landet i havflaten etter 2 og et halvt minutt. Så tett var regnet at jeg kunne svømme opp over båten og titte ned. Stilig. Maya satt inne i hytta og lo. Jeg ble fuktig rett og slett. Men når regnet er varmt, lufta er varm og sjøen er varm er det ganske godt. Så jeg gikk og nynnet på WetWetWet sin superhit; “Love is all around you”, og gjorde ferdig oppvasken som naturen hadde startet.

 

http://wetwetwet.ning.com/

En identifisert mann har over to separate perioder forfulgt meg og min kone. Vi så han første gang for en måneds tid siden. Han kom rett fra Palmesus og fløt i utkanten av vår egen komfortsone. Han forsvant for en kort periode for så å dukke opp igjen. Kanskje han trengte nye forsyninger, omstrukturere smisketaktikken eller rett og slett forbedre roteknikken. Vi tror han kommer fra Øst-Europa, nærmere bestemt Oslo. Eller vi vet det. Han er en kjenning av de ufornærmede. Uten evne til å skremme han vekk fra disse farvann har denne personen frivillig spredd glede og hygge over oss to intetanende hytteboere. Ved flere anledninger har denne unge mannen med kjent signalement fulgt etter oss uten at vi frivillig har motsatt oss det. Politiet har ikke blitt varslet gjentatte ganger men har valgt å ikke respondere siden de ikke har fått noen negativ anmeldelse av saken. Vi har selv etterforsket personen og funnet at han er i nær familie og alltid velkommen. Det har seg dessverre slik at det er fint når han ankommer og vi blir sittende litt i villrede og føler tomheten når han drar. Takk mr. Stalker. Du er alltid velkommen.

I går ble flere koder knekket og kontoen tømt. Dagen, den deiligste til nå. Jeg startet dagen med å kjøpe båt. En båt på min alder. Og akkurat som meg er den en klassiker. Og akkurat som meg er den strippet for komfort og fyllt med . . . . ,- eh vel. Det er i hvertfall en Herwa Speed 15 foter. Med en pasjonert 50 hester Johnson som dyttekraft. Eieren gråt når jeg hentet den. Hans følelser var sterke for båten som hadde fraktet ham trofast rundt siden 60 tallet. Og nå er den min. 20.000,- kroner fattigere og mange kommende turer rikere. Med tante og onkel og kone og barnebarn i båten dro vi til Dvergsøya. Vi bada. Å bada. Lille Lucas på 6 år svømte 3 meter for første gang i forgårs. I går svømte han. En liten pause førte oss inn i skogen hvor jeg fortalte om Vogt og Jebsens villa. Om heksa Maren fra Dvergsøya og om prinsen og prinsessa som bodde her om sommeren. Og vi traff prinsens puddel. “Er det en kongepuddel?” spurte Lucas korrekt nok. Vi bada mer. Og lillesøster på 4 slapp taket i meg ute på dypet og svømte med vesten. Verdens fineste smil lyste mot meg da hun skjønte at hun fløt og at hun svømte. Og bak oss lå Lucas og drev, han som har kunnet svømme i et kvarter. Fanatstisk. Vi hoppa fra brygga og grilla oss pølser. En finfin dag. Takk Maya, Wanida, Gunnar, Isabella og Lucas. Dagene blir neppe bedre. Men vi får se, jeg har sagt det samme mange ganger i sommer.

Der ingen skulle tru at hun kunne stå. Hun er en engel som kan gå på vannet. Og ikke bare når fjorden er igjenfrosset. Og det er klart det hjelper når det er 22 grader i vannet. 28 grader i lufta og motiverende og beundrende barnebarn er på besøk. I tillegg ei venninne og en sprek nevø. Allikevel. Maya er kalt mye pent, men aldri ei badenymfe. I vår slekt er det jeg som har gjeller og form som en mett torsk. Det er jeg som har vokst opp i Tretjønn og Korsvikfjorden. Men i går var en perfekt sommerdag. Gudd. Og plutselig var hun der, midtfjords. Stående på brettet og lystig ustødig padlende. Med nevøen nervøst passende på. Det er sommer, og den fortsetter.

For første gang blir en uke dedikert til ekstremsport i Korsvikfjorden. Voss har hatt suksess, så hvorfor ikke vi. I motsetning til Voss er det naturlig at mange av øvelsene er vannbaserte. Første øvelse er også den tøffeste, men den skal arrangeres daglig. Og første deltaker ut på første dag gjorde fjorden til et utrygt sted for puslete pyser. Vi rigget opp en oppblåsbar flåte av typen Explorer. Nylig innkjøpt hos Leker i Sørlandsparken for hele 299,-. Vi brøt alle sikkerhetsreglene som nemsomt var påtrykt nevnte flåte og surret dette fartsunderert til trekkbåten. En eldre 4hesters Tohatsu stod for rå motorkraft da deltakeren til slutt reiste seg opp og flexet for publikum. Wow. Det kan neppe overgås. I dag skal vi gjenta øvelsen, men plusser på med en halvtime vossavassing. Dette innebærer å vasse uten å bli blaud. Gudd . Spenningen er på bristepunktet. I likhet med flåten.

Hva er vel en sommerdag uten en ploppiade. Uformell kappestrid om det minste ploppet. “Get Ploppified” som vi sier på Sørlandet. Etter en sommer på torvet med hard kroppsbygging er målet nådd. Jeg begynner å innta kobbeformen. Aquadynamisk perfeksjon.  Saltvannet sklir av kroppen og småfisk begynner å se ut som snacks. Vel. Med familien Wongraven og Gundersen på besøk så jeg mitt snitt. Jeg utfordret Robin, Gunnar, Wanida og Elise. Etter nøye vurdering ble en 4 meters knatt valgt. Og en etter en sprang vi uti, med landfaste dommere og dokumentører. Dessverre har mitt inntak av øl, chips og sleggefett ikke gitt de ønskede avploppende resultater. Jeg tapte rett og slett. Jeg produserte et såpass stort plopp i forgårs, at Superspeeds 16.00 avgang ble innstilt og dønningene først nå begynner å legge seg.

PS! Til min veninne på Hånes. Nederste billedserie er manipulert! Vi hoppet ikke seks ganger hver,- samtidig.

For ei uke siden fløy nr 2 til Oslo. Nr. 3 fløy til Holland samme kveld. Nr. 5 dro med bussen til Farsund i går og nr. 1 og 4 fløy Nordover litt senere. Og i dag tidlig for nr. 6 med Lavprisekspressen til Oslo. Og da er det kun nr.7 igjen. Et lite beist av en hyggelig hund. Mio heter han og kommer med grumlelyder i varmen. I går gikk vi en tur i sommerheten og jeg nesten forventet en aldri så liten hjertestans på bikkja. Han har innovernese og tjukk pels. Men det gikk. Fornøyd gryntet han ved min side og logret når vi kom frem. Men han reiser snart han også. Han blir hentet med båt fra Flekkerøya senere i dag.

Alle sommergjestene har reist, og sommeren er bare halvveis. Takk for besøket alle sammen og velkommen igjen.

Maya nyter frokosten utenfor, men i skyggen. Det er varmt og godt. Både ute, i hjertet, og inne. Ragnhild var her lengst og har gitt Maya en stor dose positiv energi. Batteriene lades fort opp med henne som gjest. All gleden Ragnhild, Oda, Silje, Runar, Severin og Gjeis har  fylt hytta, og oss, med kommer til å varme oss selv når sola går ned i november.

“Hvis ingen bader i baderingen blir både baderingen og ingen som bader ikke blaude.”, sier et gammelt hytteordtak.  Eller noe slikt. En perfekt sommerdag.  Det er så varmt at sørlandske bedehusforstandere sender ut bekymringsmeldinger til menigheten. De tror at dommens dag nærmer seg. Og så var det bare sommerens dag som var der. Og varmen kombinert med lykkelige  nordlendinger, en setesdøl fra Farsund, ei overraskende tøff randesundsjente fra Thailand, gjorde de varme svabergene til himmelen for oss fastboende. “Ka inni steike havsluken!” sa de og hoppa i det. Vi andre nynna til Postgirobygget og hoppa etter og bomba og stupa og plaska og snap-chatta og laika og posta og var sammen. Runar har skada ryggen og var hoffotograf. En perfekt sommerdag med fin familie.

Nok et flott sommerminne har festet seg i solskinnshjernen. Min gode venn, sjøulken Bjørn, inviterte sine tvilsomme fastlandsvenner på en seiltur i sin flotte skute. Og med meg kom landkrabba Ragnhild. Og hva gjør man med uerfarne sommergjester om ikke en setter de på et intensivert kystskipperseilerkurs. Rederen tok ansvar for opplæringen og hoppet over kapitlene om knop, sjømerker, bølger og vikepliktsregler. “Vinden kommer derfra. Vi skal dit. Styr!” Og Ragnhild førte skuta med stødig hånd. Under Vaoddbrua, forbi Mette Marit og Håkon, ut til Oksøy fyr og hjem igjen. Til og med i hellende terreng holdt hun fokus. Vi andre dro i tau og trosser og trosset vår vannskrekk som tross alt ikke kom i veien for kommandoer av reder Bergsvik.

Takk for turen.

 

 

 

 

 

 

 

Endelig. I en alder av over 30 har jeg funnet min plass. Og at den var så i nærheten kom litt brått på. En liten familiewalkabout i gråværet på søndag avslørte den.  På tuppen av Odderøya. Like ved kafeen. En liten krok. Nærmest en skammekrok var viet til meg. Det har stått der siden en tids morgen og ventet på meg, eller kanskje egentlig til en av de andre i verden som heter Tom. Jeg var så usannsynlig pen som liten at de døpte meg Tom -mmmmmmmmmm. I ettertid har de fleste skjønt at det hadde holdt med en m.  Jeg må vist lete videre etter min plass. I mellomtiden har min Maya og Ragnhild funnet sin lille nisje mens Gjeis fra Holland og Silje nøt hverandre istedenfor utsikten. Til sist viste kunstner Arne Wilhelm Tellefsen sine flotte malerier fra Odderøya.