Jeg var klar over at når måkene forsvant var det fordi de trakk av gårde for vinteren. Det samme med gjessene og stærene og trostene. Men spurvene? Hvor er alle spurvene blitt av, tenkte jeg? I dag fikk vi svaret. Utenfor frokostvinduet på hytta satt det en liten feit fugl med spisst nebb og kvasse klør. Ikke bare var hun kledd i fjær. Men hun hadde noen fjær i nebbviken også. En feit og fin fru spurvehauk satt og fordøyde frokosten rett utenfor hytta. En flott og skummel liten hauk. En flygingens mester. Med korte kraftige vinger kan den forfølge de stakkars små spurvelignende flygende mellommåltidene gjennom skogen. Det var gøy å se så nærme. Vår egen hyttehauk.

Mørkets krefter kryper inn over oss. Lyset svinner og regnet vinner. Det blåser opp og ting blåser ned. Det er ikke bare vinden som trekker. Det gjør fuglene også. Store flokker suser over hodene våre og samles i skravlende tretopper. De sitter der og diskuterer retning og medvind. Noen vil være litt lenger på Sørlandet. Noen vil til Barcelona. Atter andre vil til Skottland? Tilslutt tar de fornuften fangen og reiser av gårde i sluttet formasjon. Tilbake står jeg og ser etter dem. Livets løse fugler. Det er jeg som må stå tilbake og kle på meg. Et nytt lag ullundertøy for hver uke som går. Bare for å nå et metningspunkt i januar en gang. Da begynner løken Tomm å ta av seg lag etter lag igjen. Helt til jeg ser fuglene komme tilbake. Høsten er her. Den er uendelig mangfoldig og forblåst vakker.

Og litt skummel.

God morgen søndag. du vekket meg på den andre dagen i september. Du har vart helt siden jeg la meg, men allikevel. Du vekker meg med stillhet. Du vekker meg med en hegre som lettet fra brygga vår. Du vekket meg med vind som sov. Du vekket meg med en  fisk som spratt. Du vekket meg med litt knirk i døra da barnebarnet snek seg ut av sjøbua og opp i hytta for å se på DisneyChannel. Du vekket meg med stille lyder. Du vekket meg i september. Alle vannscooterne har trukket sydover for vinteren, og skjærgårdsjeepene sover lenge i dag. Du åpnet øynene mine med et hav som stod stille. Skogen på andre siden så på meg fra der bølgene pleier å være. Du vekket meg til en fin dag kjære søndag. Takk.

Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt til i går. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er et døgn siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga.

Det er ikke ofte den viser seg foran et kamera. Ferskvannskobba. Ikke fordi den er så vanskelig å filme, men det er fordi få fotografer gidder å kaste bort sine pixler på den. Noen kaller det miljøkriminalitet bare å slippe den til på offentlig sted, andre sier at herrens veier er uransakelige. Denne skapningen som glir like lett gjennom vannet som gjennom buskene finnes det kun en av. Dens form er som skapt for et liv i elva der den lekende lett sklir gjennom både bak- og for-evjer. Dens ynde og grasiøse væremåte trollbinder de av de forbipasserende som ikke snur seg vekk. Tykkhudet med et varmeisolerende lag holder den seg lett flytende og loffer og lemmer styrer den urytmisk omkring i en strømmende elv. Endelig er den foreviget for ettertiden. Se og nyt.

“Blir du med på tur?”, spurte jeg en kamerat. “Ja!”, svarte han. Så jeg pakket epler og badetøy i sekken og planla å vise ham Tømmerrenna i Vennesla for der hadde han ikke vært. Han kom ut på hytta og vi skulle dra av sted. “Jeg kan ikke allikevel”; sa han. “Jeg må jobbe”; sa han. “Men disse kan”; sa han. Med seg hadde han sin Mexicanske kjæreste og hennes datter. Han hadde altså med seg turgåerstedfortredere. Det var noe nytt. Men nye ting er gøy. I og med at disse to kom omtrent rett fra Mexico City.  tok jeg det for gitt at de heller ikke hadde opplevd Tømmerrenna i Vennesla. De hadde vel nesten ikke opplevd en skogstur før. Da er jo denne turen et ypperlig førstevalg. Flatt, fint og spektakulært. Jeg sa det er litt mange folk her i dag når jeg så det var minst ti biler parkert der. De så dumt på meg. (Mexico City har rundt 9 millioner innbyggere, ca. 22 millioner om man tar med nærliggende områder). Og nå, mens hele Sør-Norge tørker opp, tok jeg med bildene fra 1.oktober i fjor. Dagen da hele Sør-Norge rant over. Jeg viste dem da og nå. Jeg plapra i vei på engelsk som en erfaren elveguide. Jeg tror de likte det de så og jeg likte at de likte det de så. Vi prata om mye, om tryggheten i Norge, om volden i Mexico, og om Maya, og om magiske badekulper . Vannet holdt kun ca. 23 grader så de syntes det var altfor kaldt til bading. De nøyde seg med å se på meg mens min kobbekropp velta seg i bekker og små fosser og kulper. Jeg glemte fort at de kun var turvikarer. Jeg fikk to nye venner denne dagen. Og kameraten min kan jeg ta med en annen gang.

Takk igjen Vennesla.