Hver sjette mann får påvist prostatakreft i løpet av livet. Jeg har mer enn seks mannlige venner. Hvem som har det, eller får det, får jeg sannsynligvis aldri vite.

En venn av meg har verken prostata, testikkelkreft, psykiske lidelser, lampefeber eller gulsott. I hvert fall ikke som jeg vet om. Det eneste han feiler nå om dagen er åpenbart. Hårvekst like under nesen. Han her kler ikke bart og han vet det selv. Allikevel lar han den vokse frem med stolthet hver november og havner på randen av skilsmisse like før desember kommer.  Han lar stålbørsten presse seg ut av overleppa på grunn av testikkelkreft, prostata og tungsinn. Selv om ingen menn har dette er det allikevel mange menn som har dette. Det er november for alle og movember for oss menn. En måned hvor kampanjen movember setter søkelyset på menns helse. Over hele verden lar menn barten gro og samler inn penger til mannelidelser og arbeider med å få menn til å bli bevisst sin egen helse.

Jeg spiller fotball sammen med han fyren jeg nevnte med wannebe-barten.. Av og til og ganske ofte er det en som får et sleivspark rett i ballan. Det er så vondt. Ufattelig vondt når fotballen treffer i 50 kmt i pungen og testiklene spretter opp i øyehulene i løpet av et nanosekund. Det som skjer da er kjemisk renset for medkjensle. Vi andre hyler av latter. Helt i ekstase av god gammel skadefryd mens den skadelidende ligge og vrir seg på gulvet med cahones på avveie.

Lurer på hva som hadde skjedd dersom vedkommende hadde sagt at det gjorde ekstra vondt denne gangen fordi han har testikkelkreft? Hadde latteren stilnet? Hadde vi snakket om det? Hadde vi snakket det vekk? Jeg vet ikke. Vi snakker ikke ofte om sykdom og lidelser. Jeg er jo tross alt en mann uten bart. Men bare fordi min venn lar dette utysket vokse fram har jeg nå lest meg opp på movember og sykdommer og forskning og lidelser.

Så barten hans har virket.

les mer her:

https://no.movember.com/mens-health/general

Denne mannen gjør verden litt gladere. Vi har alle noe å lære av han. Og av og til krysses våre veier. For han er buss-sjåfør og jeg er busspassasjer. Og i dag var det han som styrte bussen fra Tømmerstø mot byen. Mitt nedslåtte trøtte tryne våknet brått til live da jeg satte foten i bussdøra. “God morennnnn!” sa den glade sjåføren i det jeg bippet mitt busskort og gikk bakover i bussen. Og smilet var allerede festet fast i mitt morratryne. Jeg satt meg ned og så de andre som kom på bussen. Det samme skjedde, trøtte tryner helt til han overøste sitt lykkelige God Morennnnn over dem. Alle gikk smilende bakover i bussen. Bare noen unntaksvise 14tis gutter var for tøffe til å vise at de ble glade. Men jeg så at også de smilte innvendig. Det samme skjedde når folk begynte å gå av bussen, ved universitetet, ved gymnaset og i byen. “Ha en FIN dag”, ropte han fra førersetet så alle hørte det. Jeg så folk gikk av bussen og mot sine gjøremål med smil om munnen.  Og når jeg gikk av bussen gikk jeg bort og takket ham for alle han gjør glade. Og det gjorde han glad. Fantastisk start på dagen. Det nytter å gi et smil.

Gruble, grublerier, grublefant! Gruble om ditt og datt og dett og hint. Og har vi ikke noe å gruble om så finner vi det nok snart. Gruble er et vittig ord med dystert innhold. Jeg har alltid likt å si ordet gruble. Det høres rart ut og føles rart ut men er godt for munnen å si. Vi bruker det om mangt, men den egentlige betydningen er trist. Jeg har ikke tenkt på det før i dag. Så jeg googlet grubling. . . . . . . . .

Grubling er definert som vedvarende, tilbakevendende negative tanker om seg selv.

Gudd. Der fikk jeg plutselig en ny virkelighetsforståelse. De fleste av oss har slike tanker, men heldigvis ikke lange nok til at det kan kalles grubling. Det er når de leie tankene får fortsette og fortsette at de blir til grublerier. Kjenner du en grubler? Ser du noen som sitter og grubler? Du må gjøre noe. Fjern dem fra grublingen  ved hjelp av et smil og en klem. Det er av og til nok. Vedvarende tilbakevennende negative tanker krever ofte alenetid og ensomhet for å vokse. Det er her vi kan banke på og vi kan åpne opp. Tar vi del i en grublers grublinger kan det være de forsvinner. Spør og lytt. Hjelp og lær. Det er ganske lett å hjelpe egentlig.

De små lydene er de gode lydene. Ikke dunk, dunk og hopp, hopp lyder. De er gode de også. Men det er noe eget med avmålte lave lyder. De du nesten ikke hører men hører allikevel. Av og til er det nok å vite at de er der. Du trenger ikke alltid høre dem. For meg er det lyden av en katt som maler. Ikke når jeg klør den, men når den bare ligger der i sofaen og koser seg,- og maler. Det er den stille lyden av en liten bekk som klukker. Det varsomme vannet som renner forsiktig over en liten stein og detter ned i en bitte liten kulp nedenfor. Så liten at du ikke ser den under gresset. Og du hører den ikke før du stopper opp og står helt, helt stille. Den lyden er god. Det er lyden av min Maya som leser i en bok. Lyden av lesing er en god lyd. Og i går når jeg kom hjem fra en liten skogstur hørte jeg en god lyd til. Det var lyden av en lavmælt samtale mellom to gode venninner. Det var 9.september og burde vært kaldt, men sommeren i år er dårlig til å passe tiden så den er her ennå. Jeg hjalp å dekke bordet nede ved brygga med krabbe og reker og vin og slikt. Og når Marit kom rundt 7- tiden så gikk jeg. Hun kom til brygga og jeg gikk i skogen. Der ble jeg til det ble mørkt. Og da jeg stille gikk mot hytta igjen i mørket hørte jeg denne gode lyden. Litt vind, litt bølgeskvulp, men stillest av alt var lyden av samtale i mørket. Jeg kunne bare se stearinlysene blafre, men de var en del av lydbildet de også. 2 venninner som ennå sitter der ved bordet på brygga. I denne verden fyller man seg selv opp med lyd overalt med direkte intravenøs innsprøytning fra mobilens stereoanlegg og til begge kroppens øreåpninger. Jeg tror det kan skape uro med uro. Jeg tror det er viktig også med de små lydene. De små, bitte små, gode lydene. Hør etter og du kan høre dem du og.

Sensommeren er god mot oss.