God Jul alle sammen. Nå senker julegalskapen seg i de tusen hjem. Jeg ønsker at alle skal finne seg selv i en stemning de liker. Jeg ønsker at vi skal ha det godt. Jeg ønsker meg en jul som er min og er fin og er din. Julefred er det noe som heter. Et lite brukt ord i småbarnsfamilier i denne høytiden. Som bestefar til tre finnes ikke julefred. Julegalskap og julekaos og juleturbo finnes. Men det er det som er vår jul nå. Vi har selv hatt maur i hjernen og sennep i ræva den gangen vi var små. Jul er forventninger som innfris. Og denne julegalskapen som snart går inn i sesong 56 for min del skal vi ta vare på. Freden kan vente. Julefreden kan jeg finne i skogen. Se på kristtorn på rot med tusenvis av røde bær. Jeg vet om et sted. Der finner jeg julefred. Men det kan vente. Nå er det jul for alle jeg kjenner og alle mine venner. Gi gaver og gi klemmer. Gi et godt ord.

Og kos dere med de dere er glad i.

God Jul.

Og tilgi meg mine musikalske utskeielser. For jeg vet ikke hva jeg gjør.

Black Friday. Hele klodens elleville deilige kjøpedag. Voksenrussen stormer butikkene. Vi bruker så mye penger at vi tror vi har spart litt. Den sorte fredagen er over oss. Midt i mørketia blir alt ennå mørkere. Faktisk helsvart. Selv om næringen er i ferd med å skyte seg i foten med Black Month, Black Week og Black Tuesday og Black Wednesday.

Men fredag er fortsatt D-dagen. Dette er dagen da både dører og folk går av hengslene. Kredittkort blir varme og kontoer blir tomme. Dagen da vi bruker masse penger på alt vi helt sikkert virkelig trenger.  Kjøp det du vil, men ikke litt til.

Og etter Black Tuesday kommer Blakk Lørdag.

For noen er det Blakk Year. Det er deilig å shoppe nye ting. Men det er også deilig å gi. Bruk også dagen til å gi noen andre en god tanke eller en god mynt inne i all handlegalskapen. Bor du i Kristiansand og senker blikket litt så sitter det noen tiggere i Markens. Med en utstrakt kopp sånn ca. i handleposehøyde. Gi litt, de trenger det. Og pengene vil sannsynligvis gå til noen som ikke har alt de trenger, og som  kanskje aldri får det. De har Blakk Month, Blakk Year og Blakk Week nesten alltid. Men gir du litt får de litt mer. Gi de en lys fredag.

“The term “Black Friday” came out of the old Philadelphia Police Department’s traffic squad. The cops used it to describe the worst traffic jams which annually occurred in Center City on the Friday after Thanksgiving.
It was the day that Santa Claus took his chair in the department stores and every kid in the city wanted to see him. It was the first day of the Christmas shopping season.
Schools were closed. Late in the day, out-of-town visitors began arriving for the Army-Navy football game.
Every “Black Friday,” no traffic policeman was permitted to take the day off. The division was placed on 12 hours of duty, and even the police band was ordered to Center City. It was not unusual to see a trombone player directing traffic.”

Vi tror det nytter. Både vi og Norad og 4-5000 andre Kristiansandere. Vi tror verden vil bestå og vi tror muligens at vi mennesker ikke er dumme nok til å utslette oss selv. Vi tror vi kan hjelpe andre til trygghet. Vi tror vi kan gjøre mennesker likestilte. Vi tror vi kan øke rettferdigheten. Vi tror vi kan avskaffe fattigdommen. Vi tror.

Samtidig så vet jeg at vi koste oss på Odderøya. Og jeg vet vi starta for seint. Vi var de aller siste i raden med lys rundt Odderøya. Og jeg vet at varm solbærtoddy i mørket på Odderøyas ytterste kafe smaker godt. Da vi nådde fram til Bendiksbukta var allerede Thom Hell nesten ferdig med sin konsert. Vi stod og så litt på Marthe Wulff før vårt fine vandrefølge begynte å gjespe. 3 barn og 2 besteforeldre fikk en dose bærekraft og medmenneskelighet i dag. Med lys i panna gikk vi Norad sin kveldsmarsj. Underveis ble vi påminnet på hva vi kan gjøre og hva vi kan ta tak i. Og jeg tror vi kan klare det.

Gårskveldens fine oppmøte viser at det er mange som bryr seg.

Takk Kristiansandere.

Her er bærekraftsmålene: https://norad.no/om-bistand/dette-er-fns-barekraftsmal/

Kafeen på Odderøya. Vafler og solbærtoddy.

Folksomt i Bendiksbukta

Jeg sier som NIKE; Just Do It!  Ta sjekken.

Jeg tuslet inn til fastlegen min for å ta en blodprøve. Jeg har tidligere hatt litt lav verdi av B12 vitamin i den vesle kroppen min og har tatt tilskudd for dette. Tenkte det var lurt å sjekke det opp på nytt. For mangelen på denne vitamin er et lite symptom på at en er disponert for demens og slike ting. Min mor er dement, så jeg tenkte det var lurt selv om menn helst ikke skal gå til legen. Det er kanskje derfor det heter Movember. Ta på deg løsbart så ingen kjenner deg igjen og gå til legen.

Legen var enig i at jeg burde omsjekke mitt blod siden slike mangler kan være litt arvelig.

“Hva med prostata da? Min far hadde det”, spurte jeg uten helt å tenke konsekvenser. Legen fortalte meg om at vi også kunne ta blodprøve for å sjekke om jeg var disponert for dette, for prostata kan også være arvelig. Han berettet om prøven og hvordan og hvorfor og hva om viktigheten av føre var prinsippet. ” Vi kan jo ta den første undersøkelsen nå?” forslo han.

“Ehhhhhhhhhhhh, ” sa jeg og ante noe helt annet enn ugler i mosen.

Han tok på en hanske og ba meg bøye meg framover.

Jeg så ikke den komme.

“Eh, hva om jeg fiser? Jeg har hatt diare! Må jeg?”

Men det var for sent. Jeg måtte og han gjorde.

“………………………………….ehhh”

Det gikk fort. Var ikke vondt. Hadde et godt resultat.

Jeg var sjekket.

Min oppfordring til alle mine mannevenner;

Just Do It!

Kanskje du lever litt lenger.

Les mer her.

https://no.movember.com/mens-health/general

“Hvis du merker noe, gjør noe

Du kjenner din egen kropp bedre enn noen andre. Hvis du merker at noe ikke er helt som det skal, bør du ikke vifte det vekk og håpe at det går over av seg selv. Gå til legen og få det sjekket. Ved behandling av alvorlige sykdommer er tidlig påvisning den viktigste faktoren.”

Jeg skulle kjøpe en blomsterpotte på Hageland. Jeg kjøpte den ikke for den jeg likte best kostet 1400,- Litt i overkant tenkte jeg og gikk videre. Hageland har tatt i bruk IKEA metoden nå. Om du ikke kjenner snarveiene må du gå gjennom hele butikken.

Og jeg forvillet meg inn i jule avdelingen. Jeg stoppet helt opp. Målløs stod jeg der å så på all den fantastiske pynten. Alle de røde nissene og de hvite uglene og reinsdyra i størrelse extra large.  Jeg så et plastikkisfjell med selvlysende isbjørner oppå. Jeg så en snømann av isopor i som lå på rygg og sprellet med ballene. Tinnsoldater som var høyere enn meg. Og plastikkjuletrær for en hver lommebok.

De hadde alt som hører julen til og enda mer som ikke hører den til. Jeg stod og så på alle disse vakre, fantastisk fine glitrende tingene og tenkte.

“Er nå dette nødvendig.”

Jeg ble faktisk litt trist der jeg stod. Ikke sånn juleglad som jeg burde. Er det dette julen skal være, tenkte jeg. Er jeg bare en gretten gammel gubbe, eller har jeg et poeng, tenkte jeg. Alle vet nå at vi må bli flinkere til gjenbruk, flinkere til å ta vare på det vi har og verden har fortsatt en sjanse. Trenger jeg da et plastikkisfjell med selvlysende isbjørner? Eller enda 30 meter med julelys. Alt denne oppfordringen til økt forbruk og kjøpe ting vi ikke trenger. Digre hvite juleugler til 500,- kr.? Det kan være at noen andre hadde hatt mer glede av samme beløp. Utstillingen vitner om et forbruksmønster jeg ikke kjenner meg igjen i .

Julen ble plutselig litt billigere, selv om varene er dyrere.

Men følelsen av bortkasta penger kan fort gå over:

https://www.flyktninghjelpen.no/gavermedmening/

Gi en gave med mening

https://www.regnskog.no/no/nettbutikk

https://www.reddbarna.no/butikk

https://www.plan-norge.no/alternative-gaver

Okei Gretha. Jeg skal forsøke. Selv om jeg ikke trenger.

Jeg har det jo så godt at jeg trenger sjelden å spare på noe. Og om jeg sparer på noe er det sjelden at jeg må. Det er fordi jeg har lyst. Mitt liv er så privilegert at jeg nesten begynner å tro på en gud. Jeg kan gjøre alt. Jeg har alt. Jeg kan sløse om jeg vil. Jeg kan sløse med penger. Jeg kan sløse med vann, med strøm, med drivstoff, med klær. Jeg kan sløse med min tid. Dette er ulikt den hverdagen mine foreldre opplevde. Mine foreldre sparte på det meste. De fiksa tøy om det ble hull. Min mor stoppet strømper. Min far dyrka grønnsaker bak i hagen. Og jeg kan vel aldri huske at de sløste. De gangene vi dro på ferie hadde de planlagt og spart penger en stund.  De hadde ikke like mye som jeg har. Men de hadde nok. De var fornøyd.

Jeg har mye mer enn dem.

Og nå får vi som har alt beskjed av en liten svensk jente at vi må stoppe å sløse. Vi må lære oss å spare på nytt, selv om vi har alt. Vi som kan vi må spare på vegne av andre og på vegne av naturen. Vi voksne som har alt må begrense vår sløsing. Vi må endre våre liv og våre tanker. Jeg må finne ut i min hverdag hvor det er jeg sløser mest. Kan jeg slutte helt med plastposer slev om jeg har råd til å kjøpe nye hver dag? Kan jeg ha grønnsaker i hagen? Kan jeg reise på togferie til Paris selv om det tar 12 timer lengre å komme dit enn med fly? Snart har vi sikkert miljøvennlige elektriske fly. Men det er snart, vi må gjøre noe nå. Trenger jeg å bade i 30 graders vann på Bali? Kan jeg ta bussen til jobb selv om jeg må vente i regnet i 5 minutter? Kan jeg sløse mindre?

Kan jeg ta til meg noe av det Gretha Tunberg taler om, selv om jeg er voksen?

Jeg kan sløse hvis jeg vil. Men er det det jeg vil?

Det har ikke noe å si hva jeg gjør så lenge kineserne ikke gjør det samme. Jeg er jo bare en mann i et lite land som kineserne ikke kjenner til. Effekten av meg selv er usynlig i Kina. Om jeg plukker med meg litt søppel fra skogen. Om jeg tar toget i stedet for å fly. Om jeg lar være å kjøpe et ekstra par sko. Om jeg dropper sydenturen. Om jeg bryr meg om naturen. Om jeg bryr meg om de som har det vondt. Det har ikke noe å si om ikke kineserne gjør det samme. For det er jo bare en av meg, men det er en milliard av dem. Det har ingen hensikt å gjøre noe som helst om ikke kineserne gjør det samme. Min stemme og min gjerning er ubetydelig for alle kineserne. For dem er det totalt likegyldig  hva jeg gjør for at verden skal bli bedre. Jeg er for liten og bare en dråpe i havet. Hvorfor skal jeg bry meg om noe når ikke kineserne bryr seg om det samme.

Det er lettest å være liten og likegyldig.

Men hva vet jeg egentlig om kineserne. Kanskje de bryr seg?

Kanskje min stemme kan bli hørt. Kanskje jeg skal bry meg.

En liten svensk ungdom har vist oss alle at en liten stemme kan bli hørt. At det å bry seg er viktig. At en dråpe i havet er en dråpe mer enn det det var før den kom. Våre handlinger er viktige, både for de nærmeste rundt oss, men også for alle andre.