Godt nytt år ønskes alle. Jeg har som alle andre opplevd et år uten sidestykke. Kanskje det mest spesielle året i mitt liv. Noen har fått mer tid å rutte med. Andre har måttet redisponere pengebruken. I stedet for sydentur kjøper vi fyrverkeri i år, tenkte kanskje naboen. Et helt år forskjellig fra alt jeg har opplevd før. Og jeg har opplevd det sammen med alle andre. Alle dere. Det finnes vel ikke et menneske på denne planeten som rynker på pannen, ser ut som et spørsmålstegn og sier; “Corona?” Alle de som har jobben med å passe på oss har fått testet sitt yrkesvalg. Og det er jommen meg mange av dem som har gjort det rette valg. Hele verdens helsepersonell har fått kjørt seg i jobben for å passe på oss alle. Dette vår året da jeg skulle få en vattpinne langt oppi nesa, frivillig. Og jeg stod i kø for å få det. Dette var året jeg skjønte hva en kohort var. Dette var året hvor skjem-møter var tingen. Dette var året da Kiwi satte kømerker på gulvet. Dette var året da knær og tær og albuer møttes, men ikke kinn. Dette var året da jeg ikke kunne spille fotball med vennene mine. Dette var året da jeg var permittert helt til Innovasjon Norge banka på døra. Dette var året jeg begynte å gå til jobb. Dette var året jeg fikk mer tid. Dette var året uten flystriper på himmelen. Dette var året da naturen fikk et pusterom. Dette var året da det å holde avstand gav oss et felles ansvar.

2020 var spesielt og vi reiser inn i 2021 med det spesielle med oss. Selv om Trump sier at alt skal bli som før igjen, så tror jeg ikke på han. Jeg tror 2020 har forandret oss alle. Det har vist at vi har et ansvar for hverandre. Og vi har tatt det. Vi har vært flinke. Alle oss. Avstanden har på en måte brakt oss nærmere.

Med ønsker om et godt nytt meningsfylt år til alle. Ta vare på hverandre.

Klemfaren er ikke over dessverre. Ikke ennå. Og dette merket stod på en gravemaskin. Sikkert en godhjertet jovial gravemaskinfører som liker andre folk og som liker å klemme. Men så kan han ikke. Ikke nå. Ikke med corona luskende i skyggene. Så han gir beskjed. Kommer du for nærme kan han kanskje ikke holde seg. Så klemfaren er ikke over ennå. Det er den jo slett ikke. “Klemfare. Hold avstand”. Det er jo egentlig en trist melding.

Det er ikke slik det skal være. Vi skal ikke holde avstand. Klemfaren skal være stor og vedvarende. Det skal være konstant klemfare fra familien, fra kolleger og venner,- ja til og med fra svigermor. Klemfare helt uten homoertotiske eller hetrofobiske anslag. Klemmene skal kjennes. De skal gis, såvel som tas. Overraskelsesklemmer, planlagte klemmer, manneklemmer, barneklemmer, dameklemmer, slangeklemmer og corporate klemmer. Av ren nyfikenhet gikk jeg inn på; klemmer.com Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det så ut som de og trengte en klem.

Jeg savner en klem.