Jenta med ranselen.

Posted on by tommetanker

ransel

“Ranselen din er åpen!” Ordene betydde no. Jeg betydde noe. Akkurat der og akkurat da. Ordene jeg sa er kanskje ikke viktige, – men litt viktige allikevel. De betyr noe for meg, fordi det var jeg som sa dem. I et lite øyeblikk gjorde jeg det rette og sørget for at skolejenta som gikk foran meg ikke ville miste ting ut av ranselen. Jeg betydde noe for henne. Hun snudde seg, smilte, og sa takk før hun gikk videre. Det betydde noe for meg. Det er viktig å bety noe. Og jeg vet jeg betyr noe for andre. Men for de fleste betyr jeg ingenting. Det er også greit egentlig, for jeg kjenner ikke de fleste. Men for noen av de fleste som jeg ikke kjenner håper jeg at jeg kan bety noe. Akkurat som med jenta med ranselen. Jeg gikk ikke forbi henne uten å bety noe og snudde meg ikke vekk og holdt kjeft. Jeg gjør det også noen ganger. Jeg ser noe uten å bry meg selv om jeg burde. Jeg holder kjeft når jeg burde ha sagt noe.

Men av og til betyr jeg noe for noen andre.

Det kjennes godt.

 

Det grufulle Vaskemonsteret

Posted on by tommetanker

vaskemonsteret_tommetanker

Det var en gang en gutt og en pike. De var storebror og lillesøster og var gode venner nesten alltid. Storebror plaget lillesøster av og til, men det gjorde nok lillesøster med storebror også noen ganger. De bodde i en fin by. I den samme byen bodde bestefaren og bestemoren til gutten og jenta. Og noen ganger kom bestefaren og tok de to små med ut på eventyr. Til steder de egentlig har vært før, men som nå plutselig ble forandret.

Og denne dage skulle bli skummel. De kjørte av sted forsiktig inn i det ukjente. Over to sletter. Gjennom ei sekstisone. Og forbi to rundkjøringer. Det var bare bestefar som visste hva som lå foran dem . . . . . . .

Denne dagen tok bestefar dem med til det skumleste av de skumleste fjellene. Til foten av Bamås-Y-X fjellet i HånesProvinsen. Det er den dypeste og mørkeste hulen til Monsteret ligger. Vaskemonsteret.  Dit måtte de dra. Og der måtte de overvinne sin frykt for monsteret. Bestefar hadde nemlig fått høre at hvis de klarte å komme seg gjennom hulen i YX-fjellet på Hånes kunne de finne is på andre siden. Gutten og jenta ble med bestefar og etter å ha trykket den hemmelige koden kunne de snike seg inn i hula. Vi listet oss stille, men ikke stille nok. Plutselig våknet monsteret og det lyste rødt i to øyne som sa stopp. Plutselig kom det. Monsteret. Det kastet seg over oss og vi kunne ikke annet enn å krype sammen og gjemme oss i nærmeste bil.  Vi satt muse-stille mens det store monsteret brukte sitt glovarme vann og spylte gørr og galle på alle steder den fant. Og så kom tentaklene. Akkurat som en blekksprut med tusen armer slo den løs på bilen. Den slo på døren. Den slo på taket. Den prøvde å komme til overalt der hvor den så snurten av mennesker. Gutten og jenta klarte ikke lenger å sitte stille. De hylte av skrekkelig fryd og forsøkte å gjemme seg ennå bedre. De fant ei lita luke de kunne krype inn i. Der kom de seg heldigvis i sikkerhet mens monsteret blåste varm luft ut av nesen sin. Forfra, ovenfra, fra siden og bakfra. Men det hjalp ikke. Monsteret fant oss ikke før det var for sent. For akkurat i det vi kom ut av hulen på andre siden fikk det øye på oss. Men vi var i sikkerhet på andre siden og det eneste monsteret fikk tatt fra oss i dag var 350 kroner for Dobbelvask med felg-rens og ekstra polering. Phu.

Nå følte vi at vi hadde fortjent en is hos Famma.

 

 

Jeg fikk et nytt armbånd på langfredag

Posted on by tommetanker

skremmende armbånd_tommetanker

Jeg fikk et armbånd med mitt navn på denne fredagen. Av en fremmed som hjalp meg. Den lengste dagen blir den kalt. Langfredag. Den dagen da vi dødelige skulle gjøre bot og bedring i ære for Jesu død. Vi skulle jobbe hardt, kanskje piske oss selv. Barna skulle ikke leke og ellers skulle dagen være trist og grå. Og det ble det for meg. Det ble en lang dag. Ganske trist og grå. Men med lys i enden. En skremselens dag. En dag jeg ble veldig redd. Dagen startet fint. Våknet opp, spiste frokost med familiekos og en dusj. Det begynte først når jeg var ferdig i dusjen. Plutselig sa det pang i hodet mitt. Det er tomt nok fra før, men dette panget kjente jeg. Det gjorde ganske vondt. Jeg gikk inn til mine kjære og fortalte om smellet og satt meg ned. Vi spurte Google først, så ringe vi legevakten. Jeg forklarte, og de sa “KOM!”. Min kone var sjåfør for dagen. For jeg var redd. Jeg er i en alder hvor hjerner kan blø, og hjerter stanse. Da er det godt å ha kona som sjåfør. Legevakten hjalp og sa “KJØR!” Og vi kjørte til Viborg Hospital hvor jeg ble innlagt. De var redd jeg hadde fått hjerneblødning. Jeg var også redd. Maya holdt meg i hånda mens jeg ble målt og testet. EKG, CT og flere forkortelser kom min vei. På kvelden kunne jeg gå hjem. De fant ingenting farlig akkurat nå. Men det kunne komme senere. Og det kan komme fort. Det ble en lang fredag, denne langfredagen. Jeg er fortsatt litt redd og preget. Men Maya er her. Det hjelper. Ser ut som jeg også er dødelig faktisk.skremmeskudd_tommetanker

 

Smøretips til påske. Revurder klister?

Posted on by tommetanker

klisterføre_tommetankerDet er en fin dag. Sol, varmt; perfekt for en skitur; tenkte jeg og leste meg opp;

“Det er klisterføre når snøen har gjennomgått en eller flere situasjoner med smelting – frysing, eller når snøen er så gjennomvåt og kornet at rød voks ikke lenger gir feste. Et universalklister (VM-klister) gir en god dekning av de fleste situasjoner. Den finnes på tube og på sprayboks. Velges det siste alternativet, vil påleggingen være lettere,men bemerk at for isføre med stor slitasje, som det f.eks. kan være i fjellet utenfor preparerte spor, er det behov for et mer slitesterkt klister, blått eller violett. Det vil alltid være behov for å rense skien etter bruk av klister. Metoden som vi her beskriver, er den beste: Skrap vekk så mye som mulig med skiskrape. Restene fjernes med skis- møringsrens og filler, eventuelt Swix Fiberlene som er et godt rensepapir.”
Jeg er ikke så god til å smøre ski, så jeg lytter til erfarne folk og smører som de sier.

Faen.

Jeg kom meg opp til Havsyn. Ikke lett, og ikke enkelt, men jeg kom meg opp. Skiene så ut som slike vaskeruller de har i vaskehallen hos YX. Samtidig som jeg var dyppet i klister og rullet i granbar. Heldigvis hadde jeg elektrisk høvel med så jeg fikk av det meste. Som en kuriositet kan det nevnes at to harer og en liten elg hang fast under skiene også. Men jeg fikk det av slik at skiene kunne gli igjen. Det skulle jeg ikke ha gjort. Mye av hjemturen gikk i skyggepartier med isete spor. Og det var mye utforbakker. Det er ofte det når man returnerer fra en topp-tur. Selv i små utforbakker gikk jeg fra 0 til 100 fortere enn en Tesla. Problemet oppstod der solen hadde sneket seg inn mellom trærne. I ettertid ser jeg at dette veldig ofte skjer i bunnen av bakker. Isete spor blir omdannet til tung leire. Da oppdaget jeg at bremselengden min også er kortere enn en Teslas. I løpet av hjemturen pådro jeg meg sådan 33 skiveprolaps. En for hver knokkel i ryggsøylen.  Heldigvis er min bil ganske høy og lett å komme inn i. Til og med varme i forsetet. Jeg kom meg inn i bilen. Men ikke ut.

Her sitter jeg ennå,- to døgn etter skituren.

 

Når sørover føles som nordover.

Posted on by tommetanker

aktivitetsteamet_tommetanker

Hovden eller Danmark i Påska?Fjell eller flate. Kaldt eller varmt. Masse styr med klær og dingser, eller late flate dager på et familieferiesenter i deilige Danmark. Valget falt på vårt bedagelige naboland i sør. Kun en liten Superspeed unna så var vi der; i det forjettede land. Med oss hadde vi sønn og svigerdatter og tre små forhåpningsfulle masebøtter. Sola skinte på toppen av Danmark i det vi startet turen videre sørover. Videre mot varme solvegger og kalde bayers. Vi skulle til hjertet av Danmark. Like ved Viborg. På Søhøylandet feriesenter med minigolf, utesjakk, turløyper, badeland og ulike typer mineralvann. Der skulle bestefar sitte og se på barna som koste seg i den digre lekeparken eller mose dem i minigolf. Kanskje til og med i shorts. Dette, mens de andre voksne dro på bedagelig shopping. Hvilepulsen skulle få regjere.

Virkeligheten ble litt annerledes. Dess lengre sør vi kjørte dess mørkere ble skyene og det røsket i bilen mer og mer av vindkastene. Vel framme var det friskt å stige ut av bilen. Hvor mange kuldegrader det var vet jeg ikke, men de var effektive. Det var istapper fra takrenna og det gufset som kom var ikke fra fortida. Det var her og nå. Mens de andre voksne satt inne og drakk kaffe gikk jeg ut med tre små eskimokledde folk og ble forfryst overalt. Kaldt, rett og slett. De varme veggene var kun på innsiden av husene den første dagen. Men uansett Danmark er et deilig land. Hjertene til dansker er litt varmere enn vår tror jeg.

Til og med aktivitetslederne liker å ta det rolig her.

 

Høy konekurs.

Posted on by tommetanker

john_maya_2_tommetanker

I går satt jeg utenfor huset og passet på et barnebarn. Innenfor holdt kona på med å lage familiemiddag. Alene. Jeg satt og var nervøs for at hun gjorde for mye. Hun tenkte at hun gjorde for lite. Verdien på kona har økt i det siste. Konekursen har gått oppover. Med ME diagnose (Cronic Fatigue Syndrom / utmattelses-syndrom) er ofte ikke livskvaliteten stort verd. Hun har jobbet mye for å beholde de innskuddene hun gjør. Men for de som har ME er det et faktum at det ikke investeres så mye i å få dem bedre. De kan forvares og stabiliseres, men ikke forbedres. Det er vanskelig å få verdien i slike liv til å vokse. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi tråler andre markeder for å få opp kursen og verdien på hennes liv. Og via Robert, som viste vei til Tone, reiste Maya til John Pearsall. Han er utdannet i Kina i Shaolin Medicine. Han er selektiv i sine pasienter og tar ikke i mot noen han ikke tror han kan hjelpe. Masse papirer, røntgen og foto sendes ned før noen aksepteres. Maya fikk muligheten og vi investerte i hennes liv. Behandlingen er så dyr at jeg fulgte like mye med på dollarkursen som på konekursen en stund.

Det koster 22.000 dollar. + opphold og reise. Det var veldig mye penger før, men det er lite penger nå. For etter 9 uker på rett kurs satt hun kursen hjemover. Hun var annerledes når hun kom ut fra flyet. Mer høyreist, mer bredskuldret, større rumpe. Det er litt over en uke siden hun kom hjem. Vi har gjort mer enn før. Og hun gjør mye mer enn før. Under behandlings-/trenings-oppholdet måtte hun opp tidlig hver dag i 9 uker for å bli justert og massert og rettledet i lange treningsøkter. Et beintøft treningsregime ble med i bagasjen hjemover. Nå trener hun hver dag. I tillegg har hun nye måter å sitte på, å ligge på, å puste på. Ryggen hennes er rettet. Nerver som før var i klem er ikke det lenger. Hoftene er justert og kjeven satt på plass. Vi har investert penger i veldig mye opp gjennom og vi har gått på mange smeller. Dårlig eller null gevinst. En sjelden gang har vi tjent litt.  Vi har blitt flirt av og pekt på. Stol på helsevesenet, selv om de ikke kan hjelpe. Maya har blitt bedt om å gjøre ingenting helt til hun blir frisk? Slik er det med ME-pasienter og deres pårørende. Våre livsvalutarådgivere, skolemedisinerne,  har lite råd å gi. Legene ber oss sette alle våre penger i banken til 0% rente i håp om at renten vil stige en gang. ME-pasienter kan ikke vente. De må selv lete etter nye investeringsmuligheter. Heldigvis fikk vi gode råd og fant noe å investere i. Vi fikk muligheten. Behandlingen som denne mannen har gitt Maya har økt konekursen betraktelig.

Takket være denne mannen. John Pearsall har en nettside hvor ting blir forklart.

https://cureformecfs.wordpress.com/

john_maya_tommetanker

Tone Sagedal, som hjalp oss masse før Maya reiste skriver litt om hennes opplevelse her;

❤ Jeg deler mer enn gjerne! Mine to har fått en fysikalsk behandling. Han som gjør det, har en veldig logisk forklaring – kroppen heler seg selv, bare den får være i riktig posisjon. Er den ikke det, vil det klemme på sentralnerven/vagusnerven, som igjen gjør at indre, vitale organer ikke får de signalene de skal ha. Og kroppen “stenger ned”.
Det er behandling hver dag, sammen med fysikalske øvelser (litt “trim for eldre” – for å styrke muskulaturen i ryggen, spesielt). Timene koster omtrent det samme som en fysioterapeut, så samlet på så kort, intensiv tid (63 dager opp mot tre timer hver dag) virker jo summen høy. Han skal ha 22.527 amerikanske dollar. Behandlingen foregår på et varmt sted, og han har ofte valgt Gran Canaria, siden der er så stabilt klima.
Han har gått i lære i 16 år hos kinesiske munker. Dette er en mange tusen år gammel visdom. Hvis du googler navnet hans, vil det komme opp masse edder og galle. Blant annet en dame som sier han har ødelagt ryggen hennes. Hun avsluttet behandlingen før hun hadde blitt sterk nok, så det er ikke så rart. Dette er mye enklere å forklare øye til øye – vet ikke hvor du bor – men vi kunne jo snakket via video/nett – skype/fb? Jeg bor rett utenfor Kristiansand. Her er en link til ham:

Håper jeg hører fra deg – vil så gjerne hjelpe andre til å bli kvitt den dritten ME!
https://cureformecfs.wordpress.com/author/goyadogblog/

Det er leit at det skal koste så mye. Jeg velger alltid å fortelle om beløpet så tidlig, slik at ikke man skal lese om behandlingen, og bestemme seg for å gjøre det, og så bli skuffet. John håper at dette skal bli en godkjent behandling, som kan dekkes av det offentlige. Jeg mener at han har funnet den riktige årsaken. Vet jo at det forskes på hva ME er, og at mange mener de kan se på blodprøver at det er et eller flere organer som ikke fungerer. Slik jeg har forstått det, er det fordi nervene er i klem og organet ikke fungerer som det skal. Da sendes det ut signalstoffer. Dette tolkes som at det er noe feil med organet. Når kroppen blir rettet opp, vil det ikke være klem på nervene lenger, og organet fungerer igjen. Viktig at dette gjøres av ham (John Pearsall)- og at man følger det ni uker lange kurset for å bygge opp igjen styrken. Hvis andre korrigerer skjelettet, og man ikke kan øvelsene, kan man risikere smerter hele livet. Vi krysser fingrene for at John sin behandling skal bli mer kjent. Etter hva jeg forstår, er dette riktig behandling.
Sånn jeg har forstått John – og det virker logisk, er roten til alle former for ME – feil stilling i skjelettet. En av hoftene er ikke helt på plass, og man får et skjevt utgangspunkt. Så er det forskjellige ting som får det til å “bikke over kanten”. Han mener at det har eksistert i alle tider, men tidligere var man opptatt av rett rygg. Hjemme, på skolen og til og med av fremmede kunne man høre at man måtte rette seg opp. Nå har vi dype sofaer, og “alle” sitter bøyd over PC eller tlf. Han sier at før i tiden fikk de det gjerne etter fylte 60, og da var det akseptert at “Farfar er sliten han, han har jobbet et langt liv”. Nå har John hjulpet barn med ME. Dagene kan variere – og det varierer fra pasient til pasient. Dette fordi at man en dag har opplevd noe fint/godt – kanskje fått håp om å bli frisk, blitt glad for at noen endelig ser og forstår. Andre dager har man gjort for mye/stresset/vært bekymret osv. Da strammer skuldrene seg mer, og man blir dårligere. Varme og kalde dager kan også oppleves forskjellig.
Når det gjelder mine to, hadde de begge kyssesyke, som ikke ble tatt på alvor av legene. De mente det var halsbetennelse og ga dem penicillinkurer. De er trassige begge to, og sto på som vanlig, fordi legen mente de kunne. Det gikk sakte nedover, til det sa stopp. Mannen min gikk fra 17-18 timer tungt fysisk arbeid pr døgn, til 17-18 timers søvn…
Håper dette var forståelig. Viktig for meg at du vet at jeg ikke har noen vinning i dette. Jeg bare ønsker at flest mulig skal bli friske. Og siden jeg kjenner folk som har blitt friske for ti år siden, samt mine to og rundt ti andre de siste årene, mener jeg at jeg har grunnlag for å fortelle om dette. Du er velkommen til å ta kontakt. Og jeg forstår godt dersom du ikke ønsker å prøve enda en ting…
Ønsker om gode dager!  Tone
PS: Hvis du kontakter John – vær snill å si at du har vært i kontakt med meg. Han har fått mye pepper, og er litt skeptisk. DS

 

Jeg vet ikke hva jeg filmet.

Posted on by tommetanker

uforklarlig_tommetanker

Jeg spurte henne etterpå rett ut; “Hvorfor gjorde du det?” Svaret var et blikk som gjorde at det var jeg som følte meg dum. Så løp hun vekk. Ville ikke snakke om det.

Det hele startet med at vi passet tre stk. barnebarn. 2 litt store og ei litt lita. Og det er mest lyd i ho lille. og det er ho dette handler om. De var utenfor og lekte i snøen mens jeg var rundt hushjørnet og telte murstein eller så på planker eller gjorde noe annet meningsfylt. Jeg hørte hyl og hvin og glede fra barna. Lenge. Men så endret lyden seg på den minste, men høyeste, stemmen. Hylet gikk over til et kraftig ooiiiip. OIIP:  For de som går i skogen nattestid kan det sammenlignes med lyden av en spurvehauk. Lyden i seg selv var ikke sååå spesiell. Men det var regelmessigheten; intervallene, repetisjonene. Jeg hørte lyden, så ble det stille i 10-15 sekunder, så hørte jeg et svakt dunk før lyden kom igjen. Dette repeterte seg over ganske lang tid. Nysgjerrigheten min tok overhånd og jeg kikket rundt hushjørnet og fikk se fenomenet. Undrende gikk jeg bort og stod stille, men uvanlig fasinert, og bivånte det som foregikk. Om igjen, og om igjen gjorde hun det. Jeg stod musestille for ikke å forstyrre naturens mysterium. Dette måtte jeg bare forevige og listet meg inn etter kameraet i håp om at det som skjedde skulle fortsette. Og det gjorde heldigvis det. Jeg fikk filmet en repetisjon.

Men jeg vet ennå ikke helt hva jeg filmet.

 

Makrælen er komen.

Posted on by tommetanker

makrelen er komen_tommetanker

For de som er mer opptatt av avlatsfisking enn avlatspisking i påska så var det et oppløftende syn fra bussvinduet en dag. Jeg satt og vred hodet 360 grader og heiv opp kameraet til mine medpassasjerers beundrende blikk. Jeg fikk i alle fall fanget fisken i linsa. Og det er da noe. Ellers var det masse makrellkaker på himmelen, men de er ikke like fotogene.

Like mye i glassene

Posted on by tommetanker

likt_fordelt_tommetanker

På en fest i går gjorde vi det som var rett. Vi delte rettferdig det som var igjen i den siste flasken med vin. Glassene ble satt opp slik vi gjorde som barn. I alle fall gjorde meg og min bror det slik. Ingen av oss skulle få mer enn den andre. Og på millimeteren myste vi og målte vi slik at det var akkurat like mye i glassene. Om vi hadde hatt det hadde vi sikkert brukt dråpeteller. Og det var slik vi gjorde det i går. Glassene ble satt opp ved siden av hverandre og vinen helt oppi. Det handler jo om rettferdig fordeling av godene. I går var godet en flaske vin. Og hun som fordelte vinen hadde det laveste glasset så dette måtte bli bra. Vi lo masse. Og vi lo mer.

Det er først nå, dagen derpå, at jeg ser at dette er et fint bilde på hvordan jeg fordeler mine goder. Jeg som er rik. Jeg som gir 200 kr. måneden til SOS barnebyer og 300 kr. måneden til Leger uten Grenser og synes jeg er raus. Jeg gir til og med penger til en tigger i ny og ne. Det er jeg som holder flaska og heller i glassene og det er jeg som fordeler mine goder. Kanskje jeg skulle fordele litt mer rettferdig.