“Vil du bli med på noe sært?”, spurte en kamerat. “Ja”,- sa jeg, uten å vite hva det var. Han vet at jeg er totalt uvitende og har null interesse for Whisky. Derfor inviterte han meg med til medlemstreff i Norsk Malt Whisky Lag, avdeling Kristiansand.

§ 3 NMWL Kristiansand skal bidra til utbredelsen av skotsk single maltwhisky som en kulturtradisjon også i Norge, samt styrke medlemmenes forhold til denne edle drikk.

De holdt intimkonsert for medlemmer med en skotsk visesanger, Robin Laing, som har dedikert livet sitt til å synge om whisky. Og kvelden ble langt fra sær. Den ble minnerik. Vi kom til dekket bord i 2.etasje over Bakgården Bar. Et langt langbord perfekt oppdekket. Kniv, gaffel, serviett, et glass vann og 5 glass whisky. Aberlour, The Glenlivet, Talisker, The Arran og ikke minst Bruichladdich. Og i enden av borden stod det en mann med skjørt og sang skotske whisky-viser og fortalte med stor innlevelse om de ulike destilleriene og hva vi kunne forvente oss av den gylne drikken i glassene foran oss. Jeg skjønner fasinasjonen til min kamerat. Whisky er kultur og smak i skjønn forening. Jeg takker for innbydelsen og opplevelsen. Whisky er litt nærmere hjertet mitt nå. Og interessen er sådd, selv om jeg fortsatt nyter et glass øl, mer enn et glass whisky. Om ikke min nyeste venn mr. Bruichladdich dukker opp, med smaken av tang og utsikten mot havet.

 

http://www.nmwl.no/?page_id=89

http://www.bruichladdich.com/

 

Det er ikke helt som jeg trodde. Singel Malt Whisky. Eller Whiskey som de “over there” kaller det. Nok en gang ble alle mine illusjoner brutt. En god kamerat og en ny kamerat tok meg med til Malt Whisky Lauget sin tilstelning. Singel Malt Whisky, tapas og visesang. Og jeg som ikke liker vanlig Whisky en gang! Og så innbiller de meg at jeg skal like Malt Whisky. Kanskje ikke så usannsynlig siden jeg er flink til å tegne og liker å male. Vel, vi kom til dekket bord. Flott satt opp med korrekt plasserte kniver og gafler og 5 delikat plasserte Whisky-glass. 5 smaker fra 5 destillerier. Og jepp. 2 timer med fantastisk skotsk visesang og fine historier. Jeg digga det. Fin kveld. Jeg liker nå det meste  med  Malt Whisky, bare jeg ikke trenger å drikke den.

StarTour selger drømmer. Store og små. Fjerne og nære. Fristelser som lokker og drar? Drømmer til å ta og føle på. Drømmer til å varme kropp og sjel og sinn. De selger gleden ved å glede seg til gleder som kommer. Om vinteren selger de sommer. På varme dager selger de hete netter i tillegg. Jeg får nyhetsbrev fra StarTour. Jevnlig plinger det inn tilbud som er lokkende. Og jeg pleide å forsvinne inn i disse e-postene en stund. Se ting for meg. Assosiere til strender og bassenger og skoger og fjell. Drikking og dykking og kosing. Helt til i dag. Drømmene ble ikke av den rette sorten i dag. StarTour har begynt å Pimpe. Jeg fikk tilbud om Hotte Grekere til 1498,-. Og så kommer vel turen i tillegg. Denne gang lukket jeg stille e-poste, ristet litt på hodet, og fortsatte arbeidet.

Kattefilmer og bikkjefilmer har jeg sett nok av. Trodde jeg. Egentlig dritlei kosedustekattunger og søtnussehvalper. Trodde jeg. Helt til jeg så dette. Tydligvis ingen ny ide om en ser på YouTube, men jeg hadde ikke sett det før. Det er lenge siden jeg har ledd så godt. Mennesket er hundens beste venn. Enkel ide, med to gode oppdragne hunder og vips så er jeg i hundeland. Jeg flirer ennå.

Lurt igjen. Min enkle godtroende sørladsstil gjør meg av og til blind. Eller ganske ofte egentlig. Og min enkle “ikke gidd å gå i dybden” innstilling gjør at jeg blir lurt som et fjols. Denne gang av melets herskere, -brødbakerne. At ting er enkelt er bra og opplysning må til slik at vi forbrukere kan gjøre de rette valg. Derfor tiljublet jeg bakerlaugenes innførsel av “brødskalaen”. Grovhetshjulet som nå pryder de fleste brødposene. Det lille symbolet der gjorde at jeg ikke lenger trengte å fin-myse på brødets minimale ingrediensskrift. Jeg liker grovt brød og loff har jeg ikke spist siden sist vi hadde reker. I brødhylla går jeg etter 3/4 eller 4/4 hjul. Aldri mindre. Da får jeg kjeft av Silje, -niesa mi. Men så var det at illusjonene brast nok en gang. Et brød jeg liker og kjøper ofte har 3/4 gradering. Altså innenfor min del av skalaen. Men så gjorde jeg den fatale tabben å lese teksten. I liten skrift står det Grovhet: 52%. Hæ! Logoen viser 75%, fakta sier 52%. Greit med slingringsmonn, men gudd.  Lurt igjen. Jeg må nok fortsatt lese teksten.

Bakeribransjen har sitt på det tørre, siden de opplyser om dette, men . . . . . . det er noe som gjærer.

http://www.brodogkorn.no/kosthold/matmerking/brod/

 

Den grønne glede. Spar penger. Kast mindre. Kiwi. De som gir deg dobbelt igjen dersom du finner en utgått på dato vare. Finner du et råttent eple, får du også dobbelt igjen. To råtene epler? De prøver å være en “grønn” variant av matvarekjedene. En hvor du blir tatt vare på og ønsket velkommen og får god samvittighet. Og jeg liker Kiwi, jeg handler der mye og de tar godt vare på store deler av lønna mi.  Kjapt, trygt og billig – Kiwi, Kiwi. Men i går falt noen illusjoner. Det saken dreier seg om er refill. Jeg trodde nesten jeg var refull når jeg så prisen på refill. Jeg nyter ofte en kopp kaffe før jobb. Og da bruker jeg pulverkaffe. Kjapt og enkel kaffe. Her en dag var det tomt, og jeg førte “pulverkaffe-refill” opp på den 235cm lange påskehandlelista. Ved kaffehylla fant jeg min refillpose. Og jeg velger ofte refill da jeg uvitende nok vurderer det som litt rimeligere og det varmer mitt resirkulerte sinn. Kaffe i pose er billigere kaffe i glass, tenkte dumme jeg. Spar penger, kast mindre! som Kiwi selv sier. Vel. Det var her jeg nesten ble lurt. Jeg kjøpte nesten refillposen. Men så oppdaget jeg prisen. Refillkaffen er 40 kroner dyrere pr. kilo. Forstå det den som kan. Kiwi lurte meg ikke denne gangen. Men noen Kiwi illusjoner forsvant den dagen.

 

I en alder av 50 har jeg aldri lært hvordan man skal skrelle en hvitløk. Selv er jeg jo hvit, og mange påstår at jeg er en løk, men dog. Skrelle en Garlic kan jeg ikke. Jeg har sikkert gjort det 17000 ganger. Jeg er ikke vampyr og derforglad i hvitløk. Men det blir alltid noe jækla pell. Enten så holder jeg på i en halvtime, eller så kutter jeg vekk altfor mye, eller så ligger det skall igjen på løken. Gudd. Men her er det altså en fyr som skreller en hvitløk på ti sekunder. Jeg brukte riktignok 15 med denne metoden, men allikevel. Jeg lærer. Det er derfor jeg er.

Husk fjelldettreglene i påska. Gips er kult.

Kjære ICA.

Jeg vil først benytte anledningen til å takke for en hyggelig matvarebutikk som jeg ganske ofte besøker. På den urbane bygda Dvergsnes i Kristiansand henter jeg mine fødevarer.  I bytte mot halve lønna mi får jeg knekkebrød, syltetøy, rapsolje og fisk i fiskedisken av dere. Øl og chips har det også til stadighet havnet i posen. Økologisk mat er dere skikkelig dårlige på så det handler jeg andre steder. Jeg har oppfattet dere som en grei butikk, og overveldet av det  hyggelige personalet. Det er fint å handle der. Derfor var mitt sarte sørlandske hjerte lite forberedt på synet som møtte meg i går. Rett og slett rått, diskirminerende og totalitært. Dette kunne jeg forventet av Stalin i gamle dager eller Kim Jung Il i dag,- men av dere, av ICA! I de indre deler av lokalet, ved frysediskene, hang det en plakat som vitner om at noe er fryktelig galt hos ICA. Det ser ut som det foregår en utrenskning der som ikke er bra. Jeg tror dere har en mørk side som vi forbrukere ikke vet om. Hva foregår egentlig bak svingdøren innerst i butikken?

For om du ikke har kjæreste,  er gift eller i et samboerforhold er du i trøbbel hos ICA. Det virker som den skikkelige konservative bibelforståelsen rundt ekteskap fortolkes der. Jeg oppfordrer enslige til å hive seg over Match.com, moteplassen.no, sukker.no, norgesdate.no. Prøv dem. Finn deg en partner.  . . . .Alternativet er forferdelig.

Forutsatt at du er kalkun, vel og merke. Single kalkuner havner i frysedisken hos ICA,- og det til knallpris.

Hilsen gift mann, dum som en kalkun.

He, he. Dagfinn. Du har så rett. Du kjenner dine måker. – Endelig er måkene tilbake tenkte jeg i går. Jeg var på hytta og bygde opp igjen et halvtak som stormen 4. desember bestemte seg for å overta. Og mens jeg jeg hamret og bannet og prumpet landet det noen kjenninger på rekkverket like ved,- Hædi og Bædi. 2 fiskemåker navngitt av barnebarnet. De gjør dansker av seg i vinterhalvåret, – det er jo deilig å være norsk i Danmark. Selv for måker. Og der satt de og kikka gjenkjennende på meg og. “Hei!”, sa jeg, “lenge siden sist.” Og mer skel det ikke til med gamle, gode venner. Praten var i gang. Jeg førte en samtale med dem under arbeidets gang. Vi delte en tørr brødskive og de nikket ettertenksomt etter hvert som jeg brettet ut livet mitt for dem. Jeg fant forståelse og anerkjennelse. Vi var rett og slett på bølgelengde. Halvtaket ble ferdig i lys fra ei stålampe. Jeg takket for laget og gikk hjem. Akkurat hva vi snakket om er mellom dem og meg.