Spre dere ut. Til Spikkelandsvarden

Det er litt kø om dagen på Jegers, og Baneheia og Den Lille Prekestolen. Men ta en tur til nesteningenmannsland og ; Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg dro. Jeg hev meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken.
Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

De siste hundre metrene gikk stien over til oppoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. Med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle.
Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn.
Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.


En felles ettervekst? Jeg satt og hørte på Billie Eilish fine sang og så hennes fantastiske lysegrønne ettervekst. Håpet er lysegrønt. For hvilken fremtid er det vi går mot. Vi er mer sammen nå. Nå som vi er fra hverandre. Vi teffes mindre. Allikevel er det mange som møtes mer. Et felles minne er i ferd med å skapes. Vi sankker ofte med andre om felles minner. Om militæret. Om russetiden. Om barneskolen. Opplevelser som inkluderer et felleskap og et samhold. Det får vi nå. Et felles globalt minne. En erfaring om samhold og respekt. Om å klare noe sammen. Og der sitter det spennende. Hva blir den egentlige etterveksten? Den som kommer når selv frisørene er på jobb igjen. For akkurat som håret som nå vokser ut fra toppen av kroppen og avslører vår ekte hårfarge vil kanskje koronatiden la mer av det ekte i oss vokse frem.


Inne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie. Fin sted å raste på.


Dette er turen i disse dager. 


