Dette var en kveld hvor endene møttes og jeg kom rett og slett og bokstavelig talt til kort denne kvelden. Både i virkeligheten og i uvirkeligheten. Etter en tur i skogen kom jeg ut mot hytta igjen. Allerede i trappen opp over den lille fjellnabben hørte jeg kaklinga. Eller ikke kakling egentlig, mer slik kjadring som endene lager i parken. Mer koselig avdempent og hjertevarmende vennlig enn hønsekakling. Og disse kvakkene og kvekkene kom fra brygga. Der satt kona og to venninner og spilte Sequence. Et deilig avslappende kortspill. De hadde vært 4, men fjerdemann måtte gå tidlig. Og selv om jeg kom til kort ble jeg ønsket velkommen. Jeg ble en litt dårlig erstatning for hun som gikk. Men det varte ikke lenge før vi var fem. Kansje kosekvekkinga rundt kortbordet lokket til seg denne anda. Eller kanskje den så langt og varmtetter meg. Vanskelig å si. Et hyggelig møte var det uansett. Andemor tuslet fornøyd rundt bordet og utvekslet erfaringer og pølsebrød biter med oss andre.

Det ble en riktig fin tirsdags aften en meter fra sjøen. Det er hyggelig å komme til kort og allikevel strekke til.

Det beste med 17.mai er bunadene (om en ser bort fra softis).  Nasjonaldrakter! Lokaldrakter! Fylkesdrakter og Kommunedrakter. Flere og flere  nordmenn og kvinner bærer sine lederhozen og stakker med stolthet og sjarme. Og bunader er virkelig deilig nasjonalporno. Hjertet banker og blodet strømmer når flaggene heises og sangene synges. Om du kommer fra indre Telemark eller dypeste Hallingdal eller yttersia til innersia så har du et bunadsvalg. Vakkert og varmt. Totomstykke knestrømper, svettemetta vadmels-vester og nytova BH-stropper setter kroppstemperaturen på prøve en slik nasjonalsolskinnsdag. Jeg synes rett og slett det er flott og vakkert. Nesten så jeg får tårer i øynene. Søljer og snupper og snadder og gubber. Kvinnfolk og mannfolk og fintfolk og bønder i byen. Det er bare flott.

En annen fordel er selvfølgelig at du på denne dagen lett kan identifisere hvem som er nordlending. Da kan du enklere styre unna. Rent bortsett fra at min kone er fra Nord-Norge er dette en god ide.

Jeg fant endelig ut hvorfor barnebarna alltid er så underlig stille når de sitter i baksetet på bilen min. Jeg har en Peugeout. Og designerne der har tenkt på alt. ALT!. Jeg kødder ikke. Forstyrr ikke føreren heter det i bussen. Og det gjelder selvfølgelig i familiebilen også. For hvor irriterende og inni helsikes plagsomt er det ikke med små uhøflige og urenslige rakkerunger i baksetet som verken kan snakke rent,  tenke klart, spise uten å sugle, drikke uten å rape, se ut av vinduet uten å peke og si “Hva er det?”, sitte stille,  meditere, eller rett og slett holde kjeft. Som sjåfør er det ønskelig med varebil og lydisolert lasterom ved transport av små unger. Dette er som kjent ikke lov så vi må ha disse små skurrende tassene spent godt fast i baksetet. Industridesignerne hos Peugeot har heldigvis tenkt på dette problemet. Jeg oppdaget det fordi barnebarna alltid er så tause når jeg frakter dem. Dette undret jeg på. Jeg kjører som en snegle så de er ikke skremt av kjørestilen. De bråkte jo i den forrige bilen?  Jeg lurte en stund på dette helt til jeg en dag stakk hodet inn i baksetet for å løfte ut noe.. Da så jeg han, – Baksetemonsteret. Skumlingen som holder de små i skrekksjakk.  En bil designers genistrek. Tydeligvis har også han hatt barn i baksetet. Troll-lufte-anordningen til baksetet passer på, og puster både kald og varm luft inn i baksetet på de små, og gjør jobben.

Takk Peugeot. Godt tenkt.

Å være ung er for jævlig. Selvsikkerheten har ennå ikke trengt inn i den innerste ryggraden. Selv ikke en selv vet hvem en er og en er i alle fall ikke slik de andre sier en skal være. Heller ikke de er slik de vil de skal være. Ingen er egentlig slik de vil være når de er unge. Og de blir skamfulle for ting de ikke er og ikke har vært men tror de burde være. Det er ikke lett. Jeg var også en usikker forvirra ung mann en gang. Jeg prøvde å være som de andre selv om jeg egentlig var meg. Og jeg skjulte enkelte ting av frykt for mobbing og utestengelse.

Jeg har alltid likt Ribberull. Så lenge jeg kan huske har jeg likt ribberull. Helt siden jeg var liten og til jeg fikk kviser kunne jeg innrømme det. Men så ble jeg tenåring og jeg begynte mer og mer å forme meg inn i forventningene jeg trodde alle hadde. Og jeg tittet på jentene. Og jeg hang med guttene på idrettslaget. Og om det er noe du ikke nevner til verken kompiser eller søte jenter så er det at du liker Ribberull. Da åpnes mobbeporten opp. Jeg fornektet og skammet meg over ribberullen i mange år. Heldigvis gjør tiden noe med deg. Og nå som gamlis kan jeg stå åpent frem og si at jeg av og til kjøper en pakke Ribberull. Jeg skulle ønske jeg ga faen som ung og stod frem allerede da. Så underlig det kan høres tror jeg både jeg selv og mine venner hadde respektert det og fått det bedre om jeg hadde turt å si det høyt som 15 åring. Kanskje jeg kan fortelle det til barnebarna. Kanskje jeg kan hjelpe dem med å bli sikre i seg selv og våge å være seg selv.

Først må jeg få dem til å like ribberull.

. . . . til jord skal du bli, men av jorden skal du igjen oppstå. I all evighet. Amen. Skulle ønske det var så enkelt. Problemet er at vi nå må velge hva vi skal bli. Hortensia-Jord, eller Dekk-Jord, eller kanskje ønsket er å gjenoppstå fra litt Blomjord med Leca. Min gamle far var en jordnær mann, og tenker han var fornøyd når han, etter et langt liv, ble lagt i jorda. Han hørte liksom litt til der. For ned i jorda, ut av jorda, opp av jorda, dyrket han de underligste vekster. De beste grønnsakene og de vakreste blomstene. Og jeg kan ikke huske at han noen gang kom hjem med en plastsekk med jord. Han brukte det han hadde, eller så kom det en lastebil med jord som ble tømt foran garasjen. Ting har endra seg. Det er vanskeligere nå. Spesielt for vår nyeste generasjon. De som tror all jorda kommer i sekker fra Plantasjen og Hageland. Jord er ikke lenger jord. De har til og med innendørs jord. Har vi rett og slett havna helt på jordet uten å se ned. Kanskje det er på tide å stikke spaden i jorda og ikke i posen.

Min favoritt jord er forresten Økologisk Jord? Betyr det at alle de andre ikke er økologiske?

Jeg skal begynne å produsere sekker med Hardangerf Jord og Sognef Jord.

Det finnes nok et marked.

 

Oljebransjen sliter og er hardt presset om dagen. Flere av mine venner står uten jobb og lyset i enden av tunellen er langt, langt borte. Nesten som olja,- helsvart. Men det finnes lyspunkt. Heldigvis. Når store konsern sliter er tiden inne for omstilling. Nye innovative markeder må utforskes og alle de kloke hodene må legges i bløt over natten. Nye impulser og nye ideer implementeres og kanskje nye spirer dukker opp. Svarte fingre kan nå bli grønne. Og det skal ikke alltid så mye til. Bare en liten ring over A-en og det åpner seg opp en helt ny øko-verden for en teknologisk bedrift som Aker. Fra å hente opp omdannede planterester som har ligget under havbunnen i millioner av år kan de nå starte utvikling av det som skal bli til olje om noen millioner år. Åker Solutions er en god ide. Bruk all brilliansen til dyktige ingeniører og start den grønne omstillingen. Kanskje jeg nå har sådd et frø til noe annet enn koriander, bladpersille, purre og salat?

Men hvorfor tviler ungdommen på seg selv. I et land hvor mulighetene er uendelige. I et land hvor alle veier ligger åpne. I et land som hele verden ser til. I dette landet tviler de på seg selv. Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor tviler de på sin styrke, når de er så sterke. Hvorfor tviler de på sitt utseende når alle allikevel er forskjellige. Hvorfor tviler de på sine evner, når de kan bli hva de vil. Jeg har slik tro på den nye generasjonen, men blir trist når jeg samtidig ser hvordan mange som sliter. De setter ofte kunstig høye mål for seg selv og omgivelsen. Og i vår digitale virkelighet lærer vi at lykken ingen ende vil ta dersom øyevippene blir lengre. Hvorfor disse store forventninger til seg selv. Hvorfor kan ikke flere si at; “dette er godt nok”. “Jeg er flink nok”. “Jeg er pen nok”. Øyevippene er lange nok.” I mangel av eksistensielle ting å kjempe for blir det detaljene vi henger oss opp i. Flere burde se seg i speilet og si; Jeg er god nok. Og flere burde si til kameraten sin, eller veninnen sin; Du er god nok. Flere burde prøve å imponere seg selv i stedet for alle andre. Eller er det slik at samfunnet har gjort livet for lett? Kanskje ungdommen har for lite ansvar og at ansvaret kommer for sent. Kanskje det er slik, men det er jo slik det er. Jeg har stor tro på de som nå er unge. Jeg har større tro på dem enn jeg hadde på meg selv. De er sterke og solide og hele mennesker, de vet det bare ikke selv. Og det er vår oppgave som voksne og vise dem at ganske ofte er godt nok godt nok.

En gang hadde jeg ikke særlig tro på meg selv jeg heller, men se på meg nå.