Dagen startet som sedvanlig i en tilstand av lavtempo og høykarbo og lavrisiko. En langsom inngang til en fin dag. Rolig sigende inn i det intetsigende. En kopp kaffe og en skive brød med gamlispålegg; Ribberull. Jeg satt i mine egne tomme tanker og lot som jeg tenkte.  Plutselig stod de der! Gudd! Trøndere. Trøndere på hytta. Det var underlig. Jeg trodde ikke jeg kjente noen trøndere. Jeg gjorde det vel egentlig heller ikke. Jeg kjenner salige sørlendinger og syndige nordlendinger. Kanskje et par lure møringer, men ingen trøndere. Til nå. For nå kjenner jeg noen. Hele 4 stykker. Lillian, Erle, Lars og Stig. En familie fra Trondhjem hadde lånt huset vårt et par dager mellom sitt møte med skumle Kaptein Sabeltann og sin ferd ferd videremot lykkelige dansker, kartofler, brusebad og ubegripelig tallsystemer i Århus. Maya hadde knyttet bånd med denne dama under en av sine turer til Brasil. Og godt var det. For nå var hun her med familien. I dag kom de til hytta og fikk en smak av sørland, saltvann og skjærgård. Nye folk og fine folk. Båttur og brygge. En Herwa fra 1967 med 15 fot som avsluttes med en 50hester  Johnson kan fortsatt imponere små Trondhjemsbarn. Men akk. Det ble et stuntbesøk. De måtte videre for å rekke en større båt, SuperSpeed fra ColorLine. De dro og vi vinket. Men nå kjenner jeg noen fra Trøndelag også. Kult. Like etter tok jeg tak i mitt eget nakkeskinn og dro av gårde. Til en fin liten tur. Inn bak Sørlandsparkens forvirrende byggverk ligger et fint skogsområde med “Ruben” som sitt høyeste punkt. Roksheia er vel rett navn, men den kalles også Ruben. Dagens TiPåTopp mål. Et par grønne timer i skogen er godt for levra. Brygga ble siste stopp for dagen med grilling av diverse kalkundeler. Et svanepar med tre små tigget restene. Slik skal en dag i ferien være .

 

 

Og så har første pulje feriegjester trukket hjem igjen. Nevø med samboer dro heim igjen til Oslo og Svoger med niese tok flyet oppover til Målselv igjen. Siden vi nå en gang har valgt å bo så inni helsikes fint til her i perleraden på det krabbende og velsigna Sørlandet så innebærer det jo også at vi må to i mot gjester med åpne armer. Og det gjør vi. Sommer gjester sprer glede inn i våre enkle hjerter og vår sommer er ikke den samme om ikke vi har besøk. Sammen opplever vi ting. Vi gjør ting og skaper historier. Gode ting og fine ting. Ting som setter seg i minnet. Av og til kan sommergjester også utnyttes på det groveste til praktiske gjøremål. En må bare be de pent og gi de ei øl etterpå. Enkel, billig og importert arbeidskraft. Og sommergjestene i år etterlot seg mange gode minner. Fine sommerminner som vi skal ta vare på helt til de er brukt opp. Det kan jo være at noen av gjestene vil etterlyse sine egne sommerminner, men da svarer vi bare; “Det har vi ikke sett”. De kan ikke ta minnene fra oss. Det er ufint, selv om enkelte av disse sommerminnene er det vanskelig å knytte historier til.

Og blant minnene i år finner vi 1 par blå semsket dansesko, 1 par rosa flip-flops, 3 sukker, en romslig lunsjboks med svak odør av jarsberg, 1 sort drikkeflaske, 2 deilige styling skum flasker fra got2be, 1 flaske , 1 krølltang, 1 lett brukt tannbørste, en ladekabel, ett kattefoto og 2 sunsilk 4-ever fresh produkter.

 

I motsetning til hennes søster som sitter på en stein utenfor København er denne havfruen fullt påkledd og med redningsvest. Slik er det når man til vanlig bor i innlandet i Nord-Norge. Et annet element i denne historien er at det var surt og kaldt og vått og varmt og Ingeborg ble med som reservematros i en 9 fots gummibåt. Man kan jo ikke ha sørlansferie uden å hoppe litt på skjærrane. Så niese Ingeborg mønstret på den stolte, men oppblåste, skuta som lettmatros og over-forvirra styrmann. Mens undertegnede var snortrekker og kaptein, samt retningsbestemmelses-sjef og dekksgutt. Vi fikk en liten fin tur. Ferden gikk ut til  sjørøverbukta hvor svanemor lærer sine tre små svaneunger essensielle svaneting og andre skurkestreker. Videre traff vi på to 11 åringer i en 8fots Pioneer med 9,9 hesters motor, som plutselig ble døds-seriøse og ga full gass rundt oss når de så den vakre baugpryden jeg hadde. Men hun lot seg ikke affisere med slikt og vi gikk til slutt i land på den Mørke Øya. Liten, men stor nok til oppdagelser for ei jente fra Øverbygd. Ekspedisjonen endte vellykket og med et hopp og litt bånn gass var vi plutselig på hjemlige bryggekanter. Takk for turen Ingeborg, og takk for besøket.

Hamresnadder på Hamresanden. Oh! hvilken oase det er for oss som ikke er bundet til turistmetta timeplan. Og for oss som slipper å være der. En lettskyet, lummer og varm dag kom min kone på den teite ideen; “Vi drar til stranden”, sa hun. “Hæ?” sa jeg som jeg pleier. Min sørlandske inngrodde vesen skjønte ikke poenget med å dra på stranda. “Vi bor jo på svaberget. 3 medår fra havet. Å ska vi på stranda å gjøre?”. ” Vi skal kose oss med familien og ungene og grille”, var svaret. “Men grillen er jo her”, svarte jeg surmulende og så for meg tungvindt grillforflytning og overstappa bil. “Kan vi ikke bare spise nå, og kjøpe en is der nede”, prøvde jeg. En time etterpå var vi på stranda med grill og stol og tepper og tennveske og pute og bok og avis og bademadrass og mat og grillkull og drikke og en fortsatt skeptisk bestefar. Dette syntes jeg var for mye stressrelatert stress for en liten strand-tur, eller en liten strand-tortur som jeg mente det var. Men som kjent leger tiden alle sår. Og etter to minutter på stranda var all surmulinga glemt. Vi bada og grilla og volleyballa og frishbeea og sola og kosa. Jeg måtte til min kones store glede innrømme at hun hadde hatt en god ide. Hamresanden er en fin plass.

 

Skuta ble blåst opp og vi hadde verken jerv eller rev i seilene da vi splittet våre bramseil og fant fram bensintanken. Vår 9 fots skute med 6 hester Mercury skulle ta en holmeomseiling. Ut i GS Lucabella skulle vi. (GS for GummiSkip). Uheldigvis hadde en lettaldrende bestefar med begrenset vurderingsevne funnet frem to havrelaterte hatter. Jeg tenkte egentlig at det var jeg som var kapteinen men så passa ikke hatten. Skitt. Resultatet var som forventet at en 8 åring overtok all makt som kaptein og mine skipperdrømmer ble pulverisert i det jeg ble innsatt som matros med lokalkunnskap. Det ble en tur i resirkuleringens navn. Og planen var at den tunge lettmatrosen ble med som ballast i baugen slik at vi kom i plan. Min strenge øverste sjef i båten beordret oss fra holme til holme for å lete etter skatter. Og skatter fant vi. Mye av. En hel kiste full av saltmat og sjømat og isopor og snusbokser og gull. Til og med et sjørøverflagg fikk ny eier denne dagen. Selv om matroslivet er hardt og kapteinen var i strengeste laget ville jeg ikke vært turen forruten.

Nå som EM i fotball er i gang er det viktig å holde seg utendørs. Ut og vekk fra fotballen. Norge er jo ikke med en gang. Hvem skal vi se på da? Noen andre? Nei skal man få nettkjenning i dette landet må man dra ut på havet, inn i netthandelen, eller  legge pengeboka i konas hender. Hun kom hjem en dag med noen underlige skapninger som jeg tror hun kjøpte fra dr.Lykke. Det så egentlig ut som ei lita fiskenot laget av noen som aldri har sett ei fiskenot før, og trodde de deltok på et heklekurs for blinde uten armer. Og i det de ble hengt opp ble jeg ikke stort klokere. “”Ehhhhh! “”-sa jeg. “Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh”, fortsatte jeg. Litt stor til helsetrøye å være. Litt liten egentlig til å henge etter båten i håp om stortorsk. Så jeg fortsatte; “Ehhhhhhhhhhhhhhhhhh”.  Helt til Maya fant frem puter og pledd og bok og kos og kløv oppi. Underlig nok var det en hengestol, og ikke en forstørra veske fra 80-tallet. Og underlig nok var dette et resultat av planlegging og ikke improvisasjons-strikking. Den hengestolen der kan anbefales.

Har du noe du kan feste en slik stol i, så kjøp en. En fordel, selvsagt er at det er høyere enn 120 cm der den skal henge. Det øker komforten. Men vi har greiner over alt på hytta. De strekker seg ut og holder gjerne Maya og stolen oppe. Dette er stol skapt for late dager og varmt vær. Og like ved henger jo en kjenning også, – hengekøya. Godt opptatt med el liten søster med en litt større bror.

I Tretjønn finnes, eller i alle fall i mitt hode, både Eneren, toeren og treeren. Det er, og det var, knudrete fjell å gå på. Og det er, og det var, fantastisk fint å bade der. På lørdag var jeg og bada i Tretjønn for 5000ende gang. Helt fra jeg var gammel nok til å løpe opp dit alene, sånn i 3 årsalderen, har jeg bada i Tretjønn. Det var vårt vannland fra mai til oktober. Vi var en gjeng som beholdt vinterens blåfarge til langt ut på sommeren. Og akkurat i det vannet var varmt nok til at andre kunne se at vi egentlig var brune satte høstregnet inn og blåfargen ble nok en gang det fremtredende fargeinntrykket. Vi bada helt til vi ikke lenger lagde hull i isen fra fem-meteren. Og  vi svømte så langt under vann den gangen at plankton begynte å smake godt. Og på lørdag svømte jeg under flåten igjen. Både på langs og på tvers. Til beundrende grynt fra en gjeng tilskuere med armringer. I 6 klasse forsøkte jeg på det samme, å imponere.  Jeg trodde jentene ble imponere av at jeg  holdt pusten til jeg fikk hjertestans. Eller at jeg hoppet baklengs fra furubusken i vannkanten. Eller at jeg klarte 12 ganger frem og tilbake til skjæret under vann. De ble ikke imponert. Men denne gang klarte jeg endelig å imponere damene, eller det vil si, damen. Maya. Maya var med og lekte i vannet med to stk barnebarn. Hun ble imponert over meg, eller lot meg i alle fall tro det. Jeg ble imponert over henne. Det var en solfylt dag, med minner, mimring og sol i sinnet.

Vi går en kjølhalingsfylt sommer i møte. Heldigvis for oss er den stolte sjørøverskuta kun en 9 fots gummibåt, så selve kjølhalinga er fort unnagjort. Det samme om vi må “gå planken”. Ikke så skummelt det heller når det kun er bergnebber i vannet og du befinner deg ca 20 cm over havoverflaten. Verre er det med de fryktede piratene. Kaptein Isabellatann har inntatt fjorden. Sammen med mannskapet raider hun hytta vår og robber oss for all den is vi har i vår skattkistefryseboks. Og med sin stolte styrmann som for øvrig er så stolt av å være akkurat det at han sprekker av og til er de et skummelt par på fjorden. Med base fra Valsvikodden raider de lokale svaberg og holder besteforeldre som fanger helt til sulten tar dem, eller noe må fortøyes. Piratene er grusomme. I hvert fall grusomt koselige.

Vi går en kjølhalingsfylt sommer i møte. Heldigvis for oss er den stolte sjøreverskuta kun en 9 fots gummibåt, så selve kjølhalinga er fort unnagjort. Det samme om vi må “gå planken”. Ikke så skummelt det heller når det kun er bergnebber i vannet og du befinner deg ca 20 cm over havoverflaten. Verre er det med de fryktede piratene. Kaptein Isabellatann har inntatt fjorden. Hun raider hytta vår og robber oss for all den is vi har i vår skattkistefryseboks. Og med sin stolte styrmann som for øvrig er så stolt av å være akkurat det at han sprekker av og til er de et skummelt par på fjorden. Med base fra Valsvikodden raider de lokale svaberg og holder besteforeldre som fanger helt til sulten tar dem, eller noe må fortøyes. Piratene er grusomme. I hvert fall grusomt koselige.

Vi er alle skapt som små kunstverk. Hver av oss som en egen stilart. Egne farger og former og penselstrøk. Noen ekspresjonistiske og noen impresjonistiske. Noen tilhører nasjonalromantikken mens andre har innslag av postmodernisme. Ingen er like. Vi er alle spesielle. På lørdag ble det understreket. En konfirmant ble konfirmert under en konfirmasjon som jeg ble konfrontert med. Det var Elise. Hun var vakker som et kunstverk. Innhyllet i lyset av en familie som er glad i henne. Og som tenåringer flest inneholder hun alle stilarter. Fra det røffe til det elegante, fra det sarte til det voldsomme. Jeg har kjent henne hele hennes liv og Maya passet henne mye når hun var liten. Vi har sett hvordan et menneske blir til. Mye form og farge og sang og latter. Maya leste opp et dikt for henne som er betegnende for Elise; “Dans jenta mi, dans” hette det. Det blir ofte folk av folk som danser. Og nå begynner resten av livet. Mer ansvar, større ansvar og avgjørende valg. Lykke til Elise. Ingen har sagt at det blir lett. Det er en kunst å lykkes i denne verden. Men underveis må du aldri glemme å spre glede og vise frem kunsten i deg. Dans.