Om jeg tar to Solo og betaler for en blir det allikevel en dobbel. Eller? Slike ting lurer jeg på. Er det rart jeg sliter. Og når samtidig det viser seg at datoen er dårlig begynner tvilen å komme tiltalte til gode. Eller?

Og om noen lurer på hvem den gamle mannen som stod ved siden av handlevogna på Kiwi i Markens og så tomt inn i seg selv var, – Så var det meg.

Gamle vaner er vonde å vende og biler uten tanker er vonde å fylle. Men det finnes råd. I en overgangsfase kan en jo gjøre som denne personen. Ta med deg i din bil uten tank noen tanker. Fyll dem opp når prisen er lav. For enkelte er bensinprisjakten en altomsluttende hobby. Men som el-bileier er det ikke lenger aktuelt. Men han her har løsningen. Han unngår abstinensen som inntreffer ved kjøp av el-bil. El-bil eiere har ikke lenger unnskyldning for å henge på “tappen”, ta seg ei wiener og inngå en kaffeavtale. De må kjøre forbi med lange blikk.

Det er kun en overgangsfase.

Glamour og Camping blir fort Glamping. Det er for oss som liker camping som ikke er camping. Som liker å sove i campinghytter som ikke campinghytter men som er camping telt som ikke er telt. Oppredde dobbelsenger i stedet for ruglete liggeunderlag og klamme soveposer. Restaurant i sted for primus. Varmt vann i stedet for myrvann. Vi vil kjenne følelsen av luxus mens vi allikevel er på en campingplass. Og for et sted, Hove. Det er i kanten av Raet Nasjonalpark og skinner og syder og oser av saltvann og vannsport. Fantastisk sted. Vakkert så det holder. Og her var altså vi for å oppleve verdens dyreste campingdøgn. Omgitt av deilig dyrhetsfølelse.

Luxusfølelsen kom – – – – nesten. For at smaken av luxus ikke skulle ta helt av var det befriende å se at belysningen besto av en arbeidslampe fra Ikea. Det elektrisk opplegget så det ut som jeg hadde gjort. Peisen som reklamen sa vi kunne fyre opp i var stengt og erstatteren var en klein varmvifte ovn som ikke helt hjalp til med nattens ro. Det var små detaljer som trakk vekk biter av luxusfølelsen. Små detaljer som er lette å unngå.

Det evar glamping, men bare nesten.

Restauranten har dyktige kokker og kjempegod mat. Men selv om de visste om en veganer og to laktoseintolerante i følget var de tom for vegansk pålegg og lite laktosefri mat. De rotet med serveringen. Men på en hyggelig måte. Servicen overgikk logistikken.

Husk et øyeblikk. Et godt øyeblikk. Et stille øyeblikk. Et sekund av livet ditt. De stille øyeblikkene inneholder ofte den beste tiden. Da naturen roer seg for kvelden og hodet roer seg inn i en god bok. Å se Maya sitte slik å lese gjør godt. Det er et godt øyeblikk som er husket i midt ellers så tomme hode. Og et øyeblikk som kan være godt å hente frem når slutten av november nærmer seg. Når det er tristmørkt allerede klokka fire og slaps slurper seg ned fra himmelen. Da er det godt å hente frem et øyeblikk du en gang hadde. Snu blikket innover og se bildet i hodet ditt. Akkurat slik det var. Akkurat slik du husket det. Øyeblikk kan varme et tomt hode flere ganger enn når det skjedde.

De gremmes. De konservative kristne. De vrir seg allerede før de ligger i graven. De som vet bede og tror bedre enn andre. De er så rett-troende at jeg synes de tenker feil. For jeg liker det jeg ser. Det er godt å bo i et land og i en by og i et samfunn hvor toleransen vokser. Også i kirken. Regnbuen utenfor Domkirken i Kristiansand provoserer noen, men heldigvis færre enn før. De som vil lukke dørene og stenge både porter og muligheter for andre er i mindretall nå. Kirken utvikler seg den og. Det er godt å se den stå der. Regnbuen er et stolt symbol på mangfold og menneskeverd. Jeg liker det jeg ser. Redselen for fremmede minsker når de fremmede ikke er fremmede lenger.

Gjør døren høy, gjør porten vid.

Med en tilbøyelighet til å assosiere og visualisere konstant og hele tiden ser jeg ting som andre ikke ser.

Noen ganger flirer jeg på impuls på bussen. Tankene tenker tanker de andre ikke tenker. Andre ganger står jeg med tomt blikk i Markens og ser det andre ikke ser. Enkelte påstår at mitt blikk alltid er tomt og mine tanker er ikkeeksisterende, men dem om det.

Ugresset langs veien ut til hytta har hatt en ufattelig fin sesong. Etterveksten er topp og foranveksten ennå bedre. Heldigvis har vi dyktige folk i skumle maskiner som kommer av og til og stusser litt ved kantene. De holder vegetasjonen nede. I det siste har jeg sett noen nye, fine, skinnende biler fra firmaet Presis Veidrift.

Men så ser det ut som noen har tulla med logoen. Tagga rett og slett. Jeg smilte når jeg så den. Humret i bilen. He, he tenkte jeg høyt. I dag gikk jeg inn på det store internettet og fant hjemmesiden til Presis Veidrift.

Den var der og. Logoen. Og den skulle visst være slik. Det var ikke tagging.

Jeg humret videre og så mange flere bilder i mitt tomme hode.

Jeg prøver å være flink, men det er ikke alltid lett. Jeg går for det økologiske. Dyrt men fritt for spraymaling. Jeg går for FairTrade produkter selv om det er trist at vi i det hele tatt trenger å merke produkter med dette. Det er dyrt men det gir meg et håp om at en bonde ett eller annet sted blir behandlet rettferdig. Jeg går alltid i “Bruktmat-disken” som jeg i vanvare kaller den. Det er der butikken legger varer som har Utgått-på-dato. Like godt som nytt bare billigere. Og nå er det hyller med veganske alternativer til kjøtt. Mye godt, men dyrt, der også. Jeg prøver å handle med litt av æren og samvittigheten i behold. Om sommeren dyrker vi agurk, tomater og vårløk og salat til eget bruk. Gøy, men i sum ikke særlig billig det heller.

Det er stort sett ganske dyrt å handle økologisk, fairtrade, kortreist og vegansk.

Men jeg er ikke alltid like flink, det hender at jeg kjøper nudler fra Kina, sprøytemetta nyplukka frukt fra Peru eller anabolt kjøtt på gatekjøkken.

Det koster å være økologisk. Skjønner at alle ikke kan. Vi er bare to og har råd til det.

Jeg oppdaget en snodig prising hos Meny på kaffen jeg kjøper. GreenWorld kaffen. Produsert med gode hensikter og rettferdig handel i tankene. JohJohannson jobber for bedre vilkår for kaffebønder. Veldig bra.

Men den er dyrere dersom du kjøper den i større forpakning. 500 grams pakken er dyrere pr. kilo enn 250 grams pakken. Pakken på 500 gram er ikke oppmalt og har mindre emballasje? Snodig.

Kjære Meny. Er det rettferdig?