!

“Æ vil bade”, sa en liten stemme til meg. “Nei!, for svingende.”, svarte jeg. ” Du vet du ikke kan svømme”, fortsatte jeg. “Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil!”, gnålte den litte tingen videre. “Over mitt lik!” , responderte jeg med kalkulerende ubevissthet, “Du flyter jo ikke en gang.” ” Nå hopper jeg!”,- jublet mr. Canon. Og så hoppet han. Ut av lomma og ned over svaberget før han lykkelig jumpet uti til tang, bergnebber og salte sandkrabber. “Gudd!”, tenkte jeg. “Idiot!”. Dette blir det siste han gjør. Og jeg fikk rett. Gjenopplivningsforsøkene var nytteløse. Saltvann gjør blomkål på elektronikk ganske kjapt. Spylingen var resultatløs. Min gode følgesvenn de siste 4 årene, Canon SX210IS, hadde forlatt denne verden og lukketiden var satt til 0 for evig. Med tungt, dog eksaltert, hjerte dro jeg til internett og lette etter hans etterfølger. Og jeg fant. Expert gav meg god service og en ny venn. Et lite Canon SX600 HS. 18x optisk zoom og 76x digital zoom. Kamera og kikkert i ett. En liten App gjør at jeg kan fjernstyre kamera fra telefonen. Og det er praktisk da de fleste fugler og dyr og mennesker har en tendens til å skvette unna når jeg nærmer meg. Jeg har mye å lære ennå, men det virker som min gamle venn skjønte at tiden var inne og kastet seg på sjøen. Takk for følget.

Fire,- Walk With Me. Jeg er gammel nok til å assosiere til Twin Peaks. TV-serien som i 1990 gjorde halve Norge paranoide. En psykologisk thriller skapt av galningen David Lynch og hans medsammensvorne Mark Frost. Handlingen foregikk i den søvnige lille byen Twin Peaks, nord-vest i USA mot grensen av Canada. De våkner en dag til et grufullt funn. En 18 år gammel skjønnhetsdronning blir funnet drept, grovt mishandlet og innhyllet i plast. Stemningen i serien er absurd i likhet med sære karakterer og hendelser.  Og i går føyk tomme tanker inn i Twin Peaks verdenen. På en sti i skogen, utenfor allfarvei. Blant inntørka blåbær og tørste eiketrær hang den. I en tilstand av total ubesluttsomhet stod jeg en stund stille. Usikker på hva jeg burde foreta meg.  . . . . . . . . . . . . . . . Min vanligvis livlige fantasi gav meg ingenting. Tomme tanker var helt tomme her inne i skogen stirrende på en svømmefot. Fire,- Swim With me!

Kona mener det hele er en “HYSJ,HYSJ-affære. Men jeg føler historien må fortelles. Hvordan skal jeg egentlig svare når en kamerat spør: “Blir du med på konsert,- jeg henter deg med båten!” Det helt opp i dagen, innlysende, naturlige og rette ville være et stort,- “JA”. Og det var det jeg svarte,- “JA”. Og det var allerede der min manglende selvinnsikt slo til. “JA”, svarte jeg. Vel vitende om hva som ventet. Så Arild kom med båten og vi putret innover, retning Odderøya Live. 2 godt voksne menn skulle stå side om side  på konsert med Backstreet Boys. En gang et boy-band. Det triste er at når de gutta der virkelig var et boyband, så var vi allerede voksne. Nå var de voksne, og vi var ennå voksnere. På vei inn til konserten passerte vi drive-in-boat konsertfolket. Når vi etter 7 km på grusvei innover øya endelig kom frem til amfiet avsluttet Morten Harket sin stemningsfulle oppvarming. Og når Gøtta Backstreet Boys entret scenen løftet Odderøya seg. Jeg har vært på mange konserter her. Men aldri med et så dansende publikum. Foruten oss og et titalls andre menn, med armene i kors stirrende tomt ut i luften, besto publikum mest av damer og jenter som kunne all teksten og danset til den. Odderøya levde denne vakre, varme sommernatten. Våre mistanker ble bekreftet. Vi var for gamle, hadde feil kjønn, var for dårlige dansere og for kleine til å synge til å passe inn. Men gudd å gøy for en gammel kropp. Glad selvinnsikten sviktet. Et par øl og litt øving på de rette MOOOves var vi der. BACKSTREET MEN! Litt flaut, men sant.

I to uker nå har vi hatt en tenåring i huset. Et utsøkt eksemplar av arten. Høflig, hjelpsom og tvers i gjennom skikkelig. Men hun er tenåring og står på dørstokken til voksenlivet. Og som tenåringer flest finnes det store hull i erfaringsdatabasen. Siden jeg har passert 40 nå tenkte jeg at jeg måtte sette meg ned med henne. Så her en dag tok jeg ansvar og mannet meg opp til praten! Praten som vi voksne må ta. Det er vårt ansvar. Om hva som finnes på internett og hva det betyr. Tenåringene våre mestrer mediet, men av mangel på erfaring vet de ikke alltid hva de klikker på, og hvor de havner. Så med stålsatt psyke forklarte jeg med rolig stemme hva en diskett er. Om fordelene og ulempene ved en kikkert. At bøker finnes i noe som heter papirutgaver hvor vi en gang la inn et bokmerke for å hjelpe å gjøre en for lengst glemt handling,- nemlig å huske . Og at den lille røde prikken i den avlange firkanten som vi kaller konvolutt er et frimerke. Noe vi tidligere benyttet som betalingsmiddel ved overføring av filer i form av ark som ble brettet og lagt inn i nevnte konvolutt. Den gang het det bare post. Jeg fikk det til. Jeg klarte meg gjennom praten. Men jeg utelot en ting. Det får komme senere. Hun var ennå ikke klar for å vite hva en skiftenøkkel er.