Følelsen av litt for raus porsjon av Wasabi i lillehjernen kan sammenlignes med lykkerus.

Den varer ikke lenge. Den er uventet sterk og den sender et deilig euforisk rush gjennom hele kroppen.

Jeg er så heldig å bli invitert til sushi-bord av og til. I familien min har vi sushi-makere av rang. Det gøye er at de aldri er ferdig med sushien når vi kommer, så selv med 14 tommeltotter på hver hånd blir jeg med på skapelsen av disse fristelsene. Vi sitter rundt bordet og prater med klissete risfingre og jeg forsøker etter beste evne å plassere slanke laksebiter på toppen av en neve ris. At neven min er firkanta og tjukk kan by på utfordringer. Jeg blir heldigvis korrigert av min thailandske læremester. Det er en del av opplevelsen det og.

Ei nese fylt til randen av wasabi er bare finalen av måltidet.

Det er så godt. Takk.

Jeg tegnet en gang. Satt på brygga i Valsviga i Korsvikfjorden og tegnet. Det hadde jeg glemt. Men så fant jeg denne i en skuff. Tegningen. Ganske fin egentlig. Brygga var bestemors. Og ovenfor den lå bestemors hus. Et hus med varme. En snill bestemor som spilte kort med oss små. Som var barnevakt når det trengtes. Som satt plaster på ett oppskrubba knær. Som hadde plass til alle. I kjellerrommet hadde hun saft og syltetøy. Ripsbusker og Solbærbusker og epletrær og kirsebærtrær. Hun hadde både hjerterom og husrom, min bestemor. Og hun var smart. Veldig smart. Hun ble rikskjendis en liten stund da hun vant Kvitt eller Dobbelt på NRK hos Gunnar Håberg. Emne; Bibelen. Selv om hun kunne alt i bibelen trykket hun den ikke ned over oss andre. Hun var bare god.

Jeg fant denne gamle tegningen når jeg rydda. Tror jeg tegnet den en gang på 80 tallet. Huset, båten og båthuset finnes ikke lenger. Men minnene er der.

En fin måte å ha bursdag på. For min Maya hadde bursdag nettopp. Og vi inviterte ingen og det var ingen som kom. Fordi vi kan bli bøtelagt om vi samler til fest. Akkurat som Erna. Det er rart med bursdager for oss voksne. Vi kan ikke møte venner for å feire. Vi kan ikke samle til lystig lag. Vi kan nesten ikke være flere enn ingen. Kanskje det var derfor hun fikk over 100 bursdagshilsener på Facebook. Det er godt å bli husket på. Selv fikk jeg over 7 hilsener, minst. Men hun fikk mange og så god som hun er prøvde hun å besvare dem alle. Hjerte av gull finnes. Hun har det. Vi hadde kake med vår lille familie. Hun fikk selvtegna kort fra barnebarna og måtte selv rydde inn etter maten.

Og vi gikk en liten bursdagstur. Opp og ned og rundt Sotåsen i Randesund. Verdens fineste lille topp. Så god utsikt ut over havet at tankene kan seile av sted. At roen kan sige inn i gullhjertet og pulsen kan nå nye høyder.

Gratulerer med dagen. Den var fin og den var din.

Jeg havna på akutten i går. Skulle egentlig bare til legen men så havna jeg altså på akutten med hjertet. Jeg ringte selvfølgelig hjem til min kone. “Sier du det”, sa hun, lett i stemmen. “Hmmm?” fortsatte hun og la på.

Det viste seg jo senere etter et utall prøver at det ikke var så galt, men føre var er jo alltid lurt.

Det hadde tydeligvis også min kone tenkt.

For da jeg litt uventet for henne, dukket opp i god behold hjemme, hadde det skjedd store forandringer.

Huset var ominnredet. Nytt bad. Alt verktøyet var solgt unna. Tøyet mitt var hos Fretex. Hun hadde fått seg en fin ny boble frakk av den dyre sorten samt en fin liten pynte hund.

“Så det gikk bra”, spurte hun, ikke like lett i stemmen.

Rent bortsett fra det er jo alt dette vrøvl. Kun avspilt i mitt hode.

Sannheten er jo at hun var bekymret. Det gikk fint med meg. Jeg kom hjem. Og av og til passer vi Gismo. En uderlig liten hund min sønn eier.

Det var det de forventa at nissen skulle si. Det er jo det han alltid har sagt. I 10 år har jeg selv gått glipp av nissens ankomst. Jeg har gått ut etter middagen, kledd meg i selvkløende nissemaske og nissedrakt fra Europris. Så har jeg banket på døra og sett lyset fra barna der inne. De smiler og er skremt på samme tid. Innefra nissemaska har jeg sett litt av omgivelsene i stua. Nissemaska er ikke akkurat perfect fit. Men det har vært til nå. I år forventet de at jeg skulle komme inn som nisse igjen, så jeg spurte naboen om en tjeneste. En noe forfippet samling barnebarn så at nissen kom med pakker. Han landet på verandaen og banket på. Og det mens bestefar var inne sammen med dem.

Er det noen snille barn her? spurte nissen.

Jaaaaaaaaaaaaaa.

Tror de voksne har vært snille også. Vi fikk gaver alle sammen.

Det mørkner langsomt mot jul. Omsluttet av kompevær gjør vi det koselig inne. Og det er ikke så lett når utgangspunktet er et lite nøttetroll, noen bevertrær en innavla gullhjortelg samt et par glassengler og en albino julestjerne, samt et gulljuletre i noe som neppe er CO2 nøytralt. Hvordan kan dette ukoseligjøres? Men vi klarte det. Eller det er vel muligens ikke undertegnede som er den største stemnings-skaperen. Det er nok min bedre 3/4 del. Men jeg bidrar. Jeg går inn i skogen og røver beverens ferdigbarka pinner. Jeg står med drillen og gjennomhuller kongler og bjørkeskiver. Jeg raider naboens busk som ser ut som den har små snøball-bær. Og jeg står inne i mitt lille walk-in-closet-verksted og skrur og sager. Til slutt blir det overlatt Maya. Hun har det i seg. Det å gjøre det koselig. Og jeg har det i meg å synes det er koselig uten helt å vite hvordan hun får det så fint. Så julen titter forsiktig frem hos oss også.

https://videopress.com/v/i0XWGjJj?preloadContent=metadata