Ærlighet varer som kjent lengst. Så hvorfor trekke pusten for å holde inne magen. Hvorfor bruke stayups, hold-Downs, stay-ins og keep outs. Et dukjær i øl så vis stolt frem resultatet av den kjærligheten. Nok en gang detter jeg over en annonse fra byrået Jung von Matt i Hamburg som jeg liker. Det er nok en sjelevenn med lignende tankepølsevev som meg som jobber der. Hill, hill til art director Alexander Norvilas. God helg.
Jeg er for livstid. Hvor enn den måtte være. Å gi en håndsrekning eller et aldri så lite hjerterom. Du kan sågar gi noen et stort pusterom. Og har du ikke gjort det ennå så skaff deg et donorkort. Bli et levende lager av kroppsdeler. Pass godt på alle lemmene dine og elsk dem som om de var dine egne. Det kan jo være at det utenkelige kommer til å skje. Det kan jo være at du ikke trenger kroppen din lengre. Det kan jo være at når du dør, så kan lageret ditt låses opp og reservedeler kan spres til de som trenger det mest. Jeg synes det er en god tanke. Sannsynligvis blir vel min kropp sett på som spesialavfall, men finner de noe brukanes;- så vær så god.
Dette var en elegant og talende annonseserie fra Argentina. Hill, hill.
Donate Lifetime, Become an organ doner. Kampanjen er laget av reklamebyrået DDB i Buenos Aires, Argentina. Art Director Florencia Rodriguez har løst oppgaven mesterlig.
Også 3D modellør Gonzalo Paccentino med digital retusjør Vicotr Javier Bustos fortjener en hill, hill.
Gi litt av deg selv du også; http://organdonasjon.no/
Oi,Oi. Ja, ja. Tja, tja. Hei, hei. Nei og nei og He, he. Underfundighet er en gave til oss som er underfundige. Og kan den kombineres med øl er det jo nærmest en nær himmelen opplevelse. Og slik var det med disse elegante annonsene for et kjært og gjæret brygg. Enten er det tid for å ta en øl, eller så er det ikke på tide å la være. Annonsene er for Gegenbauer (gegenbauer.at) Laget av kreatørene i det Østeriske reklamebyrået Y&R Vienna. Art Director Daniel Erhold tenker tydeligvis som meg. Hill, hill og he, he.
En liten krukke deilige oliven er ikke bare oliven som er holdbar til et lite stempel på lokket. Holdbarheten blir ennå kortere om nevnte lokk blir åpnet. Så holdbarheten til innholdet er avhengig av hvordan det behandles. Egentlig innlysende. Et lite glass oliven er også et lite glass, det er også en etikett av papir og et lokk av metall. Og selv om innholdet ikke har all verdens holdbarhet, så har innpakningen det. Her kan vi hjelpe til med å øke holdbarheten. Gjenbruk og resirkulering. Og akkurat den sammenligningen likte jeg. Hill, hill Brazil og Art Director Pedro Chequer i rekalmebyrået Propeg i Salvador, Brazil. Flinke folk.
Kampanjen øker bevistheten om at søppel ikke er søppel. Det har en verdi,- lenge bare vi sorterer litt smart.
Ikke noe for kvinner. Og heller ikke noe for menn. I alle fall ikke lurt for gifte menn å si at en skjønner denne reklamen. Og ser du denne sammen med din nye kjæreste, har du ikke lenger en ny kjæreste. Det finnes mange djerve ideer der ute. Her er en av dem. Lenge har jeg vurdert og fundert og tenkt og gnikket om jeg skulle dele denne. I dag tar jeg mot til meg. Og jeg oppfordrer alle mine kamerater til å se den i enerom slik at et lite ; “He, he” kan høres, og ikke bare tenkes.
Med to ganske små familiemedlemmer på besøk må man dekke bordet med sin fineste stas. I går kveld dekket vi bordet med skåler og kopper og kar og tomater og deig og ost og godsaker. Pizzabakerne tryllet frem de underligste smakskombinasjoner. I dag morges dekket vi bordet igjen. Jeg fant fram alt som ikke kunne krype og gå og lot det stå til. Et fargerikt fellesskap var under oppseiling og oppføring. Det hele ble en morgen med et iherdig malerfokus. Kun avbrutt av legobyggepauser, kjeks-jakt i skuffene, NRK-super og bestialsk søskenkrangling. Det ble en morgenstund med tull i munn. Multitasking tatt til nye nivåer. Og mens disse to små gjorde alt på en gang så malte jeg et lite bilde. Det første på lenge, lenge, lenge. Ikke bra, men bra allikevel. Ikke flott, men flott allikevel. Ikke kjedelig men gøy allikevel.
From dust to dust. Fra dust til dust. Det er en del som synes jeg er en dust. I alle fall av og til. For dersom jeg setter meg inn i en bil som passasjer, gir jeg beskjed om at den som kjører ikke skal bruke mobilen. Jeg vet de tenker,- “gudd å sær”. Kanskje til og med “dust!” For de jeg sitter på med har jo slik selvinnsikt og stålkontroll at de behersker til fulle det å bruke mobiltelefon og kjøre samtidig. De er så fokusert allikevel. Dessverre tar de muligens feil. Kanskje stålkontrollen og selvinnsikten ikke er der den skal være om noe uforutsett skjer mens de bruker mobilen. Det er det jeg tenker i alle fall. Alle tall og statistikker og all forskning på temaet viser at mobilbruk i bil er livs-farlig. Allikevel er det mange som synes jeg er dust når jeg sier i fra. Fordi jeg ikke vil skade meg eller dø fordi sjåføren er ubetenksom.
Men jeg vil rett og slett heller være dust enn å dø.
The United States Department of Transportation notes that cell phones are involved in 1.6 million auto crashes each year that cause a half million injuries and take 6,000 lives
https://www.fcc.gov/consumers/guides/dangers-texting-while-driving
Kampanjen jeg har stjålet ideen fra kommer fra Israel. Enkel design, vondt budskap.
En vakker liten film om oss. Vi er akkurat som de. Og de er akkurats om vi. Det burde ikke finnes de og vi, det burde bare fantes alle oss. Alle. Det er vel ikke mulig siden vi alle liker å se vår egen navle i blant, men vi kan alle bli flinkere. Verden blir bedre dersom vi tenker større, er mer inkluderende, mindre redde og mer imøtekommende. Filmen handler om en spesiell sykdom, men handler like mye om å tenke på andre, og at alle burde ha like rettigheter. Vi er alle.
Elegant laget av Saatchi og Saatchi i Italia med art director Luca Pannese og Giulio Frittaion i spissen.
I går klokken 18.05 stod jeg i et vindu med et varmt hjerte. Ved siden av meg stod min kone. Også hun med varmt hjerte. Vi stod og så på en vegg. Og nedenfor meg stod mange hundre julestemte mennesker. Også de med varme hjerter. Barn og voksne. Og vi stod alle og så på det samme. En vegg. Juleshowet i Kristiansand. Ungene lo av SprettNissen og ble med på vår lille julereise på veggen. Det var siste visning for i år og med gåsehud på armen stod jeg der og var stolt av å ha vært med på dette. Det er 5. året vi viser det og det er allerede tradisjon. Vi sto der alle og lot den deilige julestemningen skylle inn over oss. Showet varer bare fire og et halvt minutt men sitter fast i ryggraden mye lengre. Jeg er stolt når jeg skriver dette og jeg er stolt av kollegene mine og meg som har laget dette, og jeg er stolt av Kvadraturen som gav oss muligheten og som lager julestemning så det holder på tross av værgudenes tåkete varmegrader. Takk Kristiansand, og takk dere som liker det vi lager. Selv om ingen la merke til det bukket jeg og takket dere alle i det applausen gikk.
Se filmen fra Oslo! Jeg har gode kolleger og gode kunder. Jeg er privilegert og får jobbe med alt fra ryggsekker til leskedrikker. Barnevern og kirker og oljo og parkett og systemingeniører og restaurantører og gründere og snekkere. I min jobb skaper vi oppmerksomhet for de vi samarbeider med. Jeg er heldig. Det er ingen ni til fire jobb. Ei heller en fire til ni jobb. Det er en del av livet. Hodet snurrer hele tiden og tomme tanker fylles til randen av ideer mens jeg holder rundt ei eik i skogen, eller sitter på et svaberg og ser på bølgene. Noen av ideene får liv gjennom filmer som vises på vegger. Den 20. desember oppfordres du til å besøke Jernbanetorget i Oslo. På veggen til Østbanehallen skal vi igjen vise storslagne effekter. Denne gang er kunden Coca-Cola Norge. Jeg er stolt av å være med på laget som lager slike ting. Jeg jobber med det jeg liker og jeg håper andre liker det jeg jobber med.
Er du i Tigerstaden den 20. desember når mørket senker seg, så finn enden av Karl Johan og ta med deg litt julestemning og litt Cola.
! 