En tur og et stopp. Turen var grei, men stoppet var sjelssettende. Vi stoppet på Brokelandsheia langs E18. Brokelandsheia i Gjerstad kommune er en bensinstasjon og en kafe som snart er en by. Kult å se en by blir til. For de av oss som allerede er gamle nok til å ha blitt konfirmert huskes Cinderella kafe som et kjøttkakeribrunsausstopp på vei til eller fra Oslo. Før var det lengre til Brokelandsheia. En haug med gulpesvinger langs E18. Det var ikke alltid kjøtt kakene ble værende på det tiltenkte stedet. Og Brokelandsheia blir kanskje en by om ikke lenge. Kanskje jernbanen svinger innom. De har fått Bank og Vinmonopol. De har frityrmat og blomsterbed. Det er allerede over 30 bedrifter og over 300 som jobber der. Slett ikke verst. Over 80 boenheter har de også. Og ikke minst. Som et hvert fremadstormende tettsted: De har en Quiltebutikk. Et eget senter for lappeteknikk. Man kan bli varm av mindre. Og om ikke det indikerer bystatus så vet ikke jeg. Og ikke nok med det. Drømmehuset finnes. Himmelen samlet. Brokelandsheia Hud og Kropp, med Quilteloftet ovenfor. Gudd, kan det bli bedre.

Brokelandsheias hårete planer. Kult:

Jeg var på filmopptak i går i helvetes forgård. Mørkt, varmt og flytende metall. Hyggelilge folk i romdrakter. Gudd. Mannemannjobb. De jobber med å støype ting i ulike former. Det var litt vanskelig å fokusere siden jeg hadde glemt brillene. Men det gikk. I slike miljøer blir man tørr i munnen. Heldigvis myste jeg meg frem til veggen hvor det hang en tyggisautomat. Jeg lurte til meg et par og og tygde i vei. De varer ennå. Smaken var så som så, men de var sukkerfrie.  Smakte kanskje litt voks?

Løp for livet, eller løp fra livet? Det er det jeg lurer på nå. Alle steder finnes de. Rømningsveiene. Og viktig er det. Dersom det brenner skal det være lett å finne veien ut. Røyk, brann, vræl og løp. Tiden er dårlig når det brenner, du må fort ut. Og da er det bare å følge skiltingen. Løp for livet. Men så! Men så begynner de tomme tankene å stille spørsmål. Og jeg tenker,- HÆ? På vei vekk fra et brennende inferno og den sikre død fulgte jeg skiltene mot sikkerheten helt til jeg  kom til dette skiltet?” Helvete”, tenkte jeg, “det skiltet gir valgmuligheter”. 1. “Jeg må snu å løpe inn igjen?”. 2. “Aha! jeg m å finne tre til, slik at vi blir fire, for så å løpe feil vei.” 3. “Å ja! Denne døra er satt inn feil vei slik at jeg må gå baklengs ut.” Jeg valgte det siste og reddet livet.

Ett annet skilt viste veien jeg skulle løpe sammen med kyrne.

Som pubertal ungdom gjorde jeg dyrebare innkjøp. Innerst i Lillemarkens fantes det en platebutikk. Vi hang der til tider, med fingrene tafsende på plater som stod der som nysmurte knekkebrød. Vi siklet og suklet og var musikkeksperter av høyeste rang. Av og til prøvehørte vi plater. Med digre høretelefoner nikket vi med hode, lukket øynene og trodde vi var dødskule. Og vi var det, virkelig, for selvinnsikten var totalt fraværende. Vi sang Love Hurts av full hals på klassefesten, midt i stemmeskiftet. Vakkert.

Rester av denne tiden dukket opp i ei eske under flyttinga. Noen av klassikerne hadde jeg spart på. Men årene har gått og selvinnsikten steget. Det er lenge siden jeg nikket taktfast og sang med tyggismetta sprekkestemme til Sailing av Rod Stewart innerst i Lillemarkens og svei av tildelte lommepenger. Jeg har innsett at musikalske nerver finnes ikke hos meg. Ei heller sangstemme. Den ble slettes ikke bedre etter at puberteten hadde tatt kvelden. Og samlermanien er svekket. Derfor sier jeg nå farvel til Mick Jagger, Rod Stewart, Nazareth, UB40 og Jahn Teigen. De selges ut og vil forhåpentligvis få et bedre liv hos en elskende samler.

Selges hos Finn som bor på internett: http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=47369324&searchclickthrough=true&searchQuery=mick+jagger

Livets Bok! Alt vi gjør er nedskrevet der. Vår gode og våre onde dager. Hver minste detalj fra vår reise i livet fra fødsel til død. Og det er notatene i denne boken som avgjør om du skal brenne i helvete til evig tid, eller oppleve harmoni og fred i himmelen. Finner du ikke navnet ditt i livets bok blir du rett og slett kastet i ildsjøen!

Det er det som er budskapet i trykksaken vi fikk. En liten tegneseriefolder havnet hos oss. Den viser et møte mellom en avdød mann og engelen som tar ham fram for Gud. Kristendommens gud. Og denne mannen, som ikke har levd et dydig og perfekt liv, blir sent til “evigvarende straff” av gud. Jeg blir skremt av slikt opplysningsmateriell. Ikke skremt til å tro på gud, som meningen er, men skremt av menneskene bak. De vil skremme meg til tro. Skape frykt og redsel for livet etter døden. Hos meg er det i dette livet jeg blir engstelig. For menneskene som sprer disse tegneseriene. Og hvorfor velges det en naivistisk tegneseriestil for å spre dette budskapet? Gudd, sier jeg bare. Gudd å gudd. Kristne er også troende til litt av hvert.

Folderen har ingen menighet som avsender, men to enkeltpersoner. En nettadresse viser hvor tegneserien kommer fra og der finnes fler,  om alle mulige temaer. Skremmende lesning. Der selges blant annet t-skjorter med påskriften: Please don’t og to Hell. www.chick.com