Lego er lego. Jeg 52 år og smugbygger lego. Når barnebarna sover, er borte, er på skolen eller er i barnehagen så er fortsatt legoen her. Ikke i skapet. Ute av skapet. Jeg er ikke stolt av det selv om jeg er stolt av det. Men jeg velger også å komme ut av skapet. Akkurat som legoen.  Den har ikke noe valg. Det har jeg. Men jeg velger alderen vekk og gir meg legoen i vold. Med tomme tanker angriper jeg klossene med barnslig glede. På eskene står det jo ofte aldersangivelse. Fra 3 år. Fra 5 år. Fra 8 år. Fra 12 år. Jeg har ennå ikke funnet en eske som sier; fra 52 år. Men jeg er innafor alle de andre så jeg ligger på gulvet og bygger. Siste verk er svanene til Darth Wader. StarWars svanen som burde vært innafor. Men dessverre ikke ennå. Den kommer nok.

I facebook sin fantastiske vrimmel av kloke ord har jeg funnet mine. I dag faktisk. Alle på en gang. En facebookvenn, Rannveig, delte lenka som tok meg inn i en spennende verden, Artists Without Borders. . “Kunstnere uten grenser.”. Og der fant jeg kloke ord fra kunstnere sammen med masse annet sprøyt. Jeg plukket ut tre av disse ordatkene/viskomsordene som jeg kjente meg igjen i. Og jeg håper at de som kjenner meg også kan kjenne meg igjen i disse tre. Men en vet aldri. Omverdenens oppfattelse av en selv er ofte annerledes enn det en selv tror. Men jeg kjente meg igjen her, innerst i sjelen. Håper det er rett. Samtidig fikk jeg se mye strålende kunst på denne nettsiden. Noe stygt, noe fælt, noe fint, noe rart, men alt sammen strålende. Det er verdt å ta turen. Og jeg stoppet opp ved Yulia Ustinova. En strikkende kunstner. Gudd å stilig. Skulle gjerne hatt et arbeide av henne.

 

https://www.facebook.com/Artists.Without.Borders/?fref=photo

https://www.facebook.com/yulia.ustinova.3?fref=photo

Les ennå mer om kunstneren her: http://zoneonearts.com.au/yulia-ustinova/

Tine LettMelk har ikke vært den samme i det siste. Egenskapen hun hadde som bidro til brilliant plystring har forsvunnet. Det våte elementet forsvant. En tvilsom pakke hvetemel er nå siktet for identitetstyveri. Det var en drøm om et fuktigere liv som gjorde at Hvetemelet ønsket en K ekstra. Men vi kan alle slappe av. Tine Mel har fått igjen sin K, og Hvetemelet er nå siktet.

Og sånn går no dagan.

Datanerd som jeg er så oppdaget jeg det,- tror jeg. For er det ikke en skrivefeil jeg ser der oppe, mens jeg tålmodig venter på at min lille overflatedatamaskin (surface) endelig skal holde kjeft med den envindelige masinga om oppdatering. Maset tok overhånd, og til slutt klikket jeg på Ok. Installer! Og så satt jeg der mens ett av verdens største selskaper, drevet av en av verdens rikeste menn, slo seg løs på min vesle datamaskins innvoller. Tom i blikket, som Tomm er, satt jeg der. Dumdristig tittende på antall prosent lastet ned, mens omstartene plinget i takt med tomsinnet. Pling sa det hos meg også. Plutselig.. . . .. En Feil! I Windows 10. Oppdaget av Tomm, før Bill. Gudd. Nerd er mitt nye navn. Dersom det er en feil da. Men står det ikke: “Len deg tilbake og slappe av.”

Jeg skulle aldri ha gjort det, men jeg gjorde det allikevel. Det var min feminine side som vant i den indre kampen om den nære framtids avgjørelser. Kvinnen i Tomm dukket opp i åndelig drakt og overtok hele mitt vesen. Og ikledd min beste drakt, bestilt fra en som heter Borat, steg jeg inn dobbelporten og inn i Sørlandshallen. Sørlandets storstue. Lengre kom jeg ikke. Utestengt på livstid. Og det selv om tema for årets kristne kvinnekonferanse er ”Styrke og verdighet er hennes drakt!” .

“The Red Lion er et lite stykke England i hjerte av Kristiansand, et lite steinkast fra den travle Markensgate. Vi serverer tradisjonelle pubretter og et bredt utvalg av drikke fra fat og flaske, velkommen!”

Slik presenterer de seg på toppen av sin egen nettside.The Red Lion – Et lite stykke England. Håper det ikke stemmer. Kristiansands nyeste tilskudd til nattelivet. Det var med forhåpning jeg gikk dit. En engelsk Pub! Jeg kjenner smaken av en engelsk pub når jeg smaker den. Jeg har ikke vært så mye i England, men noen ganger har mitt sørlandske legeme besøkt dette øyriket og dets tradisjonsrike pub-kultur. Så det var med en viss forventning jeg steg over dørstokken til The Red Lion. Og jeg gikk ikke alene. Første gang med en engelskmann og en australiener. Andre gang med en engelskmann og en nordmann. Dessverre blir det neppe en tredje gang. For dette var bare et bitte-bitte-bitte-lite stykke England. Det var fortsatt mer Mexico enn England (lokalene var tidligere Mexicansk restaurant). Taco-tåka henger fortsatt i vegger og dekor, og kanskje har de like mange mexicanske øl-merker som engelske merker. På tappekraner så jeg bare Newcastle- Øl fra England, men kanskje mitt blikk overså noe. I rettferdighetens navn så serverer de god mat og viser engelsk fotball så det holder, og servicen var hyggelig. Alikevel,- Tror ikke Kong James som i 1603 brakte løven til England, The Red Lion,  hadde blitt imponert. Sorry.

Det klør inni ryggmargen. Noe så inni granskauen. Det er akkurat som hodet er skrudd av og en kopp stokkmaur blanda med Glava og innmaten av nyper er helt oppi til erstatning for den ellers så stabile margen. Jeg sitter på stolen og vrir meg som om det er tentamen med kun 10 minutter igjen og jeg må sabla på do. Jeg vet jeg har det rette svaret, men om jeg sitter akkurat lenge nok til å få det ned på papiret vil jeg sannsynligvis tisse på meg. Hva gjør jeg? Det prikker under fotsålene og øyerynkene fordobles. Tunnellsynet tiltar og pupillene utvides. Frustrasjon er ingen lett prøvelse. Av og til blir jeg unyttigvis frustrert. Uten å ville det blir jeg satt i dilemma som er vondt for sjelen.” Ikke hopp, ikke hopp, ikke hopp. Det er dumt å hoppe. Du tjener på å ikke hoppe. Dette kan jeg. Ikke hopp. All erfaring tilsier at et hopp nå ikke er lurt. Jeg vet jeg har rett.”,- sier jeg. Og så hoppes det.. . . . . .. “Jeg skulle kanskje ikke hoppet”,- svares det. Gudd. Jeg har lyst å legge frustrasjonen inn i tørketrommelen natta over. Jeg tenker på kaldkvæling og årelating og det som mer ubehagelig er.

Men slik er nå en gang frustrasjonen. Og det er ikke alltid jeg har rett, selv om jeg ikke har feil.

Og en måte å kvitte seg med frustrasjon på er å skrive slik som her.

 

Tjenesten Bing leverer er fin. Spontanoversettelse av det meste. Og med en del engelske og tyske kunder funker det bra. Kjapt og greit og nesten riktig. I alle fall forståelig. Men nå har det seg slik at jeg har Thailandske venner på facebook, og i familien. Men da virker det som om Bing går på syre, har sniffet sykkel-lim eller drukket fleinsoppavkok. Men selv om det ikke gir mening så setter det fantasien i sving.

Og så er det i gang igjen. Hummerfiske. Og du skal ikke fuske med hummerfiske. Tollvesenet, kystvakta og konverterte landkrabber er ute å teiner å forteller. Men jeg har oppdaget et smutthull i smutthavet. Dersom du bare har store nok teiner og plasserer dem på alle veier med en stor E foran nummeret kan du faktisk håve inn gryn. Med kiloprisen for hummer krypende rundt kr. 200,- er det penger å tjene for oss  hobbyfiskere.

‘”Jada, jada! Jeg kan bli med.” Med lystene pekende andre steder takket jeg ja til min kone som kjøpte billetter til HakkeBakkeSkogen. HakkeBakkePakke hette det, med togtur, matbit og forestilling. Og med to barnebarn som snedig pressmiddel vant jo min kone. Jeg ble med. “Barnebarna syntes det er gøy når bestefar er med!”, sa hun. “Pøh!”, sa jeg. Og etter en hard, noget stressende,  dag på jobb ønsket jeg meg egentlig helt andre ting enn en skranglete togreise, noe sliten parkmat, pappkaffe og sensesongsforestillingsmetta amatørdyreparkskuespillere. Forventningene mine ble ikke dekket inn av terningkast en gang.

Men jeg ble med. Inn i Parken etter stengetid, i 7 tia. Tuslende innover og oppover kom vi til inngangen til Hakkebakkeskogen. Og hodet startet å virke igjen. I stedet for å deppe, skulle jeg gi dette en sjanse.  Det var litt kø, som er noe dritt. Men, det så flott ut innover. Inn i den skogen toget skulle gå. Og Gudd, hvor stor er ikke gleden når slike forventninger som jeg hadde ikke innfrir. Vi ble møtt av proffe menneskelige unge verter. Som gav oss god saft, gode pepperkaker, enda bedre kanelsnurrer og ikke minst;- kaffen smakte utmerket i solide kopper med lokk. Undrende fikk jeg også et fint sanghefte i hende før vi ble vist plass inni  dette feilproduserte toget. Vognene var som små tribuner uten vegg og setene pekte innover mot skogen. “HÆ?”. Plutselig kom det et skuespillerekorn ut av skogen og ba oss slå av mobilene og bli med oss på turen. Og reisen ble magisk i denne vakre skumringsfylte oktoberkvelden. Langs skinnegangen utspilte Hakkebakkeskogen sin historie seg, med Klatremus og Reven. Bakermesteren og peppermetta pepperkakedeig. Pelle Pinsvin og Bamsefar som fylte 50 år i år igjen. Alt pakket inn med proff produksjon. God lys og god lyd og akkurat nok kulisser. Og skuespillerne gav mer enn bare skuespill, de gav av seg selv. Flørtet  med oss passasjerer og fikk oss med inn i historien. Vi sang og brølte, flirte og skvatt, og barneøyne tindret som stjerner i natten. Jeg vet ikke hvor lang turen var, eller hvor lang tid det gikk,  for vi var med på turen. Helt med.

Det ble rett og slett en veldig fin opplevelse. Og takk til Elin som vi kjenner, som tipset oss på facebook om dette, og har fått meg til å like både el-sykler og Hakkebakkskoger.

Det er så deilig når forventningene ikke innfrir. Denne opplevelsen får seks på terningen. TusenTakkeHakkeBakkeSkogen