Vel! Nåh! Frem med håndjerna og kvess pisken. Av med slipset og på med vottene. Her skal makrell i tomat og sørlandske komper forenes med frådende sex klokken syv. Ingenting er tabu lengre og har du fetish for croisants fra syd-tyrol så kjør på. Ikke et sete er tørt i Norges kinosaler og popcorn blir bytta ut med baconcrisp og tilslørte snurrebasser. Og her skulle altså jeg gå.

Enough said. Jeg gikk på feil film.

Nå er også ungdommen i tidsklemma. Det er ikke bare spreke småbarnsforeldre med cupcakes i baksetet på vei til trening i altfor store biler som klager på for dårlig tid. Det er nå kommet en bekymringsmelding fra  en som ikke finner tid til  alle leksene sine. Det blir rett og slett så mye hjemmearbeid at det går ut over fritidsaktivitetene. Dilemmaet er derved et faktum. Prioriteringenes overraskende virkelighet dukker opp. Vi må gjøre valg. Det vil si. Vi må velge vekk noe. Vår endevendte verden eksponerer oss for litt vel mye om dagen. Venner er nå venner hele døgnet. De var det før også, men vi trengte ikke bekreftelse fra dem hele tiden. Vi viste at de var venner. Før ringte vi på dørene deres og var sammen med dem en stund. Så gikk vi hjem til oss selv og var ikke sammen lenger. Det er umulig nå. Vi er alle døgnåpne. 24/7. Vår tid fylles opp og vår tilstedeværelse forbrukes og misbrukes. Selv på bussen er det ingen ungdommer som tar seg en timeoff. De fleste dundrer hodet fult av musikk eller sliter ut tomlene med intens tasting. Det samme gjelder for nesten alle. Hvor mye skal jeg være med på? På skolen har de firminutt,- det må vi lage oss i hverdagen også. Gi oss selv evnen til å se ut av vinduet på bussen og ikke inn i telefonen. Gi oss selv evnen til å velge vekk involvering. Vi trenger ikke å ta et dårlig selvbilde (selfie) og legge det ut dersom vi ikke har andre ting å gjøre. Det er viktig å ikke være døgnåpen. Finn din egen stengetid og lag dine egne arbeids og hviletidsbestemmelser. I dag er det søndag og jeg har god tid. Har du?

De fleste av oss er kjent med at kvinner og menn er designet forskjellig. Og her må det sies at kvinnene kom heldigst ut. Vi menn er også bortimot perfekte, men dessverre kom vår skaper til å utelate en liten detalj (stor hos noen) ved første versjon. Akkurat litt for sent kom skaperen på at vi skulle ha testikler. For akkurat som en bil trenger forgasser trenger vi baller. Heldigvis for bilen havnet forgasseren trygt, og godt beskyttet, midt i motoren og ikke ute på støytfangeren. Det samme kan ikke sies om plasseringen av menns baller. Men rent bortsett fra utseende er det selvfølgelig også andre forskjeller. Og kjære kvinner. Ikke alt kan forklares. Så ikke spør. Jeg kan ikke forklare hvorfor en mann står og kikker ned i ei byggegrop. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg er misunnelig og kunne gjort det selv. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg går lei av Hjemme hos, og Oppussing på TV. Jeg kan ikke forklare hvorfor det irriterer meg at enkelte damer syntes at Transformers er overdrevet. Jeg kan ikke forklare at jeg synes Marked for Death med Steven Seagal er bedre enn Broene i Madison County. Jeg kan ikke forklare at ei hodelykt betyr mer enn ei veske. Det er mye vi ikke skjønner om hverandre. Men er det ikke også alle disse irriterende ulikhetene vi elsker. Og kjære kvinner. Ikke spør alltid.

Hva er det jeg holder på med? Selvplaging. Det er på tide med et oppgjør med meg selv. Gå i dybden og skaffe til veie de rette dokumenter og underlag for å kunne effektuere en evigvarende avgjørelse. Her står jeg kl. 7.35 en tirsdagsmorgen. På ett bein oppå en gummidings som innbyr til stupheadinger inn mot et veggspeil. Eventuelt et sidestup mot en ribbevegg som er altfor hard. Ett kne skal fikses, sa fysioterapeutdamen som varsomt kjente på mine muskler og strøk meg på låret. Hm, hørtes fint ut sa jeg, mens hun ennå stirret på mine vakre knær. Men dett var dett. Det var det eneste fine øyeblikket. Etter det har hun dradd meg inn i torturkammeret hvor hun skrur opp motstanden ennå mer. 70 kg, 80 kg, 90 kg. Opp på ferdigsvetta apparater og rullebånd. Under stenger og altså: på ett bein på ei ustabil pute. Sattan! Også meg da, Skogens Tulling. Torturkammeret fylles av likesinnede. Folk som skal fikses. Det verste er at jeg faktisk har godt av det. Selvplagingen funker. Jeg kommer igjen.

“Alt henger sammen med alt, hevdet han.”  Sannsynligvis sant. Les denne artikkelen. Og bruk litt tid. Unn deg ei øl, eller et glass vin. Men les. Og ulikt tastingen på facebook,- tenk. Her er tanker som teller. Ikke bare for forfatteren, men for meg. Han sine tanker er også viktige for meg,- og for deg. Les og tenk, og ta deg ei øl til og tenk litt mer. Vi har ikke lov til å slutte å tenke.

Klikk på lenken under. Det er din fordømte plikt.

http://touch.agderposten.no/meninger/var-fordomte-plikt-1.1374808?ref=0xafb28158ffa4bdc15e150ad333a84e76033890db269385f4a79116f4df2d6dc7

Jeg var til stede på Til Stede hvor jeg har vært til stede tidligere også. Det er som Echart Tolle sier; “stay in the present!”. Og det var jo det vi gjorde.  I andre etasje på Det Hvite Hus midt i Markens ligger Til Stede. Mat og mer!”. En cafe-restaurant-butikk med grønne fingre og god samvittighet. Eller? Vel, de er kanskje sunnere, men selv økologiske sjokoladeboller rullet i kokos klarer ikke å lage god samvittighet. Bare forbuden nytelse, – akkurat som kokosbollene på Rimi. Det er få mennemenn der inne. De som sverger til Biff og Bærnè er fraværende. Men de burde vært til stede på Til Stede de og. De hadde blitt overrasket,- om de hadde vært menn nok til å forsøke. For 100 kr ble jeg servert en fantastisk god bønnegryte, og for 100 kr ble min kone sittende og smile mens hun nøt sin ovnsbakte torsk.

Takk for maten Til Stede. Dere anbefales,- selv til mennemenn.

Dere er en fristelse selv uten sjokoladebollenes smektende rop fra kjøledisken.

Som de selv sier:

Vi tilbyr et spennende utvalg i menyen med de beste smaker hentet fra hav og jord, som varierer utifra sesong og tilgjenglighet. Vårt fokus er kortreist og naturlige råvarer. 

Retterne lages fra bunnen av med stor kjærlighet for det ekte og gode. Alt som serveres er nøye gjennomtenkt og følger en filosofi som er bærekraftig både for miljøet og mennsket i sin helhet. Tilstede mat og mer vil være et forbilde for bærekraftig Vi ønsker og være kunnskapsformidlene til våre gjester og jobber kontinuertlig med en sesong basert meny for og følge naturens gang.

http://www.tilstedematogmer.no/

f

<div id=”0C01D349-2EE6-484A-9486AAB15C302D5B-C9DEE000-E5EA-4FE4-BCB8EF6BBC8CDCD8″></div>

En liten boost på tampen av fredags arbeidsdagen. Hill, hill til alle våre lærere. Jeg kjenner noen. Og alle de jeg kjenner er flotte folk. Noen av dere er som denne karen. Andre ikke. Uansett er denne lille talen en god ting. Om du ikke er lærer så lytt og du setter pris på læreryrket. Om du er lærer, – så ,- Tusen takk.

Takk Ingvild for lenka.

Denne uken kan vi spise en god middag for 100 kr på alle byens restauranter. Og de fleste stimler til de mest populære. Måltid, Food Asylum, Hos Naboen. Men min Maya vil det annerledes. Hun ringte og ba meg på middag. Både i forgårs og i går. Til næring for min sørlandske skeptisisme valgte hun i går restauranten i Kilden Teater og Konserthus. Gudd! Jeg har sett disse bordene i enden av foajeen. 90 meter under taket. Stort og upersonlig har jeg tenkt. Men som menn flest gjør jeg som min kone ber om. Mutt og med lave forventninger møttes vi på Kildens Kast Loss.  . . . . . Heldigvis tok jeg grundig og grovt feil. Og ulikt en vanlig sørlending så tør jeg innrømme det.  Det er ikke så ofte vi er ute og spiser sammen. Men denne ettermiddagen nøt vi et måltid sammen. Vi satt ved vinduet. Nesten på bryggekanten. Fullriggeren Sørlandet lå til kai noen meter fra bordet vårt. Og solens vakre kveldsstråler lyste opp vårt lille bord. Maten var upåklagelig og servicen strålende. Vi satt der begge to med godfølelsen. Det var rett og slett godt og behagelig å være der. Takk Kilden. Og takk kjære kone som tar meg til nye steder.