Hvordan kan du best hjelpe noen som sliter. I denne lille vakre animasjonsfilmen fortelles det noen evige sannheter om det å bry seg på den rette måten. Det kommer ikke av seg selv, men alle kan gjøre det. Det handler om å se hverandres ekthet. Det handler om å delta i en annens persons virkelighet. Være tøff og sårbar på samme tid. Ikke bare iaktta som på en film. Animasjonen er enkel, men mesterlig. Den forteller og beskriver det vi hører på en kreativ naivistisk måte.

Hill, hill til Dr Brené Brown som forteller og til
Katy Davis (AKA Gobblynne) som har animert. Og takk til Siw som viste meg filmen.

http://www.gobblynne.com

Du kan se Dr Brené Brown’s foredrag ‘The Power of Vulnerability’ her:
https://www.youtube.com/watch?v=sXSjc…

Danmark leverte i uken som gikk. Det må være deilig å være dansk i Danmark når internasjonal oppmerksomhet setter dem alle under lupen. Og det de finner er så bra. Og danskene dro Eurovision i land så det sang. Jeg tror danskene har gjort Europa til et litt bedre sted å leve for mange. I et multimediehjerte som mitt var det bare av og til jeg la merke til artistene. det var scenen som stjal showet. Musikken ble som en jevn dur. Men så har jeg musikalsk sans som en 70 talls drivaksel også da. Innimellom slapp min blåøydhet scenen og så på artistene. Og det var ikke bare Polen som fattet min interesse, selv om de var et sikkert vårtegn. Men Østerrike. En smekker skjeggete mannskvinne stod å sang. Sangen la jeg ikke helt merke til bortsett fra at den var flott. Men denne dronningkongen. Dette vesenet som stod på scenen var vakkert. Og det vakreste var at Conchita Wurst fra Østerrike vant hele konkurransen. Hun ble stemt fram av de fleste land. Det betyr at veldig mange, enten likte sangen hun sang og så forbi hva hun er, eller at mange stemte nettopp for å løfte frem hvem hun er. Hun har gjort mer enn å ha sunget. Hun har løftet frem toleranse i kriker og kroker. Hun har vridd og vrengt på tanker i innelukka sinn. Noen ønsker henne sikkert fortsatt steinet. Men de er litt færre nå.

http://en.wikipedia.org/wiki/Conchita_Wurst

VG, Dagbladet og nå også NRK. Jeg har sluttet å lese VG og Dagbladet. Sensasjonsjournalistikk intresserer meg ikke. Jeg liker gode journalister som bruker språket til å beskrive og formidle hendelser. Gode som vonde. Og de finnes i VG og Dagbladet også, men de har også sin årlige Flåtthysteriartikkel. De liker å skremme. De liker å overdramatisere. Det liker ikke jeg. Ikke når jeg skal lese om hva som har hendt. Jeg liker rett og slett  ikke forværrende journalistikk. Derfor leser jeg heller NRK nettnyheter enn andres nyheter. Og det var med skremt skuffelse jeg så sensasjonsoverskriftene i dag. En alvorlig hendelse, et masseslagsmål på en nattbuss, får en overskrift som leder tankene mot tragedien hvor tre mennesker mistet livet på en buss. Og jeg antar det er hensikten. Men når jeg så klikker til artikkelen og leser hva polititet sier:

“Ingen alvorlig skadet

Det skal ha blitt brukt både kniv og balltre under slagsmålet. Seks personer ble skadet, men ingen alvorlig.

– Ingen er knivstukket, men det er utøvd vold ved slag og spark, opplyser politiet lørdag morgen.

Fem personer ble pågrepet av politiet. Fire av disse er lettere skadet.”

Ingen er knivstukket, kun lettere skader altså. En dramatisk hendelse for de involverte, men tjener overskriften: Seks skadet i knivdrama! denne saken? jeg synes ikke.

 

NB! Mens jeg satt og skrev denne artikkelen  endret NRK forsiden. Selvinnsikten slo til og jeg digger fortsatt NRK. Hill, hill. Gudd. Jeg ble jo nesten irritert. Og slikt er ikke bra for en sørlending.

Dette er viktig. Det er viktig for deg, og det er viktig for et annet menneske. Ta deg tid til å gjøre det besøket du har utsatt så lenge. Gi litt av din tid til et ekte menneske du kan treffe i den virkelige verden. Sosiale medier er usosiale i sin trygghet. Der kan vi sitte milevis unna den vi er sosial med. Det er trygt. Der kan vi like og mislike. Der kan vi gi tommel opp og smilefjes. Og det er fint og godt. Men det skjer noe med oss når vi ser et ekte smilefjes. Når vi får, – og gir, en ekte klem. La den neste tasten du trykker på være en ringeklokke og ha smilefjeset klart.

Røde Kors har satt i gang en flott kampanje med navnet: Sjekk statusen.

Gå ut og møt mennesker – i virkeligheten også

Vi kan ha mange venner på Facebook, men likevel mangle noen å snakke med. En av fire nordmenn er plaget av ensomhet. Også noen du kjenner. Kanskje vi bør “like” hverandre mer i virkeligheten? Treffes oftere under fire øyne og sjekke hvordan statusen egentlig er? Vi må aldri glemme at selv om digitale verktøy gjør det lettere enn noensinne å holde kontakt med hverandre, vil en “like” aldri kunne erstatte et virkelig smil. Vi må huske å være sosiale i virkeligheten også!

http://www.rodekors.no/Templates/Pages/SectionFront.aspx?id=18384

Det er alltid håp. Det er alltid et hjørne. Det er alltid et nytt ark og nye fargestifter. Det er noe jeg har lært i mitt halve liv. Og bortsett fra med enkelte IKEA reoler på tidlig 80 tall gir jeg sjelden opp. Det hender jeg avslutter. Men jeg gir sjelden opp. Og denne innstillingen er det min kone som har lært meg. Jeg gav sjelden opp før jeg traff henne også, men det var mest fordi jeg ikke startet på vanskelige ting. Hun har slitt med sykdom det meste av sitt halve liv, men aldri gitt opp. Alltid på vei.  Og nå skal hun på tur igjen. Til Brasil og Healeren,- John of God. Hun var der i fjor og livet ble nytt. Hun drar der i år og håpet består. Det skjer noe der i Brasil, som beviselig ikke kan bevises. Det er vår vår i år. Det er håp i fargene der nede. Det er håp i fargene her. Gå en tur i skogen nå. Finn en helling i kveldssola og nyt blåbærlyngas jublende grønne farge. Håpet er lysegrønt. Akkurat som Johanne Christiane Irgens skriver i sin sang. Hun var forfatter, lærerinne og instituttbestyrerinne i Næstved for 200 år siden. Og i første vers skriver hun sin udødelige strofe. “Håpet er lysegrønt”.

Livet er alltid skjønt, håpet er lysegrønt,
mismot er stedse grå, gleden er himmelblå.

Brunt er standhaftighet flykter deg hjertets fred,
lid da tåldmodig sterk skjebnen er Herrens verk.

Gul er den falskes skinn, troløst og trædsk hans sinn
vennskap er violett si meg hvor finnes det.

Uskyld er liljehvit engel fra fordumstid,
elskov er rosenrød mangengang uskylds død.

Døden er mørk og sort kaller for evig bort
lukker vårt øye til for livets farvespill.

http://www.johnofgodreiser.com/

http://www.johnofgod.com/

 

Normalt er jeg ingen diktleser, men æres den som æres bør. Jacob Sande har sansynligvis gått på en smell ganske mange ganger. Slikt som ekte kunstnere bør. Og beskrivelsen av dagen derpå har vel aldri blitt bedre fortalt. Jeg sitter med et selverkjennende smil om munnen. Lytt til dikteren selv som leser dette, dagen derpå, Etter en rangel. Hill, hill.

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,

trur eg.

Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,

trur eg.

Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus, men synge åndelege sanger i Zions bedehus,

 trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,

trur eg.

Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,

trur eg.

Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,

og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting

 trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,

trur eg,

koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,

trur eg.

Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol, og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,

trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,

trur eg.

Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,

trur eg.

Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,

trur eg.

 

Jakob Sande / Dikt i samling / Storm frå vest ETTER EIN RANGEL

Går det an å bare ha det bra? Akkurat nå sitter jeg her. Med mitt tastatur og lysende skjerm og ingen ting i sinne. Min kone sover godt i sengen bak veggen der inne. . Barnebarna vet ennå ikke at jeg er våken. Jeg sitter her akkurat nå.

Og akkurat nå er bra. Og det var bra i går, og det blir bra i morgen. Det blir bra når hun våkner og det blir bra når krapylene kommer snikende inn. Jeg har det bra nå. Jeg har like mange regninger, om ikke fler enn de fleste, men jeg har det bra. Jeg har mange  tunge arbeidsoppgaver som venter, men jeg har det bra. Bilen var på EU-kontroll og mangla mer enn meg, men jeg har det bra. Sykdommene i familien forsvinner ikke, men jeg har det bra. Ungdommens drømmer blir ikke realisert, men jeg har det bra.

Er det mulig? Å bare ha det bra?

Nesten alle jeg snakker med snakker bare om å få det bedre, finne lykken, eller om hvor godt de hadde det før. Alt skal bli så mye bedre om jeg bare vinner i LOTTO. Alt skal bli så mye bedre om jeg bare får råd til den nye bilen. Alt blir bedre med Botox. Lykken kommer med Elixia. Hvor fint kan man egentlig få det? Vi har det så godt at vi ikke har det bra lengre. Kanskje vår store personlige rikdom gjør at vi har mistet evnen til å ha det greit. “Bare tiggerne forsvinner og jeg får råd til en Tesla oppnår jeg lykken!” ,virker det som mange tenker. Jeg tipper LOTTO jeg og, men jeg har det bra selv om jeg ikke vinner.

I går kveld boret jeg hull i stein til sola gikk ned. Det var bra det og.

Nyt dagen! Det er akkurat nå det gjelder! Gi en du er glad i en klem. Ha det bra i dag.

Det er en tøff hverdag for oss bloggerne. Vinteren er en tid hvor jeg ikke kan stå lent mot et gjerde med stjertestrutten i været i en ny outfit. Jeg kan heller ikke stå med bena strakt i kryss og se inn i kamera med øyevipper som ser ut som hentesveis. Og trutmunnen som stadig blir lengre for å nappe til seg oppmerksomhet treffes ikke av solstrålene. Det er mye kulde og høye brøytekanter om dagen. I et ustabilt nettklima overspyles vi av kald-dusj etter kald-dusj fra forståsegpåere som vil skjerme sine barn fra oss bloggere. Det er slettes ikke  lett å bli sett for en liten rosablogger om vinteren. Ei heller for en bestefarblogger. Næringsgrunnlaget forsvinner sammen med at gradestokken synker. Vi kan ikke lenger sitte på en murkant å kvitre med stjerten i været. Vi kan ikke lengre sprade rundt i våryr fjærdrakt og vise frem våre nye meiseboller  og baller. Og D-Cupcakesene er innpakket for sesongen. Om vinteren er vi henvist til å sitte på et nettbrett å twitre etter oppmerksomhet. Som blogger fores jeg av oppmerksomhet. Den smaker deilig og søtt. Hvem som gir den er likegyldig siden vi har et stort internett mellom oss. Og oppmerksomheten jeg får tar jeg vare på. Jeg gir den ikke videre, for det er meg det handler om. Så fortsett kjære internett. Led oss inn i fristelse for vi vet ikke hva vi gjør.

Jeg vet at jeg er glemt av mange. Og de har gjort et godt valg.  Men ikke glem de andre. Ikke glem rosabloggerne. De er et underlig fenomen. En underlig rase. Sannsynligvis utrydningstruet. Rollemodeller for 10.000 vis av unge jenter. Gi dem oppmerksomhet og de forteller litt mer om viktigheten av hverdagen sin.

http://www.youtube.com/watch?v=_WM9QcX5DP0