Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg ennå lengre, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i rævva. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Bussen kommer på tiden og den stopper ikke ved skolen. Det er et tydelig tegn på vinterferie. Ferie? Mitt skrale jordiske skall av en kropp har fått et oppdrag, og dessverre,- det faller ikke inn under offentlige ferie og fritidsordninger. Ergo ingen ferie. Jeg fortsetter mitt nedslående treningsopplegg. Og det verste ved hele treningen er nå den snikende innrømmelsen, som helt utav ingenting melder sin ankomst. Etter nå 2 måneders pliktoppfyllende fremmøter og gjennomførelser av torturlignende øvelser begynner en mental endring i mitt tomme hode. På besøkskortet mitt blir det fler og fler kryss. Og det er tungt å tilstå det, men jeg føler det er på tide å komme ut av skapet. Vel, – jeg begynner å like Sørlandets Fysikalske Institutt. Der. Der var det ute. Jeg begynner å se resultater, og jeg er over nikkefasen med mine skjebnevenner. Forsiktige konversasjoner startes med de som av en eller annen grunn har havnet akkurat her. Og fysioterapeutene som passer på oss viser seg å ikke være onde. De som jeg mistenkte for å like å påføre meg smerte har, – viser det seg, en misjon om å gjøre akkurat mitt kne bedre. Det er rett og slett litt flott å komme dit om morgenen. Gjøre sine smertefulle øvelser og fortsette dagen. Og sadistene som jobber der er ikke sadister, de er hyggelige og ønsker meg en god dag videre. Og nå har jeg faktisk også et ønske om at de skal ha en god dag videre. Takk til Sørlandets Fysikalske. Mitt skrale skall er i ferd med å bli bedre.

Synagogen i Oslo

Jeg vet at jeg er jeg. Og jeg vet at du er du. Vi er vi. Og de er de. Men sammen er vi oss. De er noen og vi er noen og så finnes det noen andre. Alle disse er vi, og oss. Vi er sammen om denne verdenen vi lever i. Og noen bryr seg. Og viser det. Det som skjedde rundt en synagoge i Oslo i går varmer meg. Og det burde varme deg. For det er slik vi skal leve. Med respekt og ansvar. Jeg skal ta ansvar for meg og du skal ta ansvar for deg. Samtidig skal jeg passe på deg og du skal passe på meg. Sammen er vi oss. Det er det disse ungdommene viser. En gjeng muslimske ungdommer stiller seg i ring rundt synagogen i Oslo. De tar ansvar og passer på sine medmennesker. Selv om de er uenige om mye viser de respekt og ansvar. Det varmer mitt hjerte, og det burde varme ditt. Unge Harjah og vennene hennes er forbilder for oss alle. Der er fortsatt håp for meg, og deg, og vi, og oss.

http://www.dagbladet.no/2015/02/21/nyheter/innenriks/fredens_ring/37845533/

Til alle kvinner der ute. Ikke alle av oss menn er Mr. Grey. Noen av oss er ikke mannemenn eller mannegutter eller guttemenn. Vi er bare menn. Jeg har dessverre ikke lest boken og kommer dessverre ikke til å se filmen, men Mr. Grey er nok allikevel ikke meg. Ganske mange av oss er derimot Mr. Grei. Du kjenner sikkert en Mr. Grei. Kanskje du er gift med en? Han som ikke har pisk i nattbordskuffen og eneste gang håndjerna brukes er når han forulemper offentlige tjenestemenn i en uniform hvor det står politi bak på ryggen. Og jeg tror jeg er en Mr. Grei. Kontoret mitt er ganske så fint og jeg trives her. Sansynligvis er jeg ikke en du ser to ganger på. De som gjør det pleier å se på meg en gang,- for så å ta brillene på å se en gang til. Og så er det over. Men det er fint allikevel. For jeg er en grei kar. De som kjenner meg sier det i alle fall, og jeg synes det selv også. Og vi er flere. Jeg har greie venner. Jeg har greie kolleger. Jeg har det stort sett greit.  Og det er vi som er eksempler til etterfølgelse. Det er helt OK å gi et smil. Gi en klem eller til og med en mannekos. Hjelp en kompis. Kjøp blomster til kona. Reis deg på bussen og skuff innkjørselen til naboen med vond rygg. Og kvinner: Sett pris på Mr. Grei, han er rett og slett grei.