!

Og så skjer det også her til lands. Enkelte mennesker føler seg forfulgt for sine meninger. Og i skrøpelige og åpne farkoster setter de liv og helse på spill for å komme seg vekk. Selv om de er født og oppvokst her i verdens rikeste og beste leveland blir de uglesett og ikke forstått. Og i takt med ankomsten av traumatiserte mennesker fra krigsherjede land blir de selv traumatisert. Tilværelsens uutholdelige enkelhet blir rokket ved. De føler at de ikke lenger kan oppholde seg i dette oppholdsvennlige landet og kjøper seg redningsvest på biltema og pakker kofferten. Planen er å nå kysten av Danmark, for så å gå gjennom åkrene til de finner en jernbane hvor de kan stue seg sammen. Deretter skal de snike seg gjennom Europa, ned til Middelhavets kyst. Her skal de etablere seg i leire. Rømlinge leire. Enkle hvite bygninger som omkranser primitive flislagte badebasseng. Her skal de innlosjeres dersom air-conditionen virker. Og er de heldige vil de lokale hjelpearbeider-servitørene bistå dem i baren, på gocart-banen og i boccia anleggende. Som rømlinger i utlandet ønsker de selvfølgelig ikke helt å kutte tråden til hjemlandet og det jobbes iherdig av sleske bakmenn slik at det kan bli opprettet stønadsordninger for dem. Pengestøtte fra hjemlandet skal sørge for at de mest grunnleggende Cognac typene kan lagres i hyllene til tøffere tider. Jeg håper de finner fred og trygghet.

Og så har det skjedd. Det var vel kanskje ikke til å unngå. Kun et spørsmål om når. Ettersom Middelhavet patruljeres, grenser stenges og FRP mobiliserer en avvenningskampanje for de i Libya som desperat ønsker seg vekk fra krig og nød, dukker det opp alternativer for flyktningesøkende mennesker. Og selv om enkelte politikere ønsker salgs-stopp av gummibåter i Afrika finner sleipe bak-menn nye måter. Nye markeder for sin lukrative reisetilbud. Og denne gangen er det konflikten i Korea som skaper ønske om et bedre liv for noen. I skrøpelige farkoster legger de i vei ut på det åpne hav med kurs for verdens rikeste land med verdens fineste kyst. Og forleden dag nådde de også Korsvikfjorden. Med flagget til topps vinket de til oss og ba om landgang. Som de navleskuende nordmenn vi er vinket vi høflig tilbake mens vi like hyggelig avviste alle ønsker fra de langveisfarende. “Reis, tilbake”,- ropte jeg. “Jeg kan hjelpe deg der du kommer fra”,- fortsatte jeg. “Jamen?” ,- sa de. “Du får det bedre der hjemme om jeg gir deg en femmer”,- sa jeg. “Vi har nok bekymringer i dette landet fra før av. Renta er så lav at det ikke nytter å ha alle pengene våre i banken. Og nå blir det kanskje bomring rundt Sørlandssenteret. I tillegg varsles det om at prisen på gåseleverpostei skulle opp med 0,5 %” . “Gudd, vi sliter! Så hold dere unna!”

Det så ut som de skjønte, og godtok argumentene mine, for de ristet bare på hodet, og la ut en ny kurs.

“Voff”,- sier jeg, og står litt kroket mens jeg slår begge hendene på låret. Den derimot, stirrer lykkelig, men dumt, tilbake. Den vil ikke ut i dag.  “Voff, voff”,-sier jeg, mens jeg tar opp ballen, spretter den et par ganger på gresset før jeg hiver den opp i skogen. . . . .Den ser fortsatt lykkelig ut, men den hverken logrer eller puster og peser. “Voffffff, Voffffff, Vofffff”,-  sier jeg, mens jeg tar opp noe knask fra lomma.  Ingen reaksjon. Jeg spiser knasket selv og går inn igjen. I dag er heller ikke dagen for lek på plenen med min firbente venn. Vel, det er kanskje min egen skyld. Det sies jo at våre firbente venner gjenspeiler eieren. Og når sant skal sies har jeg neglisjert treningen i det siste og all tid før det igjen. Lydighet og slikt har ikke blitt prioritert. Kanskje fordi den er fredelig av natur.

Helt siden vi fikk den har den vært svært rolig og  stedbunden og faktisk aldri stukket av, selv om døren ofte står pip åpen.  På varme dager sover den om trent hele døgnet og det er først når temperaturen kryper nedover at den letter på et øyenbryn og våkner til liv. Da lyser den opp og står der i kroken og ser på oss med sitt optimistiske tryne. Det varmer en stakkars sjel. Og varmen sprer seg helt inn i hjertet og i hele hytta. Det er slik det skal være. Det er sant at han er menneskets beste venn. Vi kaller han DeLonghi og selv om han ikke lyder navnet så bærer han det med stolthet. Den eneste som blir litt skremt av all varmen vår venn gir fra seg, er Mr. Ost. Han blir mykere og mykere jo mer deLonghi tar i. Men som den OK fyren jeg er hjalp jeg mr. Ost ut av knipen. Jeg spiste han og gikk inn til min trofaste venn igjen som fortsatt varmer mer enn hjertet.