Jeg er et eksempel til etterfølgelse. Jeg vet det fordi jeg ofte følger etter meg selv og ser at jeg  av og til gjør noe lurt, og godt. Det jeg gjorde denne gangen var både lurt, lett  og gjorde noen godt. Men jeg gjorde det ikke alene. Men sammen med en liten butikk i Troms. For norraførr søraførr ligger Øverbygd. Og i Øverbygd ligger Coop Prix Skjold. Og hva en søring har med en nording å gjøre skal jeg fortelle.

For i Øverbygd bor det familie. Min kones bror med familie. Og svoger og svigerinne har bodd sammen i 17 år. De har tre jenter sammen, eldste er ca.17, hmmmm. De skjønte ikke den gang at de var nødt til å gifte seg. Slikt skjønner vi kjappere her sørraførr. Men de peisa på og fikk to jenter til, en stor stasjonsvogn, eget hus, og svigers med bikkje i hagen før det gikk opp for dem at de hadde felles interesser. De har tidvis forsøkt å kvitte seg med døtrene ved å sende dem sørover på sommerbeite til oss. Vi har hele tiden returnert dem. Så nå innså de at de måtte gifte seg. De så gjorde hos fogden i Tromsø. Men uten oss. Kun sin vakreste familie ville de ha rundt seg. Uansett,- Hvilken søring tør reise opp dit når mørketia nærmer seg? Men stas må vi jo gjøre allikevel på de nygifte. Blomster og pakker og grattis på facebook er kjedelige så jeg gjorde noe annet.

Jeg allierte meg med en av døtrene. Ragnhild. Hun fortalte at hele familien digga biff og hvor de pleide å gjøre sine innkjøp. Jeg ringte opp til butikken , Coop Prix, og sammen med dem ordnet vi det slik at neste gang Rory og Wenche kom til kassa for å betale sine innkjøp, skulle det ligge en kurv med alt de trengte til en familiebiffmiddag klar. Og en hyggelig butikkansatt som gratulerte dem så mye fra oss sørraførr. Ragnhild og Coop Prix ordnet opp. “Saken er Biff”, sa de og gjorde alt klart. I går gikk Rory og Wenche på butikken. Et knips fra Ragnhild foreviget det hele. Det funka, de ble glade, og håper biffen smakte. Takk til Coop Prix Skjold. Dere hjalp meg å gi en gave som er mer enn en gave.

Og dette er et eksempel til etterfølgelse. Bitte litt ekstra omtanke og jobb gjør en gave større og bedre. Det er veldig ofte tanken som teller.

Akkurat i det jeg er i ferd med å komme over skuffelsen av å bli avvisende fridd til på vissent grunnlag av en god venninne opplever jeg en hver manns drøm. Muligens trigget av gårsdagens hvite rosebukettfadese, men allikevel. Det bryr meg ikke. Lev i nuet som det heter. I går hadde jeg en viktig bok å lese så jeg satt meg ut på hytta. Fred og ro og en og annen båtskvulp lot meg få lese i fred. Dypt inne i et meningsfylt avsnitt sa det “HEI!” borte ved vedskjulet. Det var Siv som kom. Ho som med ekte skadefryd lo fra hjertet første gang ho så meg på krykker. “Hei!”, sa jeg tilbake, usikker på hvorfor hun kom. “Kan æ låne motorsaga?”, spurte ho. GUDD, hvilke smektende ord. Hvilken kvinne. Ikke noe klissete ; stakkars deg, hvordan går det, har du det bra. Nei,- rett på sak. Og motorsag! Hva er mer sexy enn det, en kvinne som vil ha motorsag. Ikke nok med det, så sier hun; (til min totale overraskelse)” Æ tok med en blomst, og en gave, den er også fra mamma”. En blomst? Tenkte jeg. Skal hun fortsette blomsterbetydningsmobbinga?  . . . . . Og fra Siv og mora Marit. De er kjent for sine infernalskt overraskende bakholdsangrep. Et forsiktig takk og farvel. Da hun gikk, fordypet jeg meg i denne blomstens betydning. Den var allerede nesten vissen og bar preg av omtanke av den gale sorten så jeg var vettskremt men nysgjerrig. Det viste seg at det jeg fikk var en lilla Søyleblomst med betydningen:  Jeg ønsker deg hell og lykke. Ikke la mitt strenge utseende skremme deg bort.

He, he. Stilig. Og sammen med blomsten, fikk jeg en gave. En pose chips, to Carlsberg, et kinderegg og et flaxlodd. GUDD. Jeg får tilbake troa på menneskeheten. Siv og mora kan være  gode.

Hvordan melder man seg egentlig inn i IOC? Det er lenge siden jeg har vært med i foreninger og lag. Sist gang var vel Kristiansand Kite Klubb for noen år siden. Men det er på tide igjen nå. Jeg vil være som de andre på jobben. Delta, sammen med barna, – for min del med barnebarna. Jeg vil gi mitt bidrag til allmenheten og samholdet og mangfoldet. Jeg vil bli en kjernekar og storkar samtidig.  Jeg vil også at alle lag og klubber og foreninger skal leve. Så jeg vil bidra. På den annen side er jeg jo oppi åra og kan ikke bli med i hva som helst. Ikke hvilken som helst klubb. Jeg vil styre unna pølsesalg, rægelotteri, klubb-bingo og dugnad. Stå langs sidelinja i duskregn og heie på poden en høstkveld er ikke min stil. Plukke søppel gatelangs eller dele ut reklame er heller ikke min greie. Og det er viktig for meg at alle i klubben er likesinnede. Medlemskontingent suger så det vil jeg heller ikke ha noe av. Nei. Jeg vil melde meg inn i klubben hvor de besøker konger og dronninger og kan fortelle dem at det er egentlig de som er de rette royale. Jeg vil inn i klubben hvor de har egne kjørefiler, firkanta bord på møterommet, gratis sprit over alt og døgnklar lege. Jeg vil inn i klubben som fremelsker friskhet, helse og ungdom, men som hovedsponses av tjukkeverstingene CocaCola og McDonalds. Jeg har ringt til klubbkontoret og hørt om jeg kan melde meg inn. Men det er vist venteliste. Det er få som avslutter medlemskapet har de først kommet inn. Hvilken klubb!

PS! (PølseSalg)

Pølsesalg kommer en ikke unna selv om det er OL, men IOC har regler der også. “Skal du for eksempel kjøpe deg en IOC-godkjent pølse, får du ikke vite hvem som har levert den. Ketchupen til pølsen – eller syltetøyet til vaffelen – kan ikke stå synlig på disken med mindre produsenten har en egen avtale. IOC anbefaler at leverandørene trykker opp spesiell OL-emballasje som ikke viser navnet på produsenten.

I manualen er det et eksempel fra Torino-OL i 2006, der Heinz-logoen på ketchupflaskene måtte sladdes med teip og erstattes med en lapp der det bare sto «Ketchup».”

Host, host. Jeg innser det nu. Selverkjennelsens øyeblikk siger langsomt innover meg. Kvinner nikker samtykkende. Menn rister avvisende. Tøffetomm, mannemanntomm, omsorgstomm, pen i motlys tomm, hjelpertomm, skogenstullingtomm er svak. Hans ufeilbarlige høyhet Tomm har en svakhet han deler med de fleste menn. Ja, alle, egentlig, skal jeg tro en samtale jeg overhørte. Jeg deler den nok med Tor på jobben, med Frank på fotballen, med kompis Ole og med Øivind på facebook.  Og svakheten kommer når vi mister styrke. Når vi havner i en situasjon hvor vi er avhengige av hjelp. Når vi hoster på oss en stakkarslig influensa. Eller brekker noe. Når vi ikke er sterke lengre. Min kone hadde venninnebesøk i dag, og en del av temaet var meg. Om hvordan jeg tar i mot hjelp på en klein måte. Hmmmm.  Vanligvis vet jeg ikke om slike samtaleemner, men det har seg slik at jeg er sengeliggende og hører alt som sies i vårt vesle hus. Jeg er ikke egentlig syk. Mer nøyaktig nyoperert i kneet med en streng sykesøsterbeskjed om å holde sengen, ta det rolig, ikke gjøre så mye. Greit nok det tenkte jeg første dagen. En uke i sengen. Slappe av. Yuhuuuu!. Etter tre dager tenker jeg ikke slik lenger. Det er dødskjedelig. Liggesår og øm i hodet. Min engel av en kone vil hente kaffe til meg. Av gammel vane henter jeg den heller selv. Selv om kaffehenteprosessen tar en halv time på krykker og kaffespor gjennom stua. Min kone vil ordne med PC og kabler til sengen min. Men jeg gjør det heller selv i løpet av de neste 70 minuttene. Min kone vil lage frokost på sengen til meg, men jeg står opp før henne og smuler til kjøkkenet og får jækla vondt i kneet igjen. Det er like før jeg lager frokost til henne,  . . . . .Jeg?. . . . . Jeg skulle jo heller smilt og sagt takk, og takk igjen, og nok en gang takk. Hvorfor er vi menn så dårlige til å ta i mot omsorg når vi trenger det. Hvorfor ligger jeg ikke bare å tar i mot istedenfor på dustete mannevis prøver å krykkegjøre det selv. La meg få hjelpe, sier kona. Jeg har begynt å prøve. Og innser at akkurat nå er hun sterkest, og jeg svakest, og omsorg er godt.