Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg lenge, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i ræva. Jeg får hoppe fra taket og lande med ett bein på hver side av gjerdet. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Snart historie. Varoddbroa vll også bli en del av min historie. Bildene her tok jeg i 2011. Jeg jobbet nede der hvor garveriet lå. Og når en går til jobb har en tid til å se. Det er gøy å være. Være til stede. Jeg ser motiver over alt. Prøver å oppleve det jeg ser der jeg er. Det er gøy. Rett og slett. En dag det var tjukk tåke og jeg kunne ikke se noenting så jeg noe. Og hvilket syn. Med en fetish for store ting som gravemaskiner, traktorer, skurtreskere og nå også broer, ble jeg helt varm i knea og viril i albuen når synet kom. Sitrende ulming i lillehjernen. Stimulansene som kom fra pupillene og rett inn i haue var deilige.

For ut av ingeneting kom noenting. Akkurat som i resten av livet. Det skjer noe hele tiden. Det meste legger vi ikke merke til for vi planlegger og tenker på trening og middag og jobben og kona og mannen og bikkja og penger og bil og traktorer og bling, bling og facebook og outlook. Om en lever litt mer akkurat nå, så ser en så mye mer. Være til stede i nuet.

Og  ut av mitt ingenting stakk toppen av Varoddbroa, og nedenfor ingenting jobbet en gravemaskin. Flott motiv. Glad jeg var til stede. Glad jeg har kamera.

Kristiansand har et kjempegodt nett av sykkelstier. Her kan du enten sykle eller gå i ganske trygge omgivelser. Det gir rom for, og mulighet, til å forsvinne inn i egne tanker. Trafikkbildet er enkelt og jeg kommer meg til byen med autopiloten koblet til i hodet. Noen ganger går jeg 7,5 kilometer hjemmefra og til jobb uten i det hele tatt å vite hva jeg tenker på. Andre ganger løser jeg jobboppgaver eller drømmer meg bort til andre fjellheimer.

Jeg går i nuet som det heter. Og nå har akkurat det skjedd. Jeg går og går og omtrent halvveis til byen kommer jeg frem til NÅ. Og nå er akkurat der hvor sykkelstikrysset er ved Vollevannet.

Det rare er at jeg ble dradd ut av min tanketomme vandrende utilstedeværelse og inn i dette nye NÅet i det jeg kom frem til skiltet.

Det er et spennende kunstprosjekt, og modig, som Kristiansand Kommune har iverksatt. Skilt som viser annet enn retningen til det du skal. En fin måte å få de av oss som legger merke til det til å stoppe opp og tenke litt.

Erik Pirolt og Kristiansand kommune står bak sykkelveiskiltene med skrivefeil og rare stedsnavn. Kunstprosjektet skal øke trivselen for syklende.

Den ligger tungt i sjøen. Det er et stort monster som preger manges utsikt . Superspeed er 211 meter lang og 26 meter bred. Pioneering Spirit er 383 meter lang og 124 meter bred.

Den er stor og ikke særlig fin å se på. Et dette et nytt landemerke. Den ligger her ganske ofte. Og vi kan takke Donald Trump for denne utsikten. I all sin frykt for større samhandling mellom Russland og Europa la han ned sanksjoner mot en rekke selskaper som jobbet med en gassledning; NordStream2. Senatet i USA vedtok før jul sanksjoner mot selskaper som er involvert i byggingen av gassrørledningen mellom Russland og Tyskland. De frykter at røret vil gjøre Tyskland energiavhengig av Russland. Mr. Trump sin inngripen gjør at dette skipet trives i Kristiansand. For ungen til dette monsteret ligger inne i Korsvikfjoden til pynt og undring. Og akkurat denne ungen brukes til å legge nevnte gassrørledning. Heller ikke ungen er akkurat pen å se på.

Men dette er kanskje de nye landemerkene i denne tiden. Kanskje den vil lyse opp høstmørke kvelder?

Vi får heie på at den Amerikanske sittende presidenten tar bena fatt ved neste valg, slik at monsteret der ute ved Andøya og ungen i Korsvikfjorden seiler sin egen sjø igjen.