Digigale spor
Jeg aksepterer digitale spor. Jeg aksepterer vilkårene. Jeg aksepterer at du vrenger mitt liv. Jeg aksepterer at du vet mer om meg enn meg. Jeg har krysset av bokser i hytt og gevær. For hver ny App gir jeg vekk litt mer av mitt liv til verdens databasser. Men så liker jeg jo å dele og tror ikke at verden går videre med å lukke vinduer og dører. Så jeg er ikke redd for å akseptere og dele min nettadferd med verden. Jeg får de annonsene jeg muligens er interessert i og den infoen som kanskje kommer til nytte. Storebror ser meg, og det er skummelt og fint på samme tide. Det er når all denne informasjonen digitale annonsører og analytikere sitter med kommer med overraskende tilbud at jeg lurer på om jeg er på rett hylle. Siden jeg er designer og historieforteller i digitale medier gir LinkedIn meg jevnlig tilbud om utlyste stillinger som kunne passe for meg. Og alt er sånn ca. innafor og i “mi gate”.
Helt til i dag. Jeg skumleste nedover i lista med jobbtilbud. Design, design, design, design, design, avl, design . . . . . . . . . . .AVL? De spor jeg har etterlatt på det store internettet har altså blitt analysert dit hen at jeg muligens kunne tenke meg en jobb som Fagrådgiver Avl, med nytt arbeidssted i Byrkjelo i Sogn og Fjordane.
Hmmmm. Nye utfordringer! Kanskje jeg skulle bytte beite?
Hill, hill! Smilefjes og tommel opp. Slik kan det gjøres. Jeg blir av og til stolt av byen jeg bor i. Torvkvartalet er en av de tingene jeg har blitt stolt av. Det var fine hus en gang. De er fine fortsatt. Fasadene vi vanlig dødelige har sett på gjennom presenninger og stilaser ble avduket til en fryd for et Kristiansandshjerte. Vi har mange mindre pene bygg i byen vår. Og vi har mange fine. Torvkvartalet stråler i sin nyoppussede virkelighet. Muligens med et godt grep av riksantikvaren i nakken har byggherrene gjort byen vår finere. Endelig er litt god form tatt vare på. Hill, hill. Og de vant årets pris for fineste hus. Gratulerer.
Gå ut og let etter ting du har sett, men ikke sett allikevel. Og ikke bli skremt. For ser du en gammel dust i skogen i dag er det kanskje meg. Ved første øyekast ser det kanskje ut som jeg har rømt fra et sted hvor dørene er stengte og vinduene har gitter. Eller du tenker kanskje at jeg har fotlenke og vokterledsagerne mine er like ved. Men jeg er ikke farlig. Jeg bare ser ut som jeg muligens har kuleledd i nakken samtidig med varig svekkede sjelsevner.
Nei. Jeg går bare rundt og ser. Jeg ser etter opp-ned på ting. Ting på skakke og på hode. Ting ovenfra og fra undersiden. Det høres kanskje ut som en riktig så evneveik ting å gjøre. Kanskje er det det også, men så liker jeg kanskje akkurat denne svake evnen ved meg selv. Jeg leter etter ting jeg har sett, men ikke sett allikevel. Jeg ser etter ting jeg har sett før men kan se på nytt. Ser etter former og figurer og landskaper. Det gjør godt i mitt hode på et vis. Kanskje det gjør det for deg og. Kanskje jeg finner en parallell verden?
Hei; dagen i dag. Hvem er du? Og hvorfor står du utenfor her? Hvor kommer du fra? Hva vil du? Hvorfor smiler du? Jeg har akkurat stått opp og det første jeg møter er dagen i dag. Den er frimodig nok til å titte inn gjennom stuevinduet vårt. Jeg står der og myser litt mistenksomt. Som sørlending er jeg naturligvis like skeptisk til nye ting som halvparten av Kristelig folkepartis velgere? Jeg vet ikke hvem du er . Jeg vet jo at du er dagen i dag men der stopper det egentlig. Jeg ser på deg gjennom vinduet. Jeg vurderer deg på avstand en stund. Det er så lite jeg vet om deg der du står utenfor min dør. Jeg ser på deg og tenker. Du ser snill ut. Du ser fargerik ut. Du ser ut som en jeg kan bli kjent med. Jeg har jo heller ingen vei utenom deg så det er bare å rette ryggen, smile og gå ut og hilse på deg. Det ser ut som du har lyst til å hilse på meg også. Jeg tror vi har mye til felles og kan oppleve mye fint sammen. Jeg tror jeg vil tilbringe tiden sammen med dagen i dag.
Prinsippene raser rundt i en treårings hode. Hun vet det er gøy, men hun vet ikke helt hvorfor. Hun liker å kle seg ut, men har traumer etter en tur på Sørlandssenteret hvor det over alt var edderkopper, skummelheter og smerte og: “masse blo på fålk”, som hun nervøst stotret frem. Først etter lange foredrag og plansjer og overheads begynner det å synke inn i hennes nye hode at denne kvelden kan du gå rundt til husene i nabolaget, banke på, og få gratis godteri. For bak hver en dør står det en bolle med minst 5 kg godsaker til fri avhentelse. Og at alle de med dødsmasker og blod er ikke farlige; “de er jo fålk”, som hun sa høyt til seg selv.
Forbannelsene hagler tettere enn snøen i disse dager. Parko har dekkskiftekø og ungene driver med akebrettnedsliping. Snøen kom tidlig til oss i år. Oktobersnø. Den fortvilte snøen. Hvert år blir den første snøen baksnakket og forbannet. Det er i disse mørke stundene man må se etter det vakre. Det spesielle. Kollega Cecilie pekte ut av vinduet i 4 etasje. “Se så kult!”, sa hun. Cecilie har øyne som ser. For øyeblikkenes visuelle kraft finnes der ute. Det er bare å se etter dem. Finne dem. For inne i denne forhutrende tid finnes naturens fortreffelighet. Spor i snøen. Hvitt og fint slør på høstblader. Kontraster og sammenhenger. Kle deg godt og gå ut å finn lyspunkt i mørket. Eller stå i 4 etasje og se på biler som tegner.
Meningers mot har jeg sans for. Det å tørre å uttrykke sine innerste sannheter. Men da må det signeres. Meningers mot er for de som kan stå bak sin mening med sitt navn. Kommentarfelt til diverse nyhetsformidlere kan være lærerik lesing om menneskesinnet og dets evne til å trekke korte konklusjoner om vanskelige tema. Skråsikkerhet, etterpåklokskap og skylapper er fine ingredienser i meterlange meningsutvekslinger. Av og til er det noen som tar seg tid til å svare skråsikkerheten med saklig kunnskap. Det ser ut som det er en tålmodighetsprøve til tider. “Jeg vet du har rett, men jeg tror du tar feil”, er det noen som responderer. Hva skal man si til slikt? Jeg har ikke meningers mot. Deltagelse i kommentarenes rike er ikke for meg. For jeg er aldri sikker. Ikke på noe. Jeg tror ting og mener ting, men er aldri helt sikker. Derfor klarer jeg ikke møte de som er så sikre. Selv om jeg tror de tar feil så vet jeg ikke nok til at jeg kan argumentere godt nok i mot. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne kjøre på slik noen gjør det. Være så hengiven sikker i sin sak at en kan drite i det de fleste mener er fakta. I går gikk jeg forbi et analogt kommentarfelt ute på Dvergsnes. Sannsynligvis et nett-troll siden det ikke hadde avsender. Men den uredde meningen var tydelig. For i går kom det første snøfallet til Kristiansand. Meldingen var heller ikke adressert til noen, bortsett fra snøen da.
I alle fall ikke Randesund Lysstøperi. En forbanna pliktoppfyllende opplevelse i tidligere tider. Før var dette et sted hvor du trakk åreknutene litt vel langt. Med en kronglete låve full av interiørdetaljer var dette en kjærlighetstest for en hver mann involvert i ekteskapet. Tidligere tok det meg 10 minutter å se på ALT hva de hadde å by på. Min kone brukte smått litt mer tid. Sier 10 gangen deg noe? Puter og staker og “Hva synes du om denne?-spørsmål. For øvrig et spørsmål en ikke bør undervurdere. Det var en tålmodighetsprøve og en tung mørk mannlig sky hang over det stedet.
Sovna på sofaen i går. Etter et par øl og bolle chips sovna jeg. Snorka vist og. Og rista litt mens jeg lå der. På TVn holdt Graham Norton på med sin lystige intervjuer. Jeg sov og fikk ikke med meg nokka. Kona vekka meg forsiktig, leda meg inn på badet og gav meg tannkost med tannkrem på. Hun hadde reid opp for meg og la meg. Jeg sovna tvert. I dag våkna jeg litt muggen. Følte meg litt råtten. Kroppen var tung og armen var nummen. Subbelyden av beina mine hang etter meg på vei til kaffekoppen. Den ble fylt og glemt. Jeg hadde en zombivalent følelse i hodet. Inn gjennom stuevinduene kom den første solen. “Drittsol”, tenkte jeg. “Ikke nok med at du brenner i øynene, selv om jeg lukker dem. Du viser fram all skitten på vinduene. Den jeg håpte skulle henge der til våren. Faen. Skulle dette bli en sånn dag?”, sa jeg høyt til meg selv.
! 