Tiddelitomm. Det har snødd før her i sør. Og mens snøen faller stopper trailerne. Og bilene. Naboen lever tenker jeg i det jeg ser snø dette oppover bak den digre snøhaugen der borte. Det er slik det er. Januar 2011 var slik. Og i februar i fjor. Og i februar året før, og i januar i 2016. Snøen hos oss kommer sjelden litt og litt. Det kommer mye snø fort. Kjapt levert i jevne lag rundt huset. Og for å flytte minst mulig snø om morgenen tar jeg bussen. Jeg er veldig glad i snø jeg ikke må flytte på. Og kanskje kommer bussen. Og kanskje kommer kongen. Hva er oddsen for det? Jeg stod sammen med min snøvandte finske nabo og ventet på bussen altfor lenge. Det var rett og slett hyggelig. Tid til å skravle litt om nisser, snø og typen hennes på Jæren. Men vi kan dette. Vi har vært ute en ventetid før. Så kom bussen. Altfor sent, og altfor proppa. Sjåføren smilte oss inn. Vi bippa oss videre med flexikortet og pressa oss forbi stresskofferter og ransler, votter og headsets. Sild i tønne på en dag med masse snø.

Så velsignet være snøen som blir liggende.

Benk i Baneheia. Januar 2019

Februar 2018

Utbruddet kom i går. Kanskje litt på fredag. Symptomene viste seg da. Heldigvis er jeg vaksinert mot snø så jeg blir ikke smitta. Men utbruddet spredde seg raskt til min sone så jeg var snart omringet av denne himmelens bakterie. Jeg måtte holde meg innenfor karantenegrensene. Smitten la seg rundt meg der jeg kjørte ut til hytta for å sjekke om båten var blitt infisert. Det var den. Og alt rundt den. Jeg gav førstehjelp og lindring til båten ved å fjerne mest mulig av smusset den var dekket med. Men så snek en tanke seg inn i hodet mitt. “Hva med de der hjemme?” Kanskje smitten hadde nådd dem. Jeg skynta meg hjem, men innså fort at jeg hadde kommet for sent. Det var snø foran inngangen. Jeg løp gjennom huset og så ut på andre siden. Det var jaggu meg snø der og. Hele området var smittet. Jeg satte i gang så godt jeg kunne med å avhjelpe og sikre området rundt boligen. Om ikke annet så er snøen lett å flytte på. I går kveld satt jeg noe av snøen til sides for inngangen vår. Jeg flyttet den smitten som lå foran døra vår. Den snøen som lå på terrassen vår samt den snøen som lå foran uteboden vår. Jeg flyttet den vekk så den ikke skulle spre seg mer. Så jeg flyttet noe av den til høyre og noe av den til venstre og igjen noe av den ble lagt ned i skråningen i enden av huset vårt. Og der lå den helt til jeg gikk å la meg. Den spredde seg ikke. Jeg hadde klart å stabilisere utbruddet. Men så. I nattens mulm og i nattens mørke må snøen ha våknet til live igjen. Den hadde spredd seg igjen. For i dag morges, etter at sovetrynet var justert om til solstråleansikt, kikket jeg ut på terrassen. Satan! Snøen jeg flyttet vekk i går var krøpet tilbake på plass. Jeg løp til ytterdøra og så ut. Satan! Samme greia der. Inngangspartiet var infisert.

Finnes det noe botemiddel?

De er levende begravd i dag. Av snøen som falt i går. De fine formene er dekket over av nye fine former.  De vakre figurene så jeg for bare en uke siden. Naturens flyktige erotiske kunstverk. De ble skapt av noen kuldegrader som blandet seg med noen varmegrader som igjen ble fryst ut og varmet opp og kjølt ned. Nok en gang fulgte jeg etter øynene innover i skogen. Inn mot Heietjønn oppe på Lømslandsheia i Tveit. På jakt etter Chaga (kreftkjuke/Inontus Obliquus). Jeg fant Chaga men jeg fant mer. Jeg fant naturens motiver over alt. Naturen er den perfekte formgiver. De små kuldegradene som lurte i skyggene lagde former av vann. Og de små solstrålene som snek seg forbi trestammene polerte med sine varmegrader. Det var underlig vakkert hvordan istapper vokser nedover og oppover og små vanndammer blir til storbykart.

Inne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie.

På turen opp går jeg forbi noe skummelt, noe fra TwinPeaks og Twilightzone; Vinkjellermyr? Til og med jeg klarer ikke assosiere meg fram til hvordan det navnet ble til her inne. På samme turen er det mange små fine utsiktstopper, et gammelt tysk flyvrak, ei hule hvor Ole Høiland gjemte seg og uendelig med flott skaperverk.

Turene i Tveit er alltid fine. Det er lett å finne fram og godt merket. Hill, hill til Tveit Turlag. Turen inn til Heietjønn er topp. Det er egentlig bare å ta den.

Rumpetrappa i Vågsbygd, eller Rossevannstrappa som den egentlig heter, er lang. 249 trinn. På toppen venter en fastere rumpe. Trinn for trinn, steg for steg. Opp, opp, opp. Ryktet var sant og det har gått foran meg. Det er her rumper blir til. Ikke fort og ikke lett men de formes her. Rumpesmie. Min rumpe er fin og perfekt og fast fra før så det var av ren nysgjerrighet jeg hev meg i bilen sammen med to venner. Vi tok turen til denne fantastiske innretningen i Vågsbygdskogen. Dette treningsapparatet overgår alt du får på TV-shop. Det utklasser til og med alt de har på alle Fitness-sentre noen gang bygd i vårt langstrakte land. Innretningen har det korte navnet; Trapp. Og typen er av den lange og bratte sorten. Og det stemte det jeg hadde hørt. Vel framme ved Rossevanntrappens bunn var vi ikke alene. Min norsk-australienske venn sa WOW og hans mexicanske venninne sa noe en sørlendings ører ikke skal ta i mot. I tillegg til oss var det noen rumpetrenere der. 2 damer og en mann.  De skulle ta trinnene til topps. Og så ned igjen. Og så opp igjen. Og så ned igjen. Og så opp igjen. Jeg tenkte jeg skulle holde følge med disse tre opp trappene men tok til fornuft. For det hadde ikke vart lenge. Sannheten omkring min alder hadde vel innhentet meg sånn ca ved trinn 17 av 249, lungene hadde gitt opp ved trinn 26 og hjertestansen satt inn ved trinn 32. Så jeg lot dem løpe og registrerte at etter 32 trinn i gå-tempo kommer svetten og blikket stivner. Ved trinn 62 omdannes trappesynet til tunnellsyn. Fra trinn 139 og opp kjente jeg det på min egen rumpe. Gudd å diger den blir. Bare ett trinn til. Og et til. Og så enda ett.  Jeg kom opp og kjente at skinkene hadde strammet seg fint opp. Fin trening og fint sted. Jeg skjønner folk liker det. Mine to venner ble med hele veien opp. Men det holdt med en gang opp.

Vår ferd fortsatte innover kronglete stier til Linddalssheia. En fin liten knatt et stykke innover. Fantastisk utsikt. Fin tur. På vei hjem oppdaget vi at det var like bratt, men betraktelig lettere, å gå ned trappen, enn opp. Og nede i bunnen stod det nye damer klare for litt rumpestramming.

Spreke folk.

Selve trappas tilblivelse er et mysterium. Trappa følger en diger vannledning opp til et betonghus på toppen. Det eneste som mangler er et stort vann bakenfor.

Det banker tydeligvis i mer enn ett vaffelhjerte på Hamresanden. Jeg var der på søndag og jeg var ikke alene. Masse smilende mennesker med rykende vafler mellom hendene og mellom tennene. Hvor ellers i Norge kan man ta seg en strandtur midt i januar og nyte en nystekt vaffel og en god kopp kaffe mens solen er i ferd med å gå ned. Og smilene starter fra innsiden av bua. Der står noen av de som gjør denne kosen mulig. Vaffelbua er et overskuddsfenomen. Muligens ikke det store økonomiske overskuddet, men de som står inni bua og koker kaffe og steiker vafler serverer av sitt smilende overskudd til alle de i køen utenfor. De er gode. Litt skuffet ble dog våre tre små barnebarn som bare kjente lukten av vafler, men ikke smaken. De tåler ikke laktose, og alle vaflene var laktosemetta så det holdt. Så vi lot vafler være vafler og overtok varmen fra et grillbål noen andre hadde fyrt opp. Pølser ble svarte og mager ble mette. Det fantastiske klatretreet like bak Vaffelbua tok imot klatrelystne i alle aldre og forfengelige svaner lot seg avbilde i vakkert motlys. Hamresanden er virkelig et besøk verdig året rundt, og tar du turen en søndag begynner kanskje også ditt hjerte å banke.

http://hamresandensvenner.no/

https://www.facebook.com/vaffelbuapahamresanden/

Det var nasjonalromantisk på grensen til det pornografiske. Det var så fint at det var falskt. Var dette også et resultat av Trump? Fake Views? Det virket som det jeg hadde foran meg var noe jeg selv hadde laget i PhotoShop. Naturen hadde tatt uplift, Botox, antiwrinkle, silikon overalt og long lashes så det holdt. Total Makeover. Den var pudret og stylet til det ugjenkjennelige. Naturen så manipulert og filtrert ut.

Jeg stod der fjetret. Jeg stod der helt stille til det ble helt stille inni meg. Ufattelig vakkert. For dette var usminket det. Den var ekte. Det var virkelig det jeg hadde foran meg. Før har jeg bare sett slike landskap etter at Tidemann og Gude eller J.C. Dahl har svingt penselen. Nå opplevde jeg det selv.

Hamresanden i blikkstille solnedgang i januar inneholdt mye magi for en underlig gråsprengt en som bare stod og så. Til og med Varoddbroa var fin der ute.

Etterpå dro jeg leger ut for å se bak sløret. Ut til hytta i Korsvikfjorden. Jeg ble litt stille der og.

Naturens eget lysshow overgikk mitt eget i går. I andektig semireligiøs undring stod jeg på Hamresanden og så solen gå ned. Det var så nasjonalromantisk at det grenset til porno. Det hele begynte noen timer før. “Skal vi gå en liten tur?”, spør Maya, kona mi. Jeg var opp av sofaen og hadde på meg støvlene, turtøyet og sekken på ryggen raskere enn en Tesla kan akselerere. Helt nonsjalant satt jeg på gulvet foran henne, siklet litt og logret vilt. “Okei da, hvis jeg absolutt må”, svarte jeg. “Hvor skal vi gå?” spurte hun. “Ikke så langt, helst”.

Valget falt på Varen på Lømslandsheia i Tveit. Den ligger der. 190 meter over havet uten trær foran. Akkurat passelig liten lang nok runde for en kveldstur i stille vær. Og går du i dag så gå turen mens sola går ned. Naturens elleville jublende himmel fasinerer om dagen. Den kalde klarte vinterlufta fylles av farger og fanges av linser. Og vi så solens første nedstigning fra Varen. Denne lille toppen i Tveit. Det er en liten og lett tur. Bare 2,5 kilometer lang rundtur. Men den er fin. Veldig fin. Litt opp og litt bort og plutselig er du i åpent høyskogsterreng. Er du høyspentintolerant burde du ikke gå her. Vi følte rett og slett hårene reise seg i nakken og hjertet dunka fortere i det vi gikk under høyspentledningene der oppe. Hårene la seg igjen i det vi passerte før de igjen steg i det vi nærmet oss Varen. Stien går ganske nærme en bratt skrent og utsikten blir bedre og bedre.  Et par steder er det fine bålpølseplasser også. Men vi trengte ikke bål for å se lyset og  finne varmen i går. Himmelen spektakulerte oss. Himmelen var mer oransje enn appelsinen vi skrelte. Vi satt en stund stille og bare nøt naturen. Gudd å fint.

På vei hjem stoppet vi opp ved Hamresanden og så solens siste nedsenking bak heiene på andre siden av fjorden. Av og til ser naturen kunstig ut. Det var så flott at det var falskt. Som sagt, nasjonalromantikk på grensen til porno. Gudd.

Og igjen takk til Tveit Turlag som gjør det lett å finne frem.

Turkart; https://www.ut.no/tur/2.21774/

og

https://turloyper.wordpress.com/kart/

I skogene oppafor og innafor Vennesla ligger den. Kjerag-boltens lille fetter. Kilt fast en gang for en stund siden. Over den frådende vinterBombekken henger den. Den er ganske enkel å komme ut på men lett å gå forbi. Kun et godt tips fra en turvant Venndøl fikk meg til å finne den. Den er jo litt kul og vel verdt et kryp oppå. Så dette krypet krøyp oppå. Lukk øynene og drøm deg til Kjerag eller andre bolter. Rent bortsett fra at Bolten var kul var turen strevsom. Vi skulle gå en rundtur fra Bommen og Skådane via Rampa og Smååsane. Dessverre ble turen halvparten så kort og dobbelt så lang. Naturen hadde valgt å islegge stien med glasert glasur, og med to ikke så veldig turvante turvenner ble det en tur hvor angsten for hoftebrudd, ankelknekk, tannknusing og kneskålforvrengning tok vekk mye av fokuset av skogen rundt oss. Da blir en kort tur gjerne litt lang og for ikke å gå tilbake i stummende mørke på klink is fant vi veien ut til Smååsane og trygg, god, nystrødd asfalt under beina. Men av det jeg så gav turen meg lyst til å komme tilbake. Dog uten ispigger, krykker, strøsand og luftambulansen på speed-dial. (For øvrig er et av bildene på denne siden manipulert. Forsøk å finne ut hvilket.)

Turbeskrivelse;

Fin Fin tur i Vennesla

Kvarodden er Odden hvor tysk paranoia en gang herja. Nå er det edderkoppene som har overtatt. Jeg har nesten vært der mange ganger. Men bare nesten. Det er en fin lang-grunn badestrand der. Den har jeg vært på. Men jeg har ikke gått utover den lange odden som strekker seg ut i Kvåsefjorden. Der ute, på en høyde, ser vi nesten til Danmark. Utsikten er lang og utsatt for vær og vind. Men i dag er det stille og sol. Da de som snakket tysk tok over Norge en stund på 40 tallet rakk de å bygge ufattelig mye langs vår lange kyst. Også her på Kvarodden. Godt bevarte skyttergraver. Best i Kristiansand faktisk. Her er Maskingeværstillinger, bunkerser og ikke minst fine bålplasser. For midt i dette forferdelige minnet fra en ubrukelig krig satt vi i kveldssolen og grilla pølser. Og det var fint. Jeg kunne fortelle dem litt om stedet. For jeg hadde leste meg opp og gjort mine små turforberedelser og tre hodelykter lå i sekken sammen med laktosefrie pølser og sitteunderlag. Jeg kunne fortelle dem at det rustne kanontårnet en gang satt oppå en fransk Renault FT17 stridsvogn som tyskerne erobret i Frankrike i 1940. Det var 20 unge tyskere som bodde her i 5 år og passet på. Sikkert et fin sted å tjenestegjøre på. Jeg kunne fortelle at alt dette ble bygget for å stoppe engelskmennene som aldri kom. Det litt pussige er at engelskmennene opprettet en treningsleir innerst i denne fjorden, på Isefjær,  etter at tyskerne hadde reist hjem igjen. Jeg kunne fortelle mye men det er begrenset hvor lenge en tre-åring, en 8-åring, to 11-åringer og min sønn og Siv gidder å  holde fokus. De hørte fort nok og det var gøyere å klatre og hoppe og slåss og grille og rulle. Sant nok. Men Kvarodden er verdt et besøk en solskinnsdag.

Les mer om stedets historie her.

https://digitaltmuseum.no/011085440999/kvarodden