Uventa vakkert
En ganske tidlig lørdagsmorgen. Sånn ca. klokka 9.30. Egentlig grytidlig for et morratrøtt saggetryne som meg. Jeg gikk i dvaletilstand nedover sykkelstien mot Meny. Butikken hvor lørdagsdagbladet blir innkjøpt hver lørdag omtrent på denne tia. Med meg hadde jeg et par elleveåringer som klokelig holdt kjeft. De så at hjernen til bestefar ennå ikke hadde stått opp, selv om kroppen beveget seg. De var kun med for å karre til seg litt godteri i lausvekt. Og lettlurte meg skulle betale. Det var jo tross alt lørdag. Den lave morrasola gnagde seg inn gjennom pupillene og tvang fram små iaktakelser av de omkringliggende omgivelser. Morrafukten reflekterte morrasola der den kunne. Til zombie å være var jeg heldig som stoppa opp på brua over veien. Med smale kinaøyne myste jeg inn i solens rike. Jeg tror det tok lang tid før jeg så det. Det vakre. Men jeg så det omsider. Jeg så at lav sol, fuktig Høvågvei og morratåke på myra var en fin kombo. “Fint”, tenkte jeg seint og smilte. “Se gutter, så fint det er”, sa jeg til noen som ikke gadd høre på meg. Jeg tok et bilde for å huske. Og når jeg i dag hadde glemt at jeg tok bildet og allikevel fant det, smilte jeg igjen. Det var jo vakkert. Jeg er glad jeg så. Jeg tror det vakre finnes over alt. Bare en ser etter.
Ta turen til Varen. Vi tok den og vi tar vare på den men den er der egentlig ennå. For om en tar en tur så er det litt rart. Den forsvinner ikke. Den blir værende. Akkurat som turen til Varen på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen ble blåmerkedagen. Ikke fordi vi var unormalt vinglete og dettete denne dagen. Blåmerkene vi påførte oss selv var ikke flere enn normalt for denne snubleflokken. Nei dette ble blåmerkedagen, fordi det var de vi fulgte. Tveit IL. har lagt turen opp slik. De har gått før oss over stokk og stein med et malespann i hende. Det er blåmerker på mange trær og stien er lett å finne. Turen til Varen er fin. Veldig fin. Og spesielt nå, når naturen leker med hele fargepaletten. Akkurat nå må denne lille rundturen være noe av det beste vi har å by på. Tett skog og luftig skog. Stier og myrer. Og når vinden er fraværende og lufta stille er det smått spektakulære rasteplasser på og i nærheten av selveste Varen. Deilig utsikt mot steder langt vekk. Oppe ved varen hvor det er høyt og bratt har naturen laget sin egen Vigelandspark. Skulpturer av furu står på rekke og rad. Formet over lang tid av vær og vind er de en tankefull fryd for øyer som ser. Barna ser lekestativer og senger og stoler og hus og hytter. Jeg ser levde liv og spennende natur. Ta turen til Varen.
Darwins lære om artenes opprinnelse tror jeg på. I alle fall noe av det. For jeg er helt overbevist om at i alle fall tre av oss stammer fra apene. Mine barnebarn kaller et av disse tre individene for bestefar. På Evje falt Darwins pusle-brikker på plass. Hos Tim Davis i Troll Aktiv satte de opprinnelige urinnstinktene inn. Klatring på både høyt og lavt nivå helt samtidig. Lysten til å klatre og krible og skjelve og frykte kom sigende inn. Motstridene nok gikk jeg tilbake til røttene ved å klatre opp i trærne. Med meg hadde jeg to fryktløse lav-vekts barnebarn. Ufattelig gøy å se hvor dristige disse små er. Ei 8 år gammel jente står alene igjen på en plattform og må hoppe alene ut i en 100 meters zip-line tur. Hun imponerte i alle fall meg. Vi var godt sikra hele veien. Fullt klatreskog utstyr. Ikledd seler som fikk bestefar til å se ut som en surra svinesteik tok vi turen opp i tretoppene. Det var rett og slett moro. Nede på bakken gikk Maya og passa på en tre-åring. Treåringen var fotograf for dagen og ropte hele tiden opp til oss at vi måtte smile for fotografen. Akkurat det var litt vanskelig noen ganger. Dinglende 10 meter over hyttetak og stubber.
Kanskje en middag i sentrum eller en viltbuffet på Fjellstoga. Muligens litt shopping i butikker hvor alt er litt mer eksotisk og alt er litt mer dyrt. Og heldigvis er min bror mer glad i Hoven enn meg. Og uten hans kjærlighet for Hovden hadde ikke vi vært så glade i Hovden. For min bror og hans kone har husvære på Hovden. De har en stue med utsikten på bildet over her. Og denne utsikten får vi låne av og til, sommer som vinter. Utsikten utover Hovden er vakker, og Otra er bare 10 meter fra døra.
Jeg satt meg ned et lite stykke bortenfor utedoen. Den var forfallen og manglet både vegger, dopapir og bilder av kong Olav og dronning Maud. Jeg satt der i stille undring. En gang satt det noen der borte, på den grå doen. De satt og tissa der og bæsja der. Hvem de var vet jeg ikke. Men en gang bodde det noen her. Lenge før biler suste forbi i 100 km timen. Den lille plassen ligger langs elva ved Lislefjødd. Og bortenfor der igjen, bak trærne, går riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend. Om vinteren er det av og til 2-3meter snø her og veien hvor bilene suser forbi i 100 kmt stenges. De som en gang bodde her var her lenge før alle bilene kom, kanskje før veien kom. De bodde rett og slett langt vekk. Men det var her de levde. Det var her de måtte på do. Her som det om vinteren kan bli 30 minusgrader, kuling, og like mye snø som doen er høy. Jeg satt et stykke unna i undring og lurte på hvem som på de kaldeste dagene løp stykket mellom det lille huset og doen. Tipper det gikk fort. Det var et hardt liv, men det var det de hadde. De satt også på denne doen på varme sommerdager med døra oppe og følte solens varme og elvas milde sus. De følte også regnbuens magiske kraft. De levde et liv her fordi det var deres. Jeg satt i undring på en dag hvor himmelen stod for dramatikken. Den vesle plassen lå badet i solens stråler mens regnet datt og himmelen svartnet til. Og regnbuen pekte på huset hvor de som brukte doen hadde bodd. Jeg satt i undring.
Det var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.
Det handler ikke alltid om lengde. Det handler ikke alltid om den høyeste toppen. Det handler ikke om at ingen skulle tru at vi hadde vorri der som nokon kunne bu. Det handler ikke om Maya eller meg eller Lucas. 
! 