!

Våre faste labbeturer går som regel inn i svarteste skauen. Der går vi uten mål og mening i 2 timer og ser som regel ikke en dritt. Men godt vennskap og gode diskusjoner oppstår i mørket. Sist onsdag var det kommet litt for mye snø til at vi kunne traske inn i skogen uten å få åndenød og hjertestans. “Vi går rundt byen!” foreslo en. Og som forsiktige sørlending nikket vi anerkjennende selv om det ikke hørtes så greit ut. Men i alle fall jeg ble overrasket. Jeg så byen på en ny måte. Det er ikke ofte jeg frivillig tusler på kryss og tvers i urbane strøk, men denne kvelden gjorde jeg det. Og kunnskapsrike medtuslere fortalte om bygg vi gikk forbi, om historier og eventyr knyttet til hushjørner og strender. Fra mørket på Odderøya til lyset på den nye QuartBroa tuslet vi. Rundt leilighetene på silokaia og leilighetene på tangen. Jeg får litt klaustrofobi på slike tettpakka steder. Glad jeg ikke bor der. Men fint er det. Fin arkitektur og smilende mennesker. På Hartmanns brygge satt det et Skrik i en tom stol? Hadde vi tillatelsene i orden?

Dette var en god erfaring. Skikkelig kortreist urban tusletur med innhold. Dog uten spesiell tillatelse.

Her har jeg ikke vært før. Hit skal jeg igjen! Dette var fint. En labbeturkamerat sa jeg måtte prøve løypa som starter fra Høvårsland i Hægeland og går opp til Lauvås. Den var så rolig ,sa han. Rolig? Skjønte ikke helt først. Men det seg inn etter hvert som vi gikk. Du kan starte i begge ender, men fra Høvårsland går det litt oppover i starten. Og av erfaring så liker jeg helst at det går litt nedover på slutten så vi gikk oppover i starten. Men ikke så langt egentlig før vi var oppe i åpen lav furuskog. Glissent og fint. Løypa opp er 8 km, vi gikk 5 av dem før vi satt oss ned. Det var 9 kuldegrader og snøen tørr og fin. Sol fra skyfri himmel varmet kropp og sjel og et bål stekte våre vegetarpøler til det perfekte så ble vi varme i magen også.

Løypene var fine og flate og jeg kan skjønne hvorfor dette kan være en meditasjonsløype, for her kan du bare gå å gå, opp og ned. Lettgått i egne tanker uten det store strevet noen steder. Og løypemannskapet har laget spor så fine at en kan gå i blinde om en vil. Det var en fin turopplevelse. Sikkert mye folk der i helgene, så meditasjonsgåinga får bli i ukedagene.

Kart finner du her; 18 km Lauvås Høversland tur retur (ut.no)

Av og til går det opp for meg at jeg burde fulgt bedre med i Biologitimene. Det var muligens ikke min greie å ta til meg grenseløse mengder lærdom om celler og gener og fotosyntesen. Jeg ble på en måte fascinert av det meste uten å skjønne det. Og i går kveld fikk jeg bekreftet mine manglende kunnskaper. Men det gjør ikke så mye. Jeg trenger ikke alltid å forstå, det er ganske gøy å bare undre seg også. Vår lavterskelgjeng gikk rundt Bersvannet ved Langenes i stummende mørke uten helt å vite hvorfor. Men fint var det likevel.

Vi opplevde en massiv is-katedral, hvor ingen skjønte hvor vannet kom fra. Oven fra eller nedenfra. Eller var det båret inn? Vi så en slyngplante med grønne blader midt i snøen og vi diskuterte fotosyntesen en stund før vi skjønte at ingen kunne så mye om slyngplanter som er grønne vinterstid. Vi så en vintersaueflokk med reflekser i øynene og lurte på hvorfor de har det. Vi så et tre som hadde et skilt i kjeften og lurte litt på det også uten helt å finne ut av det.

Det er mye en lurer på når en tusler slik i mørket uten å ane hvor vi er. Men det er jo det som er så gøy, å lure på noe.

Fjellestad skiløyper var fine og mer kortreiste enn Høgås. 20 minutter mindre kjøring betyr 20 minutter mer i skiløypene. I teorien. Vi kjørte selvfølgelig feil. Vi tok turen innover en vei vi så på Hornnes. Den var nesten helt feil og på vei tilbake stanset vi en bil og spurte hvor vi var og hva er meningen med livet. “Å, dere skal til skiløypene. Det går en bedre vei dit litt lenger opp, men dere kan følge etter meg, jeg skal opp. Har dere 4-hjuls-trekk?”. Ja, svarte min sønn. Nei, svarte jeg. “Lykke til!” sa han – til meg. Og hadde det ikke vært for at det var minus 8 og sjur is og at ingen biler kom imot så hadde jeg ikke kommet opp. For det var bratt. Veldig bratt for en gammel bil med en bleik søring som sjåfør. Det rare var at det var like skummelt å kjøre utfor når vi skulle hjem. Neste gang skal jeg ikke ta den smale sti.

Men vi kom oss opp. Fant heldigvis en sted å parkere for plassene var ikke mange. Vi takket vår los og så oss rundt. Gudd å fint. Fjellestad kler navnet sitt. Fin spredd skog. Hvit snø og litt blå himmel bak skyene. Nypreparerte løyper og pølser i sekken. Vi gikk oss en tur, alle 8. Det vil si på hjemveien satt den minste + bikkja i pulken. Men før det fant vi litt solsnø og fyrte et bål og svidde pølser av ymse sorter.

Fjellestad er kanskje ikke klargjort for de som ikke allerede er kjent, for merkinga er dårlig, men her er et kart jeg fant. (etterpå).

Skisporet.no har og kart; Kart skisporet.no

Det var årets første skitur og det ga mersmak. Både pølsene, turen og følget.

Fjellestad kan anbefales, men følg kjøreanvisningene på denne siden Fjellestad – Tveit skiløyper | OpplevEvje

og ikke mine.

Skogens mørke omsluttet oss. 5 menn på lavterskeltur. I denne skogen opererte kjeltringen Ole Høiland (Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa. | ! (tommetanker.com). I denne skogen omkom 4 tyske soldater (Tysk flystyrt på Tveit! | ! (tommetanker.com). I den skogen gikk vi inn. Du verden så skummelt. Du verden så flott. 7 kms tur. Oppe i høyden åpnet skogen seg og viste seg i vinterdrakt. Du verden.