Hvem vinner kåringen; Årets fineste julepynt?
Julepynt Tollbodgata
I konkurransen om den beste julepynten, det beste julevinduet, fineste julebutikken, koseligste julegata, beste julestemningen, vakreste juletre og flotteste lyslenker så vet jeg ikke hvem som vinner i år. For det er så mye flott å se rundt om kring. Bålpanner i Skippergata, pynt i trærne i Parken, lyssetting på slottet, juletrær over alt, julekula på Nedre Torv, isbanen “Kompis”på Øvre Torv, Julebyen i midten, lyspynt i Posebyen. Til og med enkelte heisekraner er pyntet til jul. Og så kommer det jo juleshow på Domkirka. Kanskje det blir flott. Jeg så til og med en diger cabincruiser i elva som var fint pynta. Og SuperSpeed har fått på sine julelys. Det er så mye fint å se på og få julestemning av i Kristiansand at jeg vet ikke hvem som vinner kåringen om det aller fineste og mest stemningsfulle. Selv om vurderinger av slike ting er smak og behag og personlig synsing er jeg muligens inne på noe i min vurdering av hvem som ikke når helt opp i denne konkurransen.
For jeg tror jeg vet hvem som taper, og jeg sier som Harald Eia i Brille;
“Hva tenkte de her?”
Julepynt i Tollbodgata
Julepynt i Markensgate
Julekula på Nedre Torv
“Skal vi se i Leksikon?” sa jeg. “Hæ?” svarte barnebarnet. “Leksikon? Hva er det bestefar.” Forsnakkelsen var et faktum. I befippelsen over ikke å kunne svare på hans spørsmål om hvor dypt det dypeste havet var utbrøt jeg; “Skal vi sjekke i leksikon?”. Plutselig var forklaringslandskapet endret. Nå var han ikke lenger interessert i hvor dypt det var der det var dypt. Nå var fokuset flyttet over på fenomenet leksikon. Letteste svaret for at han skulle forstå var å si; “Det var min barndoms Frøken Google.” “Åja”, sa han og forstod konseptet. Så gikk jeg mer detaljert til verks. Jeg fortalte at Google ikke var født den gangen. Jeg fortalte om bøker som var like tjukke som handa hans. Og at det var mange av dem. Nesten en hel meter i bokhylla om man satt de etter hverandre. Jeg fortalte at de måtte stå etter hverandre også; alfabetisk. For informasjonen var organisert slik for at vi kjappest mulig skulle finne ut av ting. Jeg fortalte om en storebror som ble irritert om R til S boka ble plassert mellom A til B og C til D boka. Han forstod det. Alle hjem hadde sitt leksikon hvor vi kunne finne ut alt mulig av fakta og sannheter selv om ikke Google var født. Det som ikke stod der var ikke sant. Han forstod det. Jeg fortalte om unge kvinner og menn som jevnlig ringte på døra og spurte om vi ville kjøpe leksikon. Og at det var en stor investering. “Men?” sa han “Hva skjer om atte hvis de skriver at verdens dypeste hav er 11 034 meter dypt og så finner de ut litt seinere et dypere sted?” Smart gutt den fyren, tenkte jeg. Så måtte jeg fortelle om at når jeg var liten varte sannheter og fakta litt lengre enn nå. Fake News fantes ikke den gang, bare Fake Truth. For den gang varte sannheten helt frem til en ny utgave av leksikon ble laget.
I det du i nysgjerrighetens navn stiger inn i en nettbutikk har du sikkert sett varslene; . “Salget slutter om 1 dag 13 timer 54 minutter og 2 sekunder. 
Det er endelig tid for hurtigsjakk. Kanskje det også betyr at en sovner fortere?. Jeg prøver å fortelle kona at hun heller skal se på VM for hundremeterløpere. Da får jeg kanskje med meg alt før øynene siger igjen. For denne VM kampen mellom Norges mann og USAs mann er ikke helt vill som kommentatorene sier. For når de får seg til å si at “Caruana fosser fram på høyre siden!”, vil jeg påstå at de tar feil. Sannsynligvis har de aldri sett en foss. Eller så er hele fossen fryst. For å fosse fram betyr for meg noe mer enn å flytte 5 brikker litt frem i løpet av 2 timer. “Spenningen er til å ta og føle på”, sier de. Og så skjer det ingenting den neste halvtimen. Jeg bare sier det. Hadde Norges Bondelag vært like treige som bøndene på sjakkbrettet hadde resten av oss gått sultne det meste av tiden. Og når det gjelder kongen og dronninga foretrekker jeg Harald og Sonja. Det er faktisk mer futt i dem. Nå er de endelig ferdig med langsjakken og går over til hurtigsjakk som også er verdens treigeste hurtige ting.
Det er vakkert, og drømmende, men med en bismak. En stille solnedgang i Vestergabet mellom fastlandet og Flekkerøya. Det er skyfritt. Nesten. Det er så fint. De eneste skyene vi ser er menneskeskapte. Solen skinner på flystripene. Flyene som frakter oss dit vi vil. Av og til må vi reise. Av og til vil vi reise. Og kanskje vil vi reise for mye. For ofte. Til alt for mange steder. Jeg ser opp på den vakre himmelen og ser vakre spor etter fossilt brennstoff. Fly forurenser. Transport forurenser. Vi vet at vi forurenser vi mennesker. Men vi kan ikke la være. Ikke jeg heller. Selv om målet ikke helliger midlene. Så hvordan det hele ender er uvisst. Men transport av varer og mennesker er en stor bidragsyter til at jorda føler seg dårligere. Jeg håper vi finner ut en måte å reise mindre på. Kanskje smartere. Kanskje grønnere. Det viktigste vi kan gjøre er å tenke på det. Det er umulig å ikke etterlate søppel, men om vi tenker på hva vi legger igjen i det daglige så legger vi kanskje igjen litt mindre etter en stund. Det er verdt en tanke.
Dette er bitene i et puslespill. Bitene som preger hjernebarkene våre om dagen. Det er gøy med kirke. Ennå gøyere med domkirke. Og ennå gøyere å gjøre noe med en kirke i Norge som ikke er gjort med en kirke i Norge før. På jobben sitter Kent og meg og lager et lysshow som skal skape mystikk, storslagenhet og magi på fasaden til Kristiansand Domkirke. Et avansert 3D mapping-show skal bekle vår kirke. Vi plukker den i fra hverandre, for så å sette den sammen igjen. Det er som bitene i et puslespill. Vi utfordrer vår egen og hverandres kreativitet og visuelle skapertrang. Brikkene i puslespillet er detaljene i fasaden. Vi prøver og feiler og jobber oss oppover og nedover denne nygotiske arkitektoniske perlen av en kirke. Kanskje sitter arkitekten selv; 
Det er litt rart å tenke på men det er en drøm som går i oppfyllelse. Å lage noe stort og flott som blir lagt merke til og husket. I alt jeg gjør ønsker jeg å gjøre mitt beste. Enten det er et visittkort eller en stor konsern film. I jobben min i Bigwig får jeg bruke mine kreative innspill inn mot mange ulike målgrupper for mange ulike firma fra et utall bransjer. Det er ofte det som er utfordringen. Mangfoldet. Å finne og forstå målgruppen og spisse det vi lager inn mot dem. Sammen med kollega Kent treffer vi ofte blink eller ganske nær. Vi er rett og slett flinke i det vi gjør. Det som gjør denne jobben til en så stor utfordring er faktisk målgruppen; Høytidsstemte småbarnsfamilier i førjulstiden. Vi skal ikke bare få dem til å se og registrere. Vi skal få dem til å komme opp foran kirken og vente. Utendørs. Og når showet start skal de måpe. De skal smile. De skal peke. Vi skal gjøre dem varme i hjertet og kanskje gi dem tårer i øynene. I siste del av desember skal vi male kirken med lys. Vi skal skape høytid og latter. Vi skal skape glede og mystikk og forhåpentligvis masse magi. Kvadraturforeningen gav oss utfordringen.
Jeg aksepterer digitale spor. Jeg aksepterer vilkårene. Jeg aksepterer at du vrenger mitt liv. Jeg aksepterer at du vet mer om meg enn meg. Jeg har krysset av bokser i hytt og gevær. For hver ny App gir jeg vekk litt mer av mitt liv til verdens databasser. Men så liker jeg jo å dele og tror ikke at verden går videre med å lukke vinduer og dører. Så jeg er ikke redd for å akseptere og dele min nettadferd med verden. Jeg får de annonsene jeg muligens er interessert i og den infoen som kanskje kommer til nytte. Storebror ser meg, og det er skummelt og fint på samme tide. Det er når all denne informasjonen digitale annonsører og analytikere sitter med kommer med overraskende tilbud at jeg lurer på om jeg er på rett hylle. Siden jeg er designer og historieforteller i digitale medier gir LinkedIn meg jevnlig tilbud om utlyste stillinger som kunne passe for meg. Og alt er sånn ca. innafor og i “mi gate”.
