En venn av meg har en svigermor. Slik vi alle har. I hvert fall vi som har klart å forholde oss gift. Og som andre gifte menn så ønsket min gode venn å glede sin aldrende svigermor med en flott gave. Hun var religiøs og trodde på et liv etter døden og var tro mot kirkens ritualer. Hun hadde til og med begynt å planlegge sin egen gravferd. Hvilken kirke og hvilke salmer. Den skulle være fin og flott og ærbødig og fylt av respekt og høyverdighet. Hun ønsket å forlate denne verden med stil når tiden var inne. Så derfor kjøpte min venn en storslott gave til henne til jul. Han kjøpte, eller rettere sagt, reserverte en flott sted på kirkegården til henne. En gravplass av den fine sorten. Her skulle hun hvile i fred. På en liten høyde under et stort bøketre. En riktig fin plass var det, og det kostet mye å reservere den. Svigermor ble glad for omtanken og gaven. Så personlig, tenkte hun.

Og så gikk det et år. Neste jul kom og min generøse venn delte ut sine gaver. En til far og en til mor og to til lillebror, men ……ingen til svigermor. Min venns svigermor var noe undrende selvfølgelig. Var hun glemt. Hadde hennes flotte svigersønn glemt henne i alt julerushet. Og til slutt spurte hun. “Hvorfor har du ikke kjøpt noe til meg i år?”

“Vel”, sa han. ” Du har jo ennå ikke brukt den gaven jeg kjøpte til deg sist jul.”

Og det var slik bråket starta.

 

En venn av meg ser på TV av og til. Det hender at han gjør det etter at dagens plikter er utført. Slappe av og se et favorittprogram. Et av programmene både han og kona liker er; Vil du bli millionær. Og en dag de begge ligger i senga og ser på dette programmet våkner våryrheten i kroppen hans. Det kribler rett og slett. Han snur seg mot kona og stryker henne over hennes nakne skulder. “Du”, sier han silkemykt, “vil du ha sex?” . . . . “Nei”, svarer hun stødig og sikkert. “Hmmm, er det ditt endelige svar?” spør han. Og hun svarte uten en gang og se på han, “JA, det er mitt endelige svar.” “OK” sa han. “Da vil jeg ringe en venn.”

Og det var sånn bråket starta.

For noen få år siden var jeg 18 år. En skikkelig fyr med sunne interesser. Allerede da var jeg glad i havet, i brettseiling. Jeg var den gang sånn mellomglad i skogen. Min far var orienteringsløper og gav aldri opp håpet om at jeg skulle finne frem til en post. Det hendte jo jeg gjorde det, men sjelden den rette. Men når man fyller 18 så tar man sine egne valg og fyller gjerne. Og opp av skuffen min kom det minner fra de første skummende fristelsene. På Bowlers steakhouse i Dronningens hadde de moderne mat,- Pizza. Hos øl-andersen hadde de gammeldags moro,- Øl. De tok begge min uskyld. Først stappmett av deilig pizza på bowlers. Noe senere kom den opp igjen på grunn av ukloke innkjøp hos Øl-Andersen. Minnene er mange. Noen har forsvunnet, men de gode sitter igjen.

FORVARSEL: Et uvanlig fint hus kommer snart for salg! Det kommer til en megler nær deg! Vi selger halve huset vårt. Et sjeldent fint hus søker nye eiere. Og vi søker nye naboer. Det er bygd stein på stein av en murer med sans for detaljer og kvalitet. Huset har en uvanlig fin beliggende med en perle av et atrie på baksiden. Hevet over resten av nabolaget gir tomten en deilig privat følelse. Veldig sentralt, allikevel en god landlig følelse. 150 m2 mursteinshuskos på ett plan i et vakkert nabolag. Ingen trafikk, kort vei til skole og barnehage. Enda kortere til butikk, apotek, frisør og spring treningssenter. M buss-stopp 200 meter unna. Tomten er romslig,ca 1100 m2. Ønsker du å bli vår nærmeste nabo? Eller kjenner du noen? Privatmegleren skal hjelpe oss med det praktiske. Til da kan du sende ei melding til meg om du er intressert.

En skal være forsiktig med hvor en hviler hendene. Og dørhåndtak blir kanskje ikke helt det samme etter dette. Jeg er hverken homofob eller tvangsvasker med frykt for støv og døde hudceller, men da jeg her en dag stoppet opp i korridoren på et kontorbygg på jakt etter toalettet fikk jeg meg uønskede bilder plantet inn i hodet. Foran meg i gangen stod to menn og pratet. Den ene var på vei inn på toalettet, men hadde aldri helt gått inn gjennom døren. Han hadde blitt stoppet av en annen og endt opp stående med den ene hånden hengende på dørhåndtaket mens han pratet med en kollega. Og der stod altså jeg. Jeg skulle også inn den døren. For det var jo en mannedo bak den. Men hva skulle jeg si: ” Slipp kuken slik at jeg kan passere.” Vel jeg turte hverken si det eller ta bilde av karen, så jeg ble stående å vente lite grann med homoerotiske bilder i hodet. Helt til mannen festet grepet og dro håndtaket hardt nedover så det føltes vondt og dro det til seg. Jeg slapp inn og gjorde mitt. I det jeg gikk ut dyttet jeg døren forsiktig igjen,- med foten.

Takk alle sammen. For respekt og gode tanker. For blomster og varme ord. Bloggen min har vært preget av dauprat i det siste. Og det er vel naturlig det. Det er ikke så ofte min far dør. Det er en ny erfaring for mitt tomme liv. Jeg har ikke mistet min far før. Vi var ikke så nære i hverdagen. Til det var våre meninger og syn på ting litt for ulike. Og selv om han neppe kunne blitt programleder i Åndenes Makt,  dipolmat eller riksmeklingsmann så var han min far. Rettferdig som få, sta som en flokk esler og seig som en gammel tyristubbe. Glad i ute, mer enn inne. En sørlandsk realist med sans for det forklarlige. Før hadde han begge beina planta på jorda. Nå ligger de i jorda. Det er mine bein som står igjen ved kanten av grava. Og takk alle mine venner som har delt denne tiden med meg. Og takk til alle dere som fulgte mamma, og han, ned til gravstedet. Min mor satt stor pris på den flotte begravelsen. Det var så fint at jeg skulle ønske den hadde vart lengre. Jeg har sagt Farvel til min far mange ganger, men denne gangen var den siste. Nå sitter jeg ved stuebordet og ser på mitt barnebarn som maler så fint. Akkurat som jeg satt med min far for 200 år siden. Livets lyse side fortsetter.

Endelig en krisebefengt mann med upåklagelig selvinnsikt. Vedlagte annonse er ærlig utover det vanlige og godt skrevet, selv om selve skrevet fikk unngjelde. Håper vedkommende slapp å bli steril og slipper alt for lang rekonvalesens av anus.

Se annonsen på Finn:

http://www.finn.no/finn/torget/annonse;jsessionid=0E93D3359D786A143586404CA400A3F5?finnkode=56586942

Det skal ikke så mye til fra du har det skikkelig moro til du ikke har noe i det hele tatt. Veien mellom liv og død kan være lang for noen, kort for andre. Min far valgte den korte veien. Han var heldig, han  kunne velge. Snarveien vil noen si. Han hadde noe skjørt inne i kroppen sin. Noe som kunne fikses på og kanskje gjort ferden mot døden lengre. Kanskje altfor lang. Ubehagelig lang. Men han ville ikke. Han ville ikke bli fiksa på. “Det er ingen vits i å holde meg i live, dersom jeg ikke kan leve”, sa han. Han visste at dersom dette skjøre til slutt sprakk ville veien bli kort. Og han fikk det som han ville. Han syklet til byen på mandag. Jobbet i hagen på tirsdag. Var vekke på onsdag. Han levde helt frem.

Min mor sier det er så rart. Ikke moro-rart. Ikke underfundig rart. Ikke dansk rart. Men vondt rart. Da er vi to. Jeg synes også det er rart. Det er rart på en vond måte og vondt på en rar måte. Jeg har besøkt min mor hver dag i det siste, og det er rart. For hun har det rart. Nå er det hun som kommer og åpner døren, og det er uvant. Det er hun som sier,- “Å, er det deg? Kom inn, kom inn.” og det kjennes rart. Det er hun som går foran meg inn i stuen og spør om jeg vil ha frukt og det er rart. Men det er fortsatt heldigvis hun som tusler inn på kjøkkenet, setter over kaffen og er irritert over at hun ikke har noen småkaker å servere. Det er kjent og ikke rart. Det er hun som kommer inn med kopper og kanne og serverer det hun har. Det er godt og heller ikke rart. Men hun heller opp i en kopp for lite, og det er rart. Det er bare oss to som sitter der og prater. Pappa sin plass i sofaen er tom, og det er rart. Plassen er der, men ikke han. Det hviler en underlig tomhet i huset. Jeg synes det er rart at de små tingene og rutinene hans er borte. Og jeg er bare på besøk. Allikevel er det rart. Mamma var i lag med han i 60 år. Hun har fylt kaffekoppen til pappa i seksti år. Nå er det bare til seg selv og til meg.  “Det er så rart”, sier mamma.

I min favør må det sies at jeg er utgammel, glemsk, dement og svaksynt. Rent bortsett fra det er det dårlig av bussjåføren å kjøre så feil. Har de ikke GPS på bussen? Jeg gikk jo på bussen for å komme frem. Komme frem på en transportøkonomisk fornuftig og tilrådelig måte. Bussen skulle ta meg fra A til B. Lite ante jeg at jeg skulle havne på K.  For i dag, i min iver etter å “kjøre grønt”, hev jeg meg på bussen. Jeg fant et sete ved siden av ei intenst tastende ultrablond videregåendejente og kikket ut av ruten på kjente ting. Og når tankene går tomme sitter jeg bare der. Sitter og ikke tar inn over meg at utsikten ut av ruten endrer seg til det ukjente. Steder og hus jeg ikke har sett før. Plutselig går opp for meg at bussjåføren må ha kjørt feil. Han har svingt av og er på vei til Justvik. Justvik? Jeg skal jo ikke til Justvik! Og i panikk trykker jeg på knappen,- STOPP!. Det viser seg at det er langt til neste busstopp hvor jeg kan gå av. Og det viser seg at det er langt å gå hjem. Jeg kom jo  frem til mitt bestemmelses sted til slutt, men det var først etter å ha gått noen kilometer fra busstoppet jeg gikk av på. Heldigvis er det fint vær. Nå har jeg lært at Gimlekollen og Jærnesheia bussen ikke går til Strømme.