EnTenk at jeg så mørkt på det. En dag sammen med familien. På en dag i Legoland i påska. 3 barnebarn og en supergira sønn og ei nyfrisk kone. Karuseller og dingser og tog og bråk. Og ikke minst ståk. Og så i påska. Åpningshelga for Legoland! Det er et lykkelig magnetreisemål for barnefamiliene på hele den nordlige halvkula. Unger og fedre på speed. Og det i tusentall. Jeg kom meg ikke unna. Jeg måtte bli med. Og barn og barnebarn og kona tok fart. Heldigvis ble kontoen tømt når inngangsbillett for 6 stykker skulle betales. Innafor er jo alt gratis, sa de. De løy. De selger til og med lego på do der nede. Området er jo helt sinsykt fint med mye fart og moro for de små med deres fedre. Det stod overraskende få mødre i køene inn til dal og bergbaner. Jeg oppdaget at de stod og passet på den obligatoriske trillevogna hvor jakker og bleier og brus og innkjøpte goder ble oppbevart. Jeg inntok morsrollen frivillig. Der stod jeg og passet på vogna, omens slekta frivillig satt seg i livsfare og med vitende og vilje ble spy-sjuke. Gang etter gang. Jeg traff en hyggelig og fargerik alenemor på en benk. Litt kantete og fåmælt, men vakker. Akkurat som meg. Vi hadde en fin stund på benken sammen med sekken og vognen. Der satt vi og så hverandre dypt inne øynene mens resten av familien hylte fra oppi lufta et sted. Minste barnebarnet som var for lav for fart, så rart på meg. Men jeg hadde funnet en som forstod meg. Det redda dagen til en bestefar i Legoland.

Midt i Danmarks Alper finner vi Søhøylandet! Og det er en, om ikke flere anbefalinger verdig. Vi sørlendinger har en tendens til å trekke til strendene, til havet. Innen hørerekkevidde av bølgeskvulp selv når vi drar til Danmark. Skagen, Hirtshals, BorkHavn, Skallerup. Kanskje vi er trukket dit av strendenes myke former og vakre klitter? Vel. Ikke vi. Ikke denne gangen. Påskeferien vår ble lagt til Søhøylandet. Midt i Danmarks alpelandskap, I Gjern kommune fant vi et flott feriesenter.

Lalanda Søhøylandet. Med oss kom sønn med gøy familie. Kone og tre barnebarn. Lite visste jeg om blindpassasjeren. Hun som kom ut av eska og satt i vinduskarmen hele uka. Sønnen kastet lange varme blikk mot henne hele tiden. Svigerdatter skulte. Hva skjer? Svært irriterende fjott peis, tenkte jeg om henne. Men Mrs. Google var med og hun var slått på. De sier hun er smart, men jeg er skeptisk. Det er mulig hun virker mindre smart på grunn av alle de dustete spørsmålene hun får. Kanskje hun er et hjelpemiddel som over tid gjør oss hakket mindre smarte. Vi brukte sikkert en time på å få henne til å skrive en ubrukelig handleliste. Og min svigerdatter nekter hun å lytte til. Kanskje mrs. Google er fremmedfientlig. Jeg tror det. Desverre opplevde til min egen forskrekkelse at jeg også begynte å stille henne spørsmål. Det endte rett så ofte i en heidundranes krangel. Hun likte ikke argumentasjonen og tok sjelden en debatt. Skulle tro hun var sørlending. Da var det godt at vi var på Søhøylandet. Der er det flott utenfor hyttene og. Jeg gikk ut. De kaller det selv Danmarks Outdoor Capital. Og de har rett. Vakre skoger. Fine sjøer. Masse aktivitetstilbud om du liker å bli dradd ut av hytta. Sykling, hekling, klatring, padling; egentlig alt. Strender var det ikke, men badeland i alle retninger. Århus er ikke langt. Men ennå nærmere lå flotte Silkeborg. Vakker selv på en folketom skjærtorsdag. Og sprudlende på en lørdag med fulle gater og levende torg. Og fjellene omkranset oss. Himmelbjerget og Møllehøy lå i horisonten. Vi koste oss, og med kun en liten time unna Legoland kunne ikke det heller velges vekk.

Det ble en fin ferie. Takk for turen. Dette må vi gjøre igjen en annen gang. Men kanskje ikke invitere med mrs. Google.

https://www.landal.no/park/sohojlandet

Et longboard og tre barn = lykke. Lykke for dem. Lykke for meg. Selv om den er forbipasserende.

De små tingene.

Det var en gang en gutt og en pike. De var storebror og lillesøster og var gode venner nesten alltid. Storebror plaget lillesøster av og til, men det gjorde nok lillesøster med storebror også noen ganger. De bodde i en fin by. I den samme byen bodde bestefaren og bestemoren til gutten og jenta. Og noen ganger kom bestefaren og tok de to små med ut på eventyr. Til steder de egentlig har vært før, men som nå plutselig ble forandret.

Og denne dage skulle bli skummel. De kjørte av sted forsiktig inn i det ukjente. Over to sletter. Gjennom ei sekstisone. Og forbi to rundkjøringer. Det var bare bestefar som visste hva som lå foran dem . . . . . . .

Denne dagen tok bestefar dem med til det skumleste av de skumleste fjellene. Til foten av Bamås-Y-X fjellet i HånesProvinsen. Det er den dypeste og mørkeste hulen til Monsteret ligger. Vaskemonsteret.  Dit måtte de dra. Og der måtte de overvinne sin frykt for monsteret. Bestefar hadde nemlig fått høre at hvis de klarte å komme seg gjennom hulen i YX-fjellet på Hånes kunne de finne is på andre siden. Gutten og jenta ble med bestefar og etter å ha trykket den hemmelige koden kunne de snike seg inn i hula. Vi listet oss stille, men ikke stille nok. Plutselig våknet monsteret og det lyste rødt i to øyne som sa stopp. Plutselig kom det. Monsteret. Det kastet seg over oss og vi kunne ikke annet enn å krype sammen og gjemme oss i nærmeste bil.  Vi satt muse-stille mens det store monsteret brukte sitt glovarme vann og spylte gørr og galle på alle steder den fant. Og så kom tentaklene. Akkurat som en blekksprut med tusen armer slo den løs på bilen. Den slo på døren. Den slo på taket. Den prøvde å komme til overalt der hvor den så snurten av mennesker. Gutten og jenta klarte ikke lenger å sitte stille. De hylte av skrekkelig fryd og forsøkte å gjemme seg ennå bedre. De fant ei lita luke de kunne krype inn i. Der kom de seg heldigvis i sikkerhet mens monsteret blåste varm luft ut av nesen sin. Forfra, ovenfra, fra siden og bakfra. Men det hjalp ikke. Monsteret fant oss ikke før det var for sent. For akkurat i det vi kom ut av hulen på andre siden fikk det øye på oss. Men vi var i sikkerhet på andre siden og det eneste monsteret fikk tatt fra oss i dag var 350 kroner for Dobbelvask med felg-rens og ekstra polering. Phu.

Nå følte vi at vi hadde fortjent en is hos Famma.

Hovden eller Danmark i Påska?Fjell eller flate. Kaldt eller varmt. Masse styr med klær og dingser, eller late flate dager på et familieferiesenter i deilige Danmark. Valget falt på vårt bedagelige naboland i sør. Kun en liten Superspeed unna så var vi der; i det forjettede land. Med oss hadde vi sønn og svigerdatter og tre små forhåpningsfulle masebøtter. Sola skinte på toppen av Danmark i det vi startet turen videre sørover. Videre mot varme solvegger og kalde bayers. Vi skulle til hjertet av Danmark. Like ved Viborg. På Søhøylandet feriesenter med minigolf, utesjakk, turløyper, badeland og ulike typer mineralvann. Der skulle bestefar sitte og se på barna som koste seg i den digre lekeparken eller mose dem i minigolf. Kanskje til og med i shorts. Dette, mens de andre voksne dro på bedagelig shopping. Hvilepulsen skulle få regjere.

Virkeligheten ble litt annerledes. Dess lengre sør vi kjørte dess mørkere ble skyene og det røsket i bilen mer og mer av vindkastene. Vel framme var det friskt å stige ut av bilen. Hvor mange kuldegrader det var vet jeg ikke, men de var effektive. Det var istapper fra takrenna og det gufset som kom var ikke fra fortida. Det var her og nå. Mens de andre voksne satt inne og drakk kaffe gikk jeg ut med tre små eskimokledde folk og ble forfryst overalt. Kaldt, rett og slett. De varme veggene var kun på innsiden av husene den første dagen. Men uansett Danmark er et deilig land. Hjertene til dansker er litt varmere enn vår tror jeg.

Til og med aktivitetslederne liker å ta det rolig her.

Jeg spurte henne etterpå rett ut; “Hvorfor gjorde du det?” Svaret var et blikk som gjorde at det var jeg som følte meg dum. Så løp hun vekk. Ville ikke snakke om det.

Det hele startet med at vi passet tre stk. barnebarn. 2 litt store og ei litt lita. Og det er mest lyd i ho lille. og det er ho dette handler om. De var utenfor og lekte i snøen mens jeg var rundt hushjørnet og telte murstein eller så på planker eller gjorde noe annet meningsfylt. Jeg hørte hyl og hvin og glede fra barna. Lenge. Men så endret lyden seg på den minste, men høyeste, stemmen. Hylet gikk over til et kraftig ooiiiip. OIIP:  For de som går i skogen nattestid kan det sammenlignes med lyden av en spurvehauk. Lyden i seg selv var ikke sååå spesiell. Men det var regelmessigheten; intervallene, repetisjonene. Jeg hørte lyden, så ble det stille i 10-15 sekunder, så hørte jeg et svakt dunk før lyden kom igjen. Dette repeterte seg over ganske lang tid. Nysgjerrigheten min tok overhånd og jeg kikket rundt hushjørnet og fikk se fenomenet. Undrende gikk jeg bort og stod stille, men uvanlig fasinert, og bivånte det som foregikk. Om igjen, og om igjen gjorde hun det. Jeg stod musestille for ikke å forstyrre naturens mysterium. Dette måtte jeg bare forevige og listet meg inn etter kameraet i håp om at det som skjedde skulle fortsette. Og det gjorde heldigvis det. Jeg fikk filmet en repetisjon.

Men jeg vet ennå ikke helt hva jeg filmet.