Vi har en strandfest, Palmesus. Og den er fet. Skanderborg har en skogfest, Smukfest. Den er og fet. Det er litt forskjell på Smukfest og Palmesus. Prisen på øl blant annet. Men så er jo Smukfest i Danmark. Selv om ølen er billig går det allikevel 2 kroner av hver øl til veldedighet. Hele festivalen er non-profit.  Alt overskudd og ekstra penger, millioner, går til gode ting. Et sted inni meg føles det godt. Selv om mitt dobbelmoraliserende meg kunne gitt alle pengene jeg bruker til øl og festival til et godt formål så gleder det meg at i alle fall litt av mitt sløseri går til noen som trenger det. Jeg liker at det finnes en edel tanke, om enn aldri så liten, et sted. Jeg var der sist helg, i den vakre skogen i Skanderborg. Sammen med to gode venner og 45.000 andre. Jeg liker å gå tur i den skogen. Fin skog. Masse vilt. Masse mennesker. Masse musikk. Støy og gøy. Jeg liker all humoren der. Jeg liker det danske smilet. Jeg liker at de lett gir klemmer. Jeg liker alt det gode ølet, og den ennå bedre maten. Jeg liker absurditeten. Og jeg liker at det går 2 kr av mitt øl til noe godt. Og ikke bare av mitt øl, men av de 45.000 andres øl.

Jeg leste i avisen at Palmesus tok ut 10 mill i utbytte. Håper de gir litt til andre og.

Jeg vet ikke hva en caliper er men den var til besvær. Sammen med en venn dro jeg av sted mot Kjerag-bolten. Først når vi nærmet oss Rysstad og de lange bakkene opp mot fjellheimen sa bilen i fra. Den peip i sin nød. Den peip i et hjul og en felg som var blitt glovarm. Paranormal aktivitet tenkte jeg. Dette kan ikke vitenskapelig forklares og håpte på det beste. Allikevel svingte jeg innom verkstedet på Rysstad og spurte etter en forklaring. En Setesdøl mekaniker snakka til meg. Det meste skjønte jeg ikke. Men han sa noe om at; “Du lyt tenkje deg omatt nokre gonga fyr du fer te fjells. Eg vona det e kalipparen det e noko gale me. Og det ekkje gama å kjøyre me. Du lyt snu å færa heimatt.” Steike, inni svarte Brokkebakken. Vi måtte snu og kjøre ettappevis hjem. Kjøre noen mil og så vente til hjulet ble kaldt. Og så kjøre noen mil igjen. Faen! Og jeg som ville vise Wanida Kjerag-bolten. Jeg har stått likbleik på bolten noen ganger før, men ikke hun. Men ikke i dag. Vi snudde og jeg var slukøret så det holdt. Første ventetid ble ved Reiårsbekken. Denne vesle bekken med et forhenværende fossefall på hele 200 meter. Det var mektig å klatre oppover i den tørrlagte fossen. Vi så fisk i kulper og samla rullestein og jeg fortalte om Reiår som en gang styrtet utfor denne fossen sammen med hesten sin i et forsøk på å imponere ei berte fra Ose. Vi kjørte videre. Vi kom til Bygland før vi måtte vente igjen. Og gudd. Tilfeldighetenes rare ting. For akkurat her var en festival for de Paranormale. De som trosser elementene med en skjerm over seg. Det ble avholdt norgesmesterskap i akrobatikk for Paraglidere. I blikkstille steikvarme kjøpte vi is og satt og så på alle disse menneskene som ikke liker seg på bakken. De ble dradd opp med båter til de bare var små prikker på himmelen. Tøft. Så bar det videre. Vet Syrtveit-fossen ventet vi mens vi så på rafting i elva og fikk kaldt vann av selveste grunnleggeren av Troll Aktiv; Tim. Vi kjente hverandre for lenge siden. Og gjensynet var topp. Nest siste stopp var i skyggen av Spar på Skarpengland. Der gikk vi en stille vente-tur uten å prate så mye mens hjulet ble kaldt. Nesten hjemme dro vi opp i Stampa og bada av stresset og støvet og angsten for ikke å komme helt hjem.

Så tusen takk til en sviktende caliper. Uten den hadde vi stått i kø på Kjerag for å ta et bilde før vi hadde kjørt hjem. Av og til får man oppleve mer enn man forventer. Og jeg vet fortsatt ikke hva en caliper er, bare at det kostet 4000,-  å få en ny.

Å ha en hytte uten innlagt vann kan være en utfordring for kroppslige funksjoner og sjelelige sanser. Riktignok har vi “sommervann”. Det føles ofte som “vintervann”. En svart slange strekker seg gjennom skogen fra nærmeste offentlige vannledning. Kaldt vann fram til hytteveggen hvor vi har en kran. Denne svarte slangen blir bare avbrutt av en kobling 6-7 meter ovenfor hytta. Der står utedusjen. Elsket og hatet. Det er et slikt svart lite tårn hvor vannet som er inne i det liksom skal bli varmet opp av sola. Det er i teorien. Det egner seg nok best i bruk et par kilometer på hver side av ekvator. I de årene den har stått der skal man være bra gørrskitten og svettmetta for å våge å skru på den krana. Vannet har aldri blitt termometermålt, men effekten det har på visse kroppslige utspring taler sitt utydelige språk. Det har med tiden gått sport i å se hvor fort man kan dusje. Men det var før i år. For rent bortsett fra tidligere frostskadevann er plasseringen upåklagelig. Årets snille solvarmestråler har klart å varme opp vannet før solen selv går ned bak trærne på Lyngøya. Det er da det er best å dusje. Sånn ca. 21.30 på kvelden kan jeg nå ta en godt lunken dusj og se på solnedgangen. De aller siste solstrålene finner fram til meg og tørker meg. A dusj With a View.

Det er følelsen av sommer.