Hva er det du driver ved?
“Hva er det du driver med?” spør kona. “Det ække meg som driver, det er noe annet”, sa jeg. “Se hva som drev i land”, sa jeg og plukka opp litt driv-ved, noen vasstrukne tjukke planker, fra sjøen. Metta av fiskeslo, fotsvette, salt og motorolje. Etter uvær kommer stille. Og ofte finner vi drivgods på svabergene ved hytta. Hytta ligger på en liten odde med mye sjø foran så mye greier som havner i sjøen andre steder havner her. Det blir noen søppelsekker i løpet av året. Mye drit kommer drivende. Og mye ved. Og av og til noen fine planker som har ligget i sjøen en stund. De sparer vi på, for å se om resten av dem kommer drivende. For det er akkurat som de skal være noe, bli til noe. Men siden vi ikke helt har monteringsanvisningen ennå er det vanskelig å se hva det skal bli. Slik var det også med disse plankene som vi fant i sommer. Vi kunne ikke se hva det skulle bli. Men det var helt til TV’n gikk i stykker. Etter 8 år med gode og dårlige programmer sa den takk for seg. Så ved å bytte litt penger mot TV på Elkjøp fikk vi noe nytt i stua.
Det var da Maya plutselig ropte ut; “Nå vet jeg hva de gamle plankene skal bli! At jeg ikke så det før. De er selvfølgelig en bokhylle-tv- benk med hjul.”
“Aha!” svarte jeg. “Det burde jo jeg også sett. Jeg stikker ut og setter den sammen”
Maya hadde rett i igjen. Det var en bokhylle-tv-benk med hjul.
Men greia er at det var noen planker til overs, så det er mulig jeg ikke har satt den riktig sammen. Hmmm. Maya heller mer til teorien om at den er satt rett sammen og at de resterende plankene egentlig er en ny krydderhylle.
Jeg får gå ut og se.
Det er vakkert, og drømmende, men med en bismak. En stille solnedgang i Vestergabet mellom fastlandet og Flekkerøya. Det er skyfritt. Nesten. Det er så fint. De eneste skyene vi ser er menneskeskapte. Solen skinner på flystripene. Flyene som frakter oss dit vi vil. Av og til må vi reise. Av og til vil vi reise. Og kanskje vil vi reise for mye. For ofte. Til alt for mange steder. Jeg ser opp på den vakre himmelen og ser vakre spor etter fossilt brennstoff. Fly forurenser. Transport forurenser. Vi vet at vi forurenser vi mennesker. Men vi kan ikke la være. Ikke jeg heller. Selv om målet ikke helliger midlene. Så hvordan det hele ender er uvisst. Men transport av varer og mennesker er en stor bidragsyter til at jorda føler seg dårligere. Jeg håper vi finner ut en måte å reise mindre på. Kanskje smartere. Kanskje grønnere. Det viktigste vi kan gjøre er å tenke på det. Det er umulig å ikke etterlate søppel, men om vi tenker på hva vi legger igjen i det daglige så legger vi kanskje igjen litt mindre etter en stund. Det er verdt en tanke.
Dette er bitene i et puslespill. Bitene som preger hjernebarkene våre om dagen. Det er gøy med kirke. Ennå gøyere med domkirke. Og ennå gøyere å gjøre noe med en kirke i Norge som ikke er gjort med en kirke i Norge før. På jobben sitter Kent og meg og lager et lysshow som skal skape mystikk, storslagenhet og magi på fasaden til Kristiansand Domkirke. Et avansert 3D mapping-show skal bekle vår kirke. Vi plukker den i fra hverandre, for så å sette den sammen igjen. Det er som bitene i et puslespill. Vi utfordrer vår egen og hverandres kreativitet og visuelle skapertrang. Brikkene i puslespillet er detaljene i fasaden. Vi prøver og feiler og jobber oss oppover og nedover denne nygotiske arkitektoniske perlen av en kirke. Kanskje sitter arkitekten selv; 
Det er litt rart å tenke på men det er en drøm som går i oppfyllelse. Å lage noe stort og flott som blir lagt merke til og husket. I alt jeg gjør ønsker jeg å gjøre mitt beste. Enten det er et visittkort eller en stor konsern film. I jobben min i Bigwig får jeg bruke mine kreative innspill inn mot mange ulike målgrupper for mange ulike firma fra et utall bransjer. Det er ofte det som er utfordringen. Mangfoldet. Å finne og forstå målgruppen og spisse det vi lager inn mot dem. Sammen med kollega Kent treffer vi ofte blink eller ganske nær. Vi er rett og slett flinke i det vi gjør. Det som gjør denne jobben til en så stor utfordring er faktisk målgruppen; Høytidsstemte småbarnsfamilier i førjulstiden. Vi skal ikke bare få dem til å se og registrere. Vi skal få dem til å komme opp foran kirken og vente. Utendørs. Og når showet start skal de måpe. De skal smile. De skal peke. Vi skal gjøre dem varme i hjertet og kanskje gi dem tårer i øynene. I siste del av desember skal vi male kirken med lys. Vi skal skape høytid og latter. Vi skal skape glede og mystikk og forhåpentligvis masse magi. Kvadraturforeningen gav oss utfordringen.
! 