Hva er hemmeligheten til de menneskene som opplever å ha et godt og lykkelig liv?

Langveisfaren og moren. Og kanskje en lillebror. Og muligens ei storesøster og en fetter. Og ei bestemor. Jeg tror dette var godt for oss. Forferdelig for dem, men godt for oss. Flyktningene har oversvømmet oss i oversvømmede båter og angstfylte tog. De har blitt dytta på oss. Inn i stua via tv-skjermer, brett og telefoner. Vi fikk se dem over alt. Disse fjerne folkene som har det så ille. De døde. De levende. De skrekkslagne ansiktene som i fortvilelse bare gir opp. Men samtidig som at enkelte tar til orde for å sende dem tilbake til krig og nød begynte en ulmende medmenneskelighet å vokse og brenne i det norske folk. Veldig mange har løftet blikket opp fra skjermene for å møte blikket til disse menneskene som kommer. Veldig mange har våknet fra sin komfortable nummenhet. Og jeg tror det er godt for oss skylapptrygge nordmenn. Jeg får tårer i øynene og klumpene hoper seg opp i halsen når jeg leser om alle de som hjelper. Folk som før har sittet på ræva med en cola, reiser seg opp og spør “Hva kan JEG gjøre?”. Folk som aldri har kjørt lengre enn til kjøpesenteret kjører til Ungarn. Folk som aldri har engasjert seg i annet enn sitt eget selvbilde begynner nå å se andre bilder. Og nå er det  mange som gjør noe. Mange som gir trygghet til de utrygge. Som gir et smil, ei hand og omsorg. Ting disse menneskene ikke har opplevd på en stund. Og de som kommer trenger at mange som er trygge kan gjøre dem trygge. Takk alle som hjelper. Jeg tror vi hjelper oss selv like mye som vi hjelper dem. Kanskje vi begynner å se litt mer. Får håpe det varer.

 

Penger hjelper fortsatt også.

https://fadder.flyktninghjelpen.no/

http://www.sos-barnebyer.no/

Den lille sammenhengen er viktig. Hvis alle gjør ingenting blir det veldig mye ingenting, og dersom det ikke finnes noen tue er det heller ikke noe lass som velter. Men hvis alle gjør litt, blir det veldig mye litt. Og om alle bryr seg blir det kanskje til bryderi for dem som ikke bryr seg slik at de også begynner å bry seg. Jeg er viktig, og du er viktig. I den lille sammenhengen som kan bli stor.

Se filmen The Man From Oslo. Den er kort og liten, allikevel stor.

Og takk til Siw som tipset meg om filmen.

Det er på tide å brette opp armene og gjøre vår del. Og la vår del merkes. Jeg ønsker at vi som har gullhår i ræva, født med ski på beina og lever i verdens rikeste, beste og vakreste land tar i et tak. Eller to. Flyktningene som kommer inn i Europa nå er mennesker som deg og meg. De hadde et liv, en jobb, en tro og et håp. De hadde unger i  og  på skolen. De hadde familiemiddager og ferier. Nå har de redsel. De er fryktelig redde. En redsel som de fleste av oss aldri vil få oppleve og som vi aldri vil kunne forstå. Men fortsatt finnes det forståsegpåere som forstår det de forstår og vil allikevel heller stenger disse redde menneskene ute enn at vi åpner opp. I Norge har vi alle for mye. De aller fleste av oss har mer enn vi trenger. Av penger, plass og tid. Nå kan vi vise at vi også har mye medmenneskelighet og omsorg. I går fant politiet i Østerrike en lastebil full av ressurssterke mennesker. Alle var døde. Det kunne vært deg og meg som lå der, hadde vi vært født der, og ikke her. Det er tøffe tider for Hellas, Ungarn, Italia og oss andre. Men med rett innstilling og åpenhet og omtanke kan vi klare å hjelpe. Mer. Jeg tror vi er et godt folk her oppe i trygge, kalde nord. La oss vise at vi også er varme. La oss bidra til å bytte deres redsel med trygghet.

Gunnar R Tjomlid skrev et åpent brev til Siv og Carl som er verdt å lese for oss andre.

Kjære Siv og Carl Ivar,

Dere hadde rett. Strømmen av ikke-vestlige innvandrere har ødelagt landet vårt.

Jeg er ikke mer enn 41 år gammel, men føler allerede at alt var mye bedre før. Da jeg var tenåring og ung voksen på åtti- og nittitallet, husker jeg rasistene i miljøet rundt Arne Myrdal og Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI).

De stod for hårreisende meninger, men de var i det minste ærlige om det. «Norge for nordmenn. Ut med svartingene!»

Etter drapet på Benjamin Hermansen, roet det seg litt. Rasistene ble marginalisert, virket det som. Landet gikk fremover. Men så begynte sakte men sikkert «islam-kritikerne» å gi lyd fra seg.

Ja, du vet de som ikke er rasister (de har som regel en venn som er svart, må vite), men som bare kritiserer religion. De som helt tilfeldigvis er de samme som, eller avkommet til, de som femten år tidligere deltok i FMI sine protester.

Det var slitsomt, og jeg var stadig vekk på pletten for å motsi disse innvandringsfiendene, men det var til å leve med.

Så smalt det, en våt og varm julidag i 2011. Da snudde alt.

Først var alle antirasister i noen uker. Rosetog, peace and love. Men så snudde strømmen. De såkalte islam-kritikerne ble mer og mer høylytte. De tok selvsagt avstand fra massemorderens handlinger, i hvert fall de fleste av dem, men han hadde jo et poeng, hadde han ikke?

Det er nå gått fire år siden den grusomme dagen da terroren rammet Norge fra en kvinnehatende hvit «islamkritiker», og aldri tidligere har dette landet vært så jævlig.

Jeg vet ikke hva som driver frem dette hatet, men det er absurd å bevitne at mens krig og terror raser i Midtøsten og afrikanske land, og mennesker flykter for livet for å komme seg i sikkerhet til trygge land som demokratiske Norge, så sitter stadig flere nordmenn og roper ut sin avsky mot dem.

Kan hende problemet er at PCer og internett-tilgang er blitt for billig. Kan hende problemet er at medias irrasjonelle og hysteriske forhold til statistikk avslører en fundamental kollaps i journalistenes kompetanse. Kan hende papiravisenes nedgang og stadig mer tabloide klikkhoreri har gitt oss alle en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Vi er tross alt tryggere enn vi nesten noensinne tidligere har vært. Det er mindre vold, mer likestilling og større rettferdighet enn noengang tidligere i landets historie.

Og likevel er folk livredde.

Så dere hadde rett, Siv og Carl Ivar. Innvandringen har ødelagt landet.

Ikke fordi flyktningene selv har laget problemer for oss. De aller fleste er arbeidsomme, lovlydige og reale på alle vis. Ikke fordi de har tatt fra oss jobber eller damer. Vi trenger tross alt arbeidskraft, og flyktninger holder mange kommuner i live. Ikke fordi de ødelegger vår økonomi. Tvert imot skaper de verdier og vi har mer enn god nok råd til å hjelpe de som trenger det.

Nei, de ødelegger landet fordi de har minnet oss på hvor ufordragelig godt vi har det.

Flyktninger preget av vold, terror, tortur, fattigdom og familieløshet har minnet oss på at vi har alt vi trenger her i landet. Alt. Absolutt alt. Vi har det så godt at vi ikke har noe å vinne på å bry oss.

Vi tror vi har alt å tape.

Og Frp har aldri latt oss glemme det. Hver gang Frp er i politisk knipe, har de minnet oss på at det egentlige problemet vårt er innvandrere. Da spesielt de som er litt for annerledes til at de kan gli umerkelig inn i bybildet.

Det er de som truer vår velferd. Det er de som gjør at vi kanskje må kjøpe en pose potetgull mindre neste lørdag for at landet skal ha råd til å hindre et barn fra å drukne i Middelhavet. Det er de som lyser mot oss fra avisenes forsider og fra TV-aksjonene og minner oss på at vi har det så jævlig godt.

Så jævelig godt.

Det hater vi. Vi liker ikke å bli påminnet akkurat det. Vi har et behov for å lide litt, vi også. Vi ønsker å leve i troen på at vi har det vanskelig, omtrent like vanskelig som de fattige i Afrika.

Det er tross alt ikke som om alt er knirkefritt i kongeriket Norge heller. Nesten hvert år kan vi lese i avisene om foreldre som ikke har råd til å gi barna sine en sydentur. Vi har fuckings kalde vintre. Håpløse plasseringer i Melodi Grand Prix. Og hvor mange år er det siden fotball-landslaget hevdet seg i VM?

Det er ikke så greit å være nordmann, tenker vi. Og så kommer disse drittsekkene fra Syria og Eritrea og minner oss på at vi faktisk har det helt forjævlig godt likevel.

Sånt raserer totalt den rendyrkede populistisk politikk, den som kun kan blomstre når folket tror de har det fælt. Derfor har Siv og Carl Ivar og Gjedda og Keshvari gjort det til deres misjon å snu på dette bildet. Reversere skyld.

Når flyktningene uforskyldt minner oss på at vi er et av verdens heldigste og rikeste folk, må Frp passe på å snu det til at disse lykkejegerne egentlig ikke har det så ille og bare er ute etter å frarøve oss våre goder.

Det har gjort oss til en nasjon av drittsekker. Livredde for å innrømme at vi har det så alt for komfortabelt. For hvis vi innrømmer det, må vi plutselig ta innover oss verdens grusomme urettferdigheter. Og da må vi kanskje også føle oss forpliktet til å prøve å gjøre noe med det. Kanskje det til og med koster oss noe.

Ingenting er mer slitsomt enn det. Spesielt når det er sol og sommer, og grillmaten venter.

Så Frp har jo rett. Det er innvandrernes feil. Det er de som har gjort dette landet så jævlig, for uten dem hadde vi ikke hatt et så mektig Frp.

Faen ta dere.

Med vennlig hilsen
Gunnar R Tjomlid

http://tjomlid.com/2015/08/21/apent-brev-til-siv-og-carl-ivar/

Og takk Ole, som sendte meg brevet.

“God morgen Tomm”. Det er det første jeg hører denne dagen. Jeg har allerede gnidd  øynene tilbake inn i skallen og rullet meg rundt i sengen et par ganger i et desperat forsøk på mer søvn. Jeg prøver å dra ned rullegardinene og stenge igjen hjerneskuffen for atter en gang å gli langsomt inn i svart varm gele.  Lillehjernen registrerte så vidt at Paul stod opp for en stund siden og gikk ut.. “God morgen Tomm!” hører jeg igjen og øyelokkene lar seg sveive opp i halvåpen stilling. Foran meg står en lykkelig engelskmann jeg har kjent en stund. En fyr jeg ser veldig sjelden men som alltid er med meg. Denne gangen fysisk. Vi deler hotellrom i Århus. Vi skal på festival. “It’s a lovly day, you twat!” sier han. Jeg sveiver øynene helt opp og der står han med to rykende kopper velduftende kaffe og sin sedvanlige positivitet. “Dogs bollocks!” kommer det fra han. . . . Han har lært meg at Dogs Bollocks er positivt og Monkey Spunk er negativt. Så dette var positivt. Og det var det. Kaffe på sengen.  Jeg har kjent Paul ganske lenge men vi sees sjelden. Et par-tre ganger i året kanskje. Vi bor i samme by og burde sees mer. For Paul er en venn. Jeg har ikke så mange, men han er en av dem. Han åpner vært møte med en klem. En hard klem, for han  er sterk. Men klemmen er også varm og ekte. Paul er det jeg kaller hel ved. Han er ekte på sin måte. Jeg er ekte på min måte. Og når vi er sammen er vi PÅ hele tiden. Der er slik en venn skal være. “God morgen Tomm!” kom for tredje gang. “Vil du ha litt kaffe og litt vodka?”

“Good morning Paul,- Dogs bollocks!” sier jeg.

Jeg vet at jeg er. Og jeg er heldig. Jeg er. Mange vet ikke at de er. På ulike måter prøver vi mennesker å unngå oss selv. Vi må hele tiden se oss i speilet for å vite at vi er til. Mens kanskje det er de som lever uten speil som er mest til. Vi må hele tiden forbedre vårt omdømme og rykte. Vi må fornye våre ting og vår status. Vi må ha flest mulig likes, uten helt å like oss selv. Men jeg tror ikke vi er på grunn av andre. Jeg tror jeg bare kan være meg selv. Og jeg klarer det ikke nok, men jeg klarer det litt. En tur i en vakker skog tok meg til en vakker liten skogsvei hvor lyset strakk seg perfekt innover veien. Hobbyfotografen i meg våkna til liv og jeg foreviget skogens vakre uttrykk. Det var der, når jeg skulle ta et selfie i skogen, at jeg tok et bilde av mitt sanne jeg. Vel hjemme ved skrivebordet så jeg mitt skogselfie. Og det er det beste av alt. Jeg er der. Alt er lys og vakkert. Istedenfor å tenke at jeg var der det var fint. Tenker jeg nå at jeg var der og jeg var en del av det. Uten å se meg så vet jeg allikevel at jeg er.