Jeg har også vært lei meg. Jula er samlingens og ekskluderingens tid. Vi har så god tid til hverandre at vi ikke ser de som er alene. De finnes blant familie og venner og dem vi kjenner. Av alle ting så var det denne varebilen som stod der og var lei seg som løftet frem disse tankene. Jeg har erfart det selv, – ufrivillig alenetid, – og det er ikke godt. Sitte alene når du vet at alle rundt deg er i sammen. Du sitter der og har så lyst til å rope ut og si; Inviter meg! Men du tør ikke. Redd for å trenge seg på. Redd for å få et nei. Redd for at du ikke er god nok. Redd for bussen. Redd for sveisen. Redd for verdensfreden. Redd for alt egentlig. Men om noen hadde spurt? Om noen hadde sett gjennom “Det går fint å være alene” vaset som alenefolk lirer av seg. Om noen hadde spurt. Heldigvis har jeg noen gode venner som har holdt ut med meg og mitt liv. Som har spurt. Som har sett meg. Og takk til dem.

Kjenner du noen som kanskje er litt lei seg akkurat nå. Bruk dagen i dag, eller i morgen, eller i overmorgen til å besøke denne personen. Spre slitt uventet glede. Del ditt rom i romjula. Jeg vet om mange som gjør det. Og alle er gode mennesker. Vær litt god.

Det er jul i dag. Jeg står opp alene og skyller mitt ansikt. Fra badet tusler jeg inn mot stua hvor juletreet står. Den behagelige stillheten fyller rommet. En svak duft av gran og pynt er i luften. Og rommet er vakkert pyntet. Ikke for mye, og ikke for lite. Jeg synes det er pyntet flott. Min kone vet hva hun liker og jeg liker hva hun liker. En tommepyntet stue hadde ikke blitt noe. Jeg gjorde heller mannetingen og satte treet i juletrefoten. Jeg fant ned julepynten fra loftet og gjorde det klart. Men det var Maya som pynta. Det er hun som kan gjøre det fint. Og nå står jeg her og tenker på familien og Maya og nissen. Jeg tenker på meg selv og alle de andre. Jeg ønsker meg jul. Jeg ønsker meg en stille jul. En jul hvor vi ser hverandre og de andre. Jeg ønsker dere alle får det dere ønsker sammen med de dere ønsker å være hos. Pass på hverandre. Av og til er den beste julegaven noen kan få, – ei hand å holde i. God jul.

Vi blir heldigvis født ulike. Evolusjonsteoretikere og religionsavhengige kan av og til enes om at det er fint med litt mangfold her i verden. Eller kan de det? Til stadighet hører vi om mennesker som ikke ser et annet menneske fordi det er pakken inn i mørkere hud enn vår egen. Og noen av oss er så blåøyde at de ikke kan se at til og med en brunøyd kan være blåøyd. Fremmedfrykt er vanlig men kan overvinnes. Åpenhet er mindre vanlig men kan tilvennes. Og fordommer er fordummende. Å se en person for hvem den personen er, – er viktig. Jeg har blant annet lært at minst en av tiggerne i Markens er en hyggelig person. Og jeg vet det fordi min kone har blitt kjent med henne. Nå også jeg litt. Vi stopper og prater med henne. Det er merkelig nok en person som sitter der på gaten. Ikke bare en tigger. Vedlagte video setter noen viktige ting her i livet på plass. Hvor hører du hjemme?

Filmen ble laget i 1998 til 50 års jubileet for Menneskerettighetene av den Portugisiske delegasjonen. nr 1.

• All human beings are born free and equal in dignity and rights.They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of Brotherhood.

Resten finner du her: http://www.un.org/Overview/rights.html

“Trives du ikke i et rom du går inn i, kan du jo bare gå ut”. Sven Henriksen er en blogger, forfatter og mye mer. Og her deler han noen tanker og betraktninger om oss nervøse internettnomader. Vi som suser og duser oss gjennom pudler og dadler og likes. 1.-  Les bloggen hans. 2.- Slå av PCn. 3. Sitt ned. 4. Tenk. Kommer det ikke noe godt ut av det så gjør det om igjen. Stemningen i artikkelen er om mulig noget sinna, men innholdet viktig. Ikke vær bevistløs på nettet.

Les bloggen hans her:

http://svenhenriksen.wordpress.com/2014/12/01/de-som-vil-ha-privatlivet-sitt-i-fred-pa-facebook/

Et mirakel (fra latin miraculum av mirari = undre seg) eller et under, er en uforklarlig eller uforståelig hendelse. Mirakler er ting vi ikke forstår. Kanskje vi ikke gidder å forsøke å forstå. Når et bygg raser sammen og noen overlever på underlig vis kaller vi det et mirakel. Men det er jo ikke det. Det kan forklares. Og det er med oss mennesker en underlig iboende ønske om mirakler. At ting hender utenfor vår fatteevne, men som begunstiger oss selv. At noen vinner i lotto er vel neppe et mirakel, – det er enkel matematikk. Og reisen jeg har vært med på, sammen med min kone, kunne inneholdt mange hendelser noen ville kalle mirakler. Men jeg kan ikke kalle det mirakler. Det har vært hard jobbing. Fra Maya og fra andre. Jo mer jeg hører om “mirakler” utført av alternative behandlere og healere, jo mer innser jeg at også disse miraklene har en forklaring. Våre liv har de siste 100 år handlet mye om å forstå ting. Men vi har glemt å innse at ting som bare er, også er virkelige. Det er mye som er virkelig for meg, som andre kaller mirakler. Det er mye jeg ikke forstår her i verden, men jeg kaller det ikke mirakler. Jeg tror vi alle henger sammen, store og små, høye og lave, tykke og tynne, unge og gamle, krabber og maneter, pumaer og pandaer. Vi er en stor organisk helhet som enkelte mennesker har evne til å se, og å være i. Enkelte kan sågar påvirke denne virkeligheten. Skeptikere er det mange av, og skepsis er sundt. Fornektelse ikke. Åpenhet og nysgjerrighet bringer oss videre og kan lære oss å ta i mot det som tidligere ble kalt for mirakler. Det ser heldigvis ut til at miraklenes tid er over. Vi er i ferd med å forstå at forklaring ikke alltid er viktig. Livet blir litt lettere da.