Hyggelig selskap er hyggelig selskap. Med en 14 åring som obligatorisk svarer nei og ei på snart 12 som obligatorisk svarer ja kan by på utfordringer gikk turen fint. 3 dagers glampingtur til CanvasHove på Tromøya utenfor Arendal. Været smilte og ønsket oss velkommen til stedet. Så fint det kan bli. Hav og strand hand i hand.
Gamle vaner er vonde å vende og biler uten tanker er vonde å fylle. Men det finnes råd. I en overgangsfase kan en jo gjøre som denne personen. Ta med deg i din bil uten tank noen tanker. Fyll dem opp når prisen er lav. For enkelte er bensinprisjakten en altomsluttende hobby. Men som el-bileier er det ikke lenger aktuelt. Men han her har løsningen. Han unngår abstinensen som inntreffer ved kjøp av el-bil. El-bil eiere har ikke lenger unnskyldning for å henge på “tappen”, ta seg ei wiener og inngå en kaffeavtale. De må kjøre forbi med lange blikk.
Det er kun en overgangsfase.
Glamour og Camping blir fort Glamping. Det er for oss som liker camping som ikke er camping. Som liker å sove i campinghytter som ikke campinghytter men som er camping telt som ikke er telt. Oppredde dobbelsenger i stedet for ruglete liggeunderlag og klamme soveposer. Restaurant i sted for primus. Varmt vann i stedet for myrvann. Vi vil kjenne følelsen av luxus mens vi allikevel er på en campingplass. Og for et sted, Hove. Det er i kanten av Raet Nasjonalpark og skinner og syder og oser av saltvann og vannsport. Fantastisk sted. Vakkert så det holder. Og her var altså vi for å oppleve verdens dyreste campingdøgn. Omgitt av deilig dyrhetsfølelse.
Luxusfølelsen kom – – – – nesten. For at smaken av luxus ikke skulle ta helt av var det befriende å se at belysningen besto av en arbeidslampe fra Ikea. Det elektrisk opplegget så det ut som jeg hadde gjort. Peisen som reklamen sa vi kunne fyre opp i var stengt og erstatteren var en klein varmvifte ovn som ikke helt hjalp til med nattens ro. Det var små detaljer som trakk vekk biter av luxusfølelsen. Små detaljer som er lette å unngå.
Det evar glamping, men bare nesten.
Restauranten har dyktige kokker og kjempegod mat. Men selv om de visste om en veganer og to laktoseintolerante i følget var de tom for vegansk pålegg og lite laktosefri mat. De rotet med serveringen. Men på en hyggelig måte. Servicen overgikk logistikken.
I sommer har vi ploppet og plasket i 3. Stampe. Et fantastisk fint lite badevann i Kristiansand. En 5 minutters gåtur fra sentrum. Badeflåter og badebrygger. Sandstrand og hoppefjell. Søppeldunker og sommerdo. Stampa er fritt for brennmaneider og klypekrabber så det er trygt for de med tang-angst. Men nå tror jeg noen har satt ut en ny art i vannet. En uønsket art. En type leppefisk. Det må være mange av dem nå. Jeg har ikke sett selve fisken men jeg har sett sporene etter den. Det ligger små leppesnusbleier over alt på fjellnabbene rundt Stampa. Disse leppefiskene må være ganske slappe i leppa siden så mange av disse små bleien sklir ut. Skulle ønske at leppefiskene fikk strammet inn overleppa litt. Litt leppegymnastikk kanskje. Og om de små snusbleiene skulle skli så kunne de jo kanskje ta de med hjem igjen.
En 13 åring ble til en 14 åring denne kvelden. Og det ble en våt kveld etter hans ønske.
Bursdagsmiddag var kjapp å lage. 4 store pizza fra Pizza & Show som har en kiosk bare 2 minutter unna hytta. For å sikre ballast i magen før vi jumpa utti havet pøste vi på med bananasplit av den voksne sorten. Gode og stinne iførte vi oss våtdrakter. Ei på seks, ei på elleve, en fjortis og ei tante ålte seg inn i disse badeforlengende gevantene.
Selv om jeg over tid har et selvpålagt isolasjonslag rundt vomma stod jeg over det våte element. Noen måtte kjøre båten mens andre satt i ringen bak. Det ble en fin kveld for en fin gutt.
Gratulerer nok en gang.
Husk et øyeblikk. Et godt øyeblikk. Et stille øyeblikk. Et sekund av livet ditt. De stille øyeblikkene inneholder ofte den beste tiden. Da naturen roer seg for kvelden og hodet roer seg inn i en god bok. Å se Maya sitte slik å lese gjør godt. Det er et godt øyeblikk som er husket i midt ellers så tomme hode. Og et øyeblikk som kan være godt å hente frem når slutten av november nærmer seg. Når det er tristmørkt allerede klokka fire og slaps slurper seg ned fra himmelen. Da er det godt å hente frem et øyeblikk du en gang hadde. Snu blikket innover og se bildet i hodet ditt. Akkurat slik det var. Akkurat slik du husket det. Øyeblikk kan varme et tomt hode flere ganger enn når det skjedde.
De gremmes. De konservative kristne. De vrir seg allerede før de ligger i graven. De som vet bede og tror bedre enn andre. De er så rett-troende at jeg synes de tenker feil. For jeg liker det jeg ser. Det er godt å bo i et land og i en by og i et samfunn hvor toleransen vokser. Også i kirken. Regnbuen utenfor Domkirken i Kristiansand provoserer noen, men heldigvis færre enn før. De som vil lukke dørene og stenge både porter og muligheter for andre er i mindretall nå. Kirken utvikler seg den og. Det er godt å se den stå der. Regnbuen er et stolt symbol på mangfold og menneskeverd. Jeg liker det jeg ser. Redselen for fremmede minsker når de fremmede ikke er fremmede lenger.
Gjør døren høy, gjør porten vid.
Den gode samtalen skjer der du minst venter det. Det kan være med nye mennesker eller gamle venner. Vi kaller det av og til for å ha “god kjemi” rent mellommenneskelig. De samtalene går inn i hjertet og hodet og utretter noe med sjela vår. Og hva er vel et bedre tema enn skolestart. På en svingete vei i Randesund prater hun dypt og inngående med farmor. Det er en 6 åring som gleder seg overmåte til første skoledag. Det er bare 10 dager til har hun funnet ut. I går var det elleve dager til. I morgen er det 9. Hun startet nedtellingen for lenge siden og har full kontroll. Hun har fått egne skolesko hun forteller om. Hun vet hva hun skal ha i ranselen og hvem hun skal ta følge med. Storesøster går på samme skole og hun fra barnehagen skal begynne i samme klasse.
Det er en fin ro over samtalen på veien i Randesund. Glede og ro og sitrende spenning.
Jeg får min daglige dose natur. Hver kveld tusler jeg rundt en times tid i meningsfulle skoger med mine tomme tanker. Det er når jeg går slik alene, uten ansvar for andre, uten noe hensyn å ta at stillheten kommer. Selv om det blåser. Selv om det regner. Stillheten synker inn i hodet og jeg blir tankeløs. Bare meg og naturen. Jeg er ingen Monsen som utfordrer naturen. Ei heller har jeg behov for å bestige alle toppene som finnes. Naturen bare er. Den fyller rommet rundt den verden jeg tusler i. Den tar ikke hensyn til meg. Den tar ikke ansvar for meg. Den bare er der. Lever sitt eget liv. Jeg tror alt spiller sammen i naturen. På alle mulige finurlige måter. Tror alt henger sammen på et vis. Også meg og resten av oss.
I går møtte jeg en stolt rådyrbukk. Vi stod og så på hverandre en liten stund. Et fint møte. Da den skjønte at jeg verken hadde gevær, klør eller skarpe tenner tuslet den videre. Det gjorde jeg og.
Slik tusler jeg mellom lyng og kvist og stammer og stokker og er tankeløs.
Med en tilbøyelighet til å assosiere og visualisere konstant og hele tiden ser jeg ting som andre ikke ser.
Noen ganger flirer jeg på impuls på bussen. Tankene tenker tanker de andre ikke tenker. Andre ganger står jeg med tomt blikk i Markens og ser det andre ikke ser. Enkelte påstår at mitt blikk alltid er tomt og mine tanker er ikkeeksisterende, men dem om det.
Ugresset langs veien ut til hytta har hatt en ufattelig fin sesong. Etterveksten er topp og foranveksten ennå bedre. Heldigvis har vi dyktige folk i skumle maskiner som kommer av og til og stusser litt ved kantene. De holder vegetasjonen nede. I det siste har jeg sett noen nye, fine, skinnende biler fra firmaet Presis Veidrift.
Men så ser det ut som noen har tulla med logoen. Tagga rett og slett. Jeg smilte når jeg så den. Humret i bilen. He, he tenkte jeg høyt. I dag gikk jeg inn på det store internettet og fant hjemmesiden til Presis Veidrift.
Den var der og. Logoen. Og den skulle visst være slik. Det var ikke tagging.
Jeg humret videre og så mange flere bilder i mitt tomme hode.
! 