!

Det er Maya sin dag i dag. Min kone sin dag. Hun har bursdag og hilsnene hagler inn på facebook. Fra folk som hun kjenner og folk som er venner og folk som vi ikke vet hvem er. Hyggelig er det i alle fall at så mange er glad i henne. Jeg er også glad i henne. Men akkurat som solen i dag blir formørket så skjer det ting i livet som også formørker det.  Men akkurat som solen, vil også livet se lysere ut etter hvert. Skyggene går forbi. Kanskje ikke så fort som for solen, men de går forbi. Så gratulerer Maya, med dagen. Takk for at du går ved min side, og takk for at vi deler våre liv. Vi har det av og til vondt, og av og til godt, men vi er aldri alene. Gratulerer. Og les gratulasjonene en gang til. Du lyser opp flere liv enn mitt.

I en vanskelig tid trengs det prinsesser. I en god tid trengs det prinsesser. De trengs egentlig alltid. Små og store. Unge og gamle. Prinsesser i alle former og farger. En prinsesse reiste fra oss for noen dager siden. Hun lyste opp dagen i en hel uke for oss. Og når hun reiste kom selveste kronprinsessen på besøk. Hennes gylne karjol var lavprisekspressen fra Oslo. Hun har vært hos oss før og er alltid velkommen. Som støtten på sykkelen hjelper hun å holde oss oppreist. Hun demper fallet og minsker ripene i lakken. Takk prinsessa. En god prinsessekur er medisin for sjelen. Og om ikke det var nok, kom vår minste prinsesse på overnattingsbesøk. Men rosa tiara fra HelloKitty, og  smaragd på toppen, strålte hun sammen med sin noe eldre prinsessekollega. Og selv prinsesser tar selfies. Til forskjell fra når jeg tar selfie blir resultatet flott. Og selv nå, etter at de begge har reist igjen henger det igjen en kongelig atmosfære i huset. Det er en ære å få så mange prinsesser på besøk. Mette Marit har riktignok ikke vært her ennå, men jeg vet ikke om hun trenger det heller. Vi har jo våre egne prinsesser.

Vi er beæret i vår lille familie. Det er faktisk noen vi mistenker at liker oss. I tillegg til at vi selv har null selvinnsikt samt nesegrus personlig beundring for vår egen fortreffelighet så finnes det underlig nok andre. Ragnhild er en av dem. Og Ragnhild kom til oss forrige helg, for å bo hos oss en hel uke. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun valgte det. Og vi har visst om det lenge. Det var planlagt. Og vi har gledet oss, og hun har gledet seg. Dette skulle bli topp. Det som ikke var helt planlagt var at hun kom til en uke med sorg på timeplanen. Like etter at teppet falt ned for min far og skumringen satt inn i hodet på meg selv,- kom Ragnhild. Hun trosset pilotstreiken og kom ned til oss fra Nord-Norge. Hun er 14 år og niese. Hun kom til vår verste uke. Til en uke med tunge tanker og praktiske bekymringer. Til uke med store hvite blomsterbuketter. Hun kom til historier og mimring og forklaringer. Til en uke hvor hun skulle være midtpunktet, men ble fratatt den rollen av en 86 år gammel mann som døde. Hun er ungdom. I starten av livet. Jeg hadde skjønt om hun hadde trukket seg tilbake. Men hun gjorde ikke det. Hun stod frem. Det jeg ikke visste om henne var at hun er medisin for en familie i sorg. Med respekt og medfølelse klarte hun på merkelig vis allikevel å skinne. Hennes lyse solstråler fant vei inn i mørke kroker og gjorde denne uken så mye bedre. Ungdommelig friskhet og nye tanker lurte seg inn i vårt hus. Ragnhild fikk tåken til å lette i hodet mitt, hun fikk skylappene vekk og dro ull ut av ørene mine. Du gav en meningsløs uke mening.  Solen skinner igjen. Takk Ragnhild. Og velkommen tilbake.

“Av jord er du kommet, til jord skal du gå”. Det er jo et litt underlig utsagn. Jeg kan fint lite om både forplantningslære og evolusjonsteorier, men at vi kommer fra jord er jeg ganske sikker på at ikke stemmer. Da hadde jeg nok hatt røtter i stedet for tær. Men det er en person jeg er i tvil om. Min far gjorde meg usikker. Det er rett og slett mulig at han kommer fra jord. Selv om bestemor og bestefar i Valsviga var mennesker så var jo ikke jeg født før pappa så jeg har ingen garantier. Men om noen skulle like å komme tilbake til jorda er det nok han. Han begraves i dag. Ned i jorda. Og der har han vært ofte før. Så lenge jeg har kjent han har han elsket jorda. Han gravd store hull, og små hull, korte hull og lange hull. Og på magisk vis har han fått tint til å gro. Opp av jorda og ned i jorda strakk små spirer seg og formet seg til gulerøtter, løk, purre, jordbær, poteter, agurker og salat. Han dyrket det meste. Mens jeg stod der, både som ei nepe og med ei nepe dyrket han redikker og bringebær. Rips, solbær, kirsebær og 17 millioner epler. Bak huset, på hytta og i kjelleren. Og alltid mer enn han trengte selv, for han trengte å gi bort. Vi i familien og naboene i en kilometers omkrets har gledet oss mye over alt han dyrket og gav vekk. Han hadde stor respekt for jorda og det den gav han. De var gode venner. Og nå i dag klokken 11.30 skal han selv graves ned i jorda. Jeg tror ikke det er det verste som kunne hende pappa.