Spre dere ut: Gå til Havsyn
Jegersberg er fint og bymarka er smukk. Men prøv Tveit neste gang. Den Omvendte Båt er jo sjelden tom. Den må daglig øses for folk. Det er fint der, og lett å finne frem, men gudd. Du er aldri alene. Og litt alenetid på skogsturer er en nødvendighet. Muligheten til å lytte til en bekk. Tenke på en pinne. Titte bak et rotvelt. Det å kunne gå i egne tanker, og ikke andres. På Tveit kan du oppleve litt mer natur og mye mindre terrengkarusell-latexfolk. På Tveit finner du turer i fleng. Jeg gikk der i går. Til Havsyn, 160 meter over havet og like fin utsikt som Båden. Jeg har gått der mye, på beina noen ganger, men mest på ski. I år er jo akkurat det litt tungvindt. Det er usedvanlig godt merkede løyper, med skilt og kart og pekepinner og blåmerker. Og fra parkeringen innenfor idrettsbanene på Dønnestad er det mange retninger å velge mellom. Alle like godt merket. Ta turen. Opplev noen nye trær og trø ned i noen nye myrhull. Snubl i noen nye røtter og få nye innsikter ved nye utsikter. I tillegg er folk fra Tveit ganske hyggelige om du skulle treffe på noen. En liten avstikker fra løypa og du finner en fin og stor Heller.
Jeg vil hylle alle der ute som er kreative i koronaens tid. Vi tenker nytt og omgås på nytt. Det ser til og med ut som mange senker sitt stressnivå og smiler mer. Jeg går til jobb av og til. Fra Strømme til Byen. Fordi jeg har tid og fordi det roer meg. Jeg får tid til å tenke på det rundt meg. Jeg tenker på så flinke mange folk det finnes her i Kristiansand. Alle de som forsøker å gjøre det beste ut av den tiden vi er inne i akkurat nå. I en undergang oppe ved Vollevannet lyste et budskap mot meg i dag. Ganske nytagga. Jeg liker ikke tagging, men denne gangen smilte jeg. “Gjør marerittet til en god drøm”, stod det. Her er det noen som tenker positivt, tenkte jeg. Vi velger ofte selv hvordan vi vil ha det. Om et glass er halvtomt eller halvfullt. Er vi åpne og imøtekomne og positive vil vi selv oppleve mer åpenhet og imøtekommenhet og møte flere smil på vår vei. Og de fleste jeg møter på vei til jobb smiler tilbake når jeg smiler til dem. Det er fint. I dag opplevde jeg ennå en fin ting. 
Falkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.
her finner du veien; 
Ikke så langt unna Kristiansand ligger Birkeland. Bare litt innover og oppover. I Birkeland har de et turlag som skikkelig ruler. Masse fine turer å velge mellom. Og i disse dager er det litt mindre folk der enn på Jegers og Hamresanden. Jeg ble litt starstruck denne dagen. Vi valgte å gå langs Dikeelva. En mils elv mellom Oggevann og Flakkvann. Eneste forventningen jeg hadde var å se en foss jeg hadde sett på et bilde. Og den forventningen ble innfridd så det holdt. Hele fem fine fosser så vi på vår lille rundtur. Vi startet ved skytebanene innforbi Flakk. God skilting og god merking gjør det lett å finne veien. Men turen passer kanskje ikke for de minste med korte snublete bein. Ei heller med barnevogn og trillebag. Mye opp og ned og trangt og steinrøysgåing. Også noen skumle smale geitestier hvor en kunne dette litt for langt ned med litt uflaks. Men akkurat slikt gjør jo turen også litt mer spennende. Elva var en wow-opplevelse hele veien. Nye fine kulper og skvulper. Det står at turen tar va 2 timer, men bruk mer. Brattefoss, Hoggefoss, Nedre og Øvre Natveitfoss og så Vrangefoss da. Fossen fikk sitt navn fordi det var “vrangt” å fløte tømmer gjennom den. Og elva var spekka med gammelt tømmer. Vi lukket øynene og så for oss slitet og farene og den helt vanvittige jobben det må ha vært å fløte tømmer ned dette vassdraget.
Endelig kommer noen frisører ut av karantenetiden sin. Og skamklipte mennesker over det ganske land kan glede seg over at rettetang og kantklippere snart fyres opp. I Birkeland så jeg spor av en frisør i karantene som har tatt ventetiden alvorlig. Øvelse gjør mester sies det. Langs Dikeelva stakk det opp nyrfriserte øvelsesparykker i hopetall. Typen frisyre er jeg usikker på. Den ser ut som frisøren har hatt en kontrollert anarkistisk tilnærming. Kanskje muligens under påvirkning av elvebrus med nogo attått. Ståpåvilje er bra. Godt frisørene slipper ut snart.
Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.
! 