!

I overraskende nedslående nysgjerrighet sitter jeg og leser i kommentarfelt. Kommentar på kommentar og svar på kommentar. Sintere og sintere. Det opprinnelige innlegget handler om miljø og klima og hva vi bør gjøre for å bremse vårt misbruk av naturen. Og denne gangen handler det om tiltak i Oslo. Om å minske biltrafikken inn og ut av byen hver dag. Men etter å ha kommet sånn ca 10 kommentarer ned i rekka kan en ikke lenger skjønne hva artikkelen de kommenterer på egentlig handlet om. Kommentarene har som et tog på avveier sporet av i rekordfart. Fra å påpeke og kommentere sakligheten eller gehalten i selve artikkelen har det gått helt over til å hetse dem som har kommet med forslagene artikkelen omtaler.

Det går ut over dem som stikker hodene frem. De blir ofte kommentert av dem som gjemmer seg. Denne gangen var det igjen en miljøbyråd i Oslo det gikk ut over. Hun som skal brenne i helvete, bli påkjørt eller flytte tilbake der hun kom fra, Sri Lanka (han som kommenterte dette bør vite at hun er født i Oslo, og slekt kommer fra Vietnam).

De må tåle mye de som hever sin stemme i det åpne rom. Mens de som hever sin kommentar på det lukkede nett kan flire i sin egen sintesure trygghet. Jeg syntes litt synd på dem som alltid er så sinna. Veldig ofte mer sinna på person enn sak. Og det gjør meg trist.

Jeg har et forslag til hvordan sinne og sinnet kan roe seg hos disse sinte menneskene

Kom til meg og klag. Jeg har bygget en liten mur nå i disse dager. Det er en bitteliten klagemur for dem som er og blir sur. La klagingen bli liggende igjen her og ta en tur i skogen i skumringen og lytt til fuglenes sang.

Siste reis. Gamlis!, bestefar, oldie, dinosaur. Jeg ser den komme nærmere. Grava. Ting jeg gjorde før innser jeg at jeg ikke kan gjøre mer. Eller ikke gidder gjøre mer. Og her en dag tok kiten min en siste reis. I alle fall sammen med meg. Og det i bakrommet på bilen. Vi skilles som venner. Vi har hatt det moro i sjøen utenfor Hamresanden. Den har løftet meg høyt og slept meg langt. Det har lekt med meg og jeg har lekt med den. Men nå var det på tide å skilles. Den fortjener et liv på vannet. Og akkurat det har den ikke hatt med meg des siste tre årene. Den har ligget på loftet og lengtet etter vind og hav og sjøsprøyt, mens jeg har tuslet rundt i skogen. Livet forandrer seg med alderen og alderen med livet.

Jeg har blitt slapp.

Det siste kiten hvisket til meg i det den dro til et nytt liv i Skien var; May you rest in peace.

Jeg har forsøkt å lese mer. Lese artikler som andre enn dagspressen kommer med. Fordype meg rett og slett. For jeg tror avisenes sannheter sjelden er hele sannheter. En avis er ikke tykk nok til å fortelle hele sannheten. Og det er på en måte greit. De informerer meg litt og gir meg kanskje en interessevekker rundt ulike temaer. På den måten kan jeg dykke dypere ned i materien om jeg ønsker. Kaste meg ut i det store internettet og lete etter sannheter. Og de sannheter jeg finner er ikke sikkert de samme sannhetene du ville ha funnet. I en kommersiell verden er det å selge drivkraften. Også i de fleste redaksjoner og hos de fleste journalister er det å selge og det å bli lest og sett en av drivkreftene. Da skrives det ofte om det vi, publikum, vil lese. Fakta er jo at vi vil sjokkeres. Vi vil overraskes. Nyheter om krig og fiendtlighet selger bedre enn nyheter om fred og fordragelighet. Sykdom selger bedre enn friskhet. Og når en først skriver om helse er det ofte basert i vår frykt for uhelse.

Jeg har funnet ut at det er vanskelig å lese seg opp. I fagartikler skrevet av professorer og vitenskapsmenn leser jeg ting jeg ikke forstår. I avisen leser jeg tolkning av disse tingene jeg ikke forstår, helt til jeg finner en artikkel av andre vitenskapsmenn og kvinner som sier at det slett ikke er slik som de første sa.

Noen sa til meg at hele 20 % av de som hadde hatt Corona fikk senvirkninger. Det hørtes mye ut så jeg bestemte meg for å lese meg opp,- så jeg dykket ned. Jeg fant fort ut at tallet stemte, men det gjaldt de som hadde vært innlagt på sykehus. Og for de som hadde ligget i respirator var tallet høyere. Uff. Men så leste jeg et annet sted at veldig mange som har ligget i respirator får senskader. Uansett årsak til respiratorbruken. Og av alle de 20% som fikk senskader var sjansen stor for at de allikevel sannsynligvis hadde fått lidelser. Rett og slett for der var gamle og syke da de ble smittet. Så leste jeg et annet at det var alt for tidlig å si noe som helst om senvirkningene av Corona. Til det er sykdommen for fersk. Så leste jeg et annet sted at 17 % fikk senvirkninger av Corona. Uff. Men etter 15 dager var den samme gruppen gått ned til 3%. Regnes pjusk etter 15 dager som senvirkning.

Og hva er en risikogruppe? Og hvorfor skal vi som ikke er i risikogruppen vaksinere oss. Alle de som sykdommen er farlig for er jo nå vaksinert så vidt jeg vet. Det er ingen igjen i risikogruppen. De er utenfor fare om jeg forstår riktig. Det må jo bety at det er ingen risiko for oss som er igjen.

Tallenes tale er underlig. Samtidig uendelig. De tolkes og vris på. De forstås ulikt av oss som leser de. De forstås ulikt av de som skulle kunne vite mer enn meg. Hvem en skal høre på og tro på får en velge selv. For å finne ut av ting er komplett umulig.

Det er vanskelig å vite, selv om en dykker ned i materien.

Jeg forstår godt hvorfor det er så godt å bare stikke hodet ned i sanden.

Les dette. Noen som vet mer enn meg som sier noe lurt.

Synes jeg.

En fryktdrevet pandemi av varige helseproblemer (aftenposten.no)

Og det til de grader. Sprit i hver bod. Yeahj! Party på torvet igjen, og det er ikke engang torsdag. Nå skal det bli fest tenkte jeg. Det er lenge siden jeg har gått på et marked. Et marked med maks 5 personer er liksom ikke et marked. Restriksjoner og forbud har murt oss inne til sørlendingers store glede og andres store sorg. Men nå som en haug har fått vaksine letter møndighedane på alle smitteverntiltakene. Vi kan være flere en en per buss. Flere enn 2 i byen om ganga. Endelig. Og alkoholserveringa starter for fulllllt. For det er ikke bare smitteverntiltakene det lettes det på. Skjenkebevilgninger deles ut i hytt og gevær. Og endelig kan vi gå på marked igjen. Fra bod, til bod. Se og lukte og nyte varene og hverandre. Og bli fullere og fullere. For ikke bare er det marked men de har sprit i hver bod.

Lurer på hvar historikerne tenker om 500 år når de finner denne avisannonsen.

Du skal ikke puste på andre. Du skal ikke ta på andre. Og hoster du dør du. I alle fall i andres øyne. Forskere sier det tar 66 dager å endre en vane. I snitt. Vi begynte å endre vårt syn på nysing og hosting for et år siden. Det er lang tid og nå er vaner endret. Vi mistenkeliggjør vi alle som kremter. Vi ser stygt på alle som hoster. Og nyser du. . . . .. . .Vi ble pålagt å holde avstand for et år siden. Slutte å klemme og håndhilse og ta High Five. Akkurat som spriten vi alle nå tar intravenøst, gjennom hendene, er vi i ferd med å bli et sterilt folkeslag. Redd for kontakt og redd for impulsivitet. Vi sier ikke lenger God Bless You!, Gesundheit! eller Prosit! om noen nyser i vår umiddelbare nærhet. Vi sier Fuck You!. Og nyser du på bussen starter du et karantenekaos i hodene på alle dine medpassasjerer. Enten blir du kasta av, eller så går alle de andre av på neste stopp.

Vi som har opplevd dette året og sikkert månedene som kommer vil aldri bli som før. Opplevelsen har vart mer enn 66 dager og forandret vår væremåte ovenfor våre medmennesker. Denne tiden hav vært noe dritt og jeg ville helst vært den forruten. Jeg savner å spille fotball med kamerater. Jeg savner å stå å hoppe på en festival i Danmark. Jeg savner fulle busser. Jeg savner det, men jeg vet ikke om jeg vil like det lenger.

Det jeg savner er å være forkjøla uten å bli uglesett.

Det er en rar verden vi lever i. Jeg går ofte til byen. Og jeg passerer og spaserer ofte over Lundsbroa, eller Thygesons Minde som den offisielt heter. Den er en buet bro. Høyest på midten. Og det er på midten dette bildet er tatt. På en stille dag tittet jeg over kanten og så sykler i vannet. Flere faktisk. Og ulike årganger så det ut som. De lå der og savnet sikkert eierne sine. Eller gjør de det. Det er kanskje eierne som selv har syklet hjemmefra og mot byen. Kanskje de havnet i krangel med sin egen sykkel på grunn av en eller annen kjedereaksjon. Kanskje de ble så lei at de heiv sykkelen ut i elva der elva er grunnest for så å gå resten av veien til byen. Jeg antar det er det som har skjedd.

Ikke vet jeg. Jeg er glad i sykkelen min. Jeg har ikke sett den på lenge fordi den ble stjålet.

Jeg sverger til tallenes tale. Eller gjør jeg det. Matematikk og statistikk er livets rettesnor. Eller er det det. Slik er det i vårt samfunn. Vi lever i takt med tallene mer enn oss selv virker det ofte som. Fornuften skal styres av tall. Følelser får vike. Jeg synes det er vanskelig å vite hvem jeg skal lytte på om dagen. Hvilke tall skal jeg lytte til? Vi har i et år nå blitt overøst med tall fra store og små steder. Respiratorstatistikk, avstandspåleggelser, vaksinedoser, dødsfall. Jeg er flokkdyr som alle andre så jeg gjør som sjefene sier. Men av og til hender det at jeg lurer på om jeg gjør det bare fordi jeg ikke vet bedre. Og så har jeg ikke evner og muligheter til å finne ut av det heller. Fordi makten og pengene til de på andre siden er så enorm. Til de som vet bedre.

Det har blitt sagt altfor lite om hva jeg kan gjøre for å styrke min egen kropp. Hva med like mye informasjon om immunstyrkende livsførsel som det har blitt gitt om avstandsregler. Hvilke tall gjelder der? Hva er statistikken her? Om kroppen min er frisk og sterk og får Corona, hva skjer da. Hva om farene ved isolasjon og utestengelse? Det vil nok bli statistikk av det også etter hvert. Men jeg føler ofte at alle tallene som blir banket inn i hodene våre er litt som i dette sitatet fra Dagbladet. Tall for tallenes skyld.

Så jeg vet ikke hva og hvem jeg skal lytte til.

Alltid vanskelig å være menneske.