Maya og Kong Vinter har nå forlatt oss. Men dersom noen skulle tvile. De kommer tilbake. Begge to. Helt sikkert.  Forhåpentligvis Maya først. Maya er i Oslo og skal ikke lenger. Hans kongelige høyhet mr. Vinter derimot skal lenger. Langt opp og langt vekk. Kong Vinter ser nå ut til å ha tatt med seg det som er av snø hos oss og trukket seg innover og oppover og bortover. Han kommer jo  tilbake han og, men det er kanskje månedsvis til. En takk skal han ha. For med det siste snøfallet rakk vi akkurat å lage en borg. En ekte snørøverborg. Lucas og Isabella slet og slet og med blod, svette og tårer oppførte de et arkitektonisk under. Et under at det står. Gleden var stor og det var gøy. Men i løpet av en gruppe formildende omstendigheter rant hele borgen vekk i sanden. Det var Kong Vinter som tok den med seg i det han la seg ut på sin lange ferd. Det han ikke vet er at han blir ikke kvitt meg så lett. For selv om han lurer seg vekk herfra så oppsøker jeg han. Lenger og lenger vekk må jeg, men jeg finner han. Innover og oppover. Men snart blir vel det også for langt. Så jeg vil benytte anledningen nå, mens han ennå er innen på hørevidda og ikke på Finnmarksvidda. “Takk, Kong Vinter, for i år, – Vi sees..”

Plutselig dukket det opp et minne i skapet. Jeg ryddet i mitt barndomshjem. I mitt ungdoms hjem. Der hvor min mor fortsatt bor. Og der, i en skuff, i et skatoll. Der lå det. Eller rettere sagt,- der lå de. Flere filmruller fra min fortid. Super 8 film. Gudd. Jeg glemmer mye, og disse hadde havnet i glemmeboksen de og. Men nå er de ute. Redigert, men allikevel ute. Denne filmen er fra en hyttetur til Trysnes, hvor en longlostfriend hadde familiehytte. Filmen varer egentlig lenge, men av hensyn til slekt og venner er den gjort barnevennlig. Se og husk. Og uten å nevne navn er det Bjørn, Birger, Audun, Arild, Nils og Harald som har hovedroller og biroller.

 

For en som er glad i natur tok det allikevel en stund før det gikk opp for meg at hespetre ikke vokste i skauen. Hespetrær finnes, men sjelden i skogen. Heldigvis for meg har jeg  unngått denne typen trær og vært omgitt av andre typer kvinner. Og takk til dere. Uten dere hadde jo egentlig alt stoppet opp. Både gleder og sorger. Togstasjoner og Frustrajoner. Flauhet og godhet. Gratulerer til alle kjerringer,  damer, hunner, husfruer, husmødre, hustruer, kjerring-emner, koner, kvinnemennesker, kvinnfolk, ladies, medmennesker, møyer, furier, rødstrømper, døtre, mødre, rivjern og madonnaer.

Dere varmer opp verden.

Takk for følget alle sammen. En hårete epoke av mitt liv er over. Sauen jeg en gang møtte på vei til Svartenut har forlatt fjellheimen for godt. Sammen med Kent startet jeg Blank for 12 år siden. Med sauen som ledestjerne fulgte vi drømmen. Men denne drømmen er nå over, og  sammen med Kent, Terje og Tor forlater jeg fjøset og begynner i ny jobb på nytt. Nye drømmer starter. Vi har skiftet beite, sluppet sauene fri, og funnet grønnere gress i et annet dalføre. Det er med gode tanker jeg forlater Blank, for jeg har mange underligheter å takke for tolv år med kreativ glede. 12 år med gode kunder og gode medarbeidere. Jeg savner nesten alle. Takk til dere jeg savner. I 12 år beriket dere mitt lille sørlandske hode. Uten dere hadde jeg ikke vært meg. Men nå skal det bli deilig å skifte både motor og olje på nytt å få fylle de tomme tankene med drivende stoff. Fly av gårde i en ny verden, under en ny himmel inn i en ny vrimmel. Få nye kolleger og nye ideer. Jeg skal kjenne på tankefrifullheten og la meg rive med. Til ærgrelse , fortvilelse og oppspilt glede for meg selv og andre håper jeg på at den gode ide skal få leve videre.

Etter et par uker i innesluttet dvale skal jeg nå sprenge grenser, i alle fall mine egne.

Ny epost: tomm@fundamentet.no

 

Choose a job you love,

and you will never have to work

a day in your life.

Confucius

Gi en slant til Wikipedia. En reklamefri verden for oss som liker å finne ut av ting. I et mylder av ting å gi penger til er dette ingen dårlig ide. Du har sikkert brukt tjenestene du også. Det er gratis for alle og tilgjengelig for alle. Men ikke alle har råd til å gi. Det har du.

Gi litt penger til Wikipedia her:

Min rimelige analytikervenn; Facebook, har i den senere tid funnet ut hvem som er min beste venn, peneste venn, høyeste venn, hyggeligste venn og hva slags tresort jeg er. Praktiske ting alt sammen. Og nå vet jeg endelig også hvilket dyr jeg er. En Aye-Aye. Får vel flytte til Madagskar.

Jeg sitter oppå berget og ser utover fjellet
En solskinnsdag I ferien min
I vinter skal jeg renne gå på fjellski og ha -det
så fint på toppen av et par ski

Forbi meg suser Andersen i sin nye swixdress
Med alle sine venner på slep
De fyker gjennom sporet med sitt innbitte skistress
Slik de gjorde i går og i fjor
Jeg titter på flokken jeg har solbriller på
Og lurer på hvor de egentlig skal
Den seneste av jentene tar av seg sin binding
Og snur seg I mot meg og sier

Du si meg
Har du det bra
Jo takk skal du ha
Jeg tror jeg har det bedre enn de fleste her tilstede
Jeg smiler hver dag
Fordi jeg er glad
Det er så fint å leve si meg kan du ikke se det
Og blir du med og ser etter reinsdyr
For reinsdyr er det vakreste jeg vet

Vi stabber over snøen med ryggsekk og niste
Hun sier hun er glad at jeg spurte
Vi finner oss en varde det er fredelig og stille
Jeg sier jeg er glad at jeg turte
Så sitter vi og koser oss til skyene kommer
Og snøfnugg atter daler ned
Vi titter etter reinsdyr helt til klokka blir fire
Fornøyde vi vender hjem

Takk for I dag
Jeg har hatt det så bra
Det har vært så gøy å være med på denne skitur
Jeg gleder meg til vidda’
Klokka ni I morra
Vi har hatt det så fint, det å være uten tidsur
Jeg smiler, kald på nesa og kinn med røde roser

Og  pakker sekken enda en gang

Nå har jeg det bra
Og takk skal du ha
Jeg har det bedre enn de fleste her tilstede
Jeg smiler hver dag
Fordi jeg er glad
Det er sе fint å leve selv om skiene er gamle
Jeg smører på med rødt og blått klister
Og legger ut på skitur igjen

Jeg fikk en e-post i går, fra noen jeg ikke kjenner. Det er jo mye snusk og fanteri som svever i eteren og lander hos meg av og til. Jeg fikk nettopp en epost om at min fjerne slektning Erich Erichsen og hans kone var påkjørt i et VestAfrikansk land. En hyggelig advokat fortalte at jeg var enearving og bare måtte kome ned en tur for å hente 8 millioner dollar. Billetten er bestilt. Men i går fikk jeg altså denne e-posten fra Runkeeper!  De forteller at jeg er “over the hump, so keep it up” og at det er “Nice”.   Jeg ble litt usikker her. Men det er kanskje bare meg. På tide å spyle hjernen tenker jeg.

“Med livet som innsats” er en interessant serie med en irriterende dustete dårlig tittel.

Jeg liker populærvitenskapelige programmer. Jeg synes det er fint å plutselig forstå ting jeg ikke skjønner noen ting av. Mitt uvitende sinn blir lett fasinert av nye måter å fortelle ting på. Det er berikende og av og til si ;- AHA. Og med mine varig svekkede hukommelsesevner så sier jeg ganske ofte ; AHA!  Og NRK sin serie, MED LIVET SOM INNSATS,  om naturlover, er litt artig og litt nyttig og inni helsikes irriterende. Snakk om å lage drama av ingenting.  I sin egen beskrivelse av programmet heter det:

“Norsk underholdningsserie. Programleder, og fysiker Andreas Wahl stoler 100 % på naturlovene. De er absolutte. Udiskutable. Han er så sikker at han er villig til å sette sitt eget liv på spill for å overbevise den norske befolkning. Vi følger Andreas på reisen fra idé til det store eksperimentet når han tester naturlovene med livet som innsats.”

I ett program sier han at en pendel kan aldri svinge høyere enn der den ble sluppet fra. ALDRI.  En udiskutabel og absolutt naturlov. Og så lager de allikevel et vanvittig drama ut av det å stille opp en tung pendel og se om det stemmer. GU*DD*. Hvor er spenningen i det? JACKASS var spennende. De hadde ofte ikke peiling på utfallet av sine eksperimenter. Der var det alltid en usikkerhet. Jeg lever jo selv farligere enn unge Wahl bare ved å gå på fortauet. Hvor er det egentlig han har satset livet når han er 100% sikker på at ting virker. Først sier han at det ikke er farlig for så å late som der er farlig. 99% sikker er spennende, 100% er kjedelig.

Men det er jo mitt syn. Jeg kan velge det vekk, og det har jeg gjort.

Plutselig ble Langtidsbaking; Minutt for minutt, mer spennende.