Den første kom for en uke siden og har blitt brukt til hundelufting og barnepass innimellom forpliktende kosing. Den andre kom i forgårs og ble umiddelbart satt til sosialt samvær. I kveld kommer den tredje som vi ikke helt kjenner ennå. For han er kjærest med nummer 2 og kommer fra Holland. På fredag kommer fjerdemann som kan forvente seg å bli klemt i hjel av sommergjest 1 og 2 , siden de er søsken. Og til slutt får vi besøk av nummer 5 og 6 fra Tytingen, “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Da har vi en arbeidsstokk som kan brukes til turer, bading, iskremsmaking og annet forefallende feriearbeid. Men før 3,4,5 og 6 kommer satt vi nummer 1 og 2 i gang med hyttevindusvask i stiv kuling før et uforpliktende bad, inkludert badering med etterfølgende foring ble gjennomført.

Hva er rett med dette bildet? Riktignok er det første “Tirsdag på Fiskebrygga”  for i år. Og det er jo rett. Masse folk og familier på brygga og i båter som nyter sommer kvelden. Det er jo også rett. Is og brus og øl i hendene blir aldri helt feil. I bakgrunnen på bildet ser du  fantastiske Pål Rake med sitt dyktige band. De passer inn.  Men hva er det som svinger seg i forgrunnen? Ved første bordet! Noe som ikke har svingt seg på mange år. Utrolig hva som skjer!

Tidligere denne kvelden, kl. 1800,  kjørte jeg Maya, venninne Torhild og sommertromsniesegjesten Ragnhild til Fiskebrygga. “Hent oss om en time”,- sa min allerede lett skremte kone. Selv med to turer til healeren i Brasil i ryggsekken tar vi ikke sjansen på en helaften blant folk. “Skal bli”,- sa jeg. ” Jeg kommer og redder deg om en time. Bare ring”. Jeg dro tilbake til kvalitetstid sammen med Slagboremaskin, Sirkelsag og sandpapir på vår nyfødte brygge. Etter en time hørte jeg ingenting. Etter 2 timer kom beskjeden,- “Hent oss kl.23.00”. Gudd. Hva skjer? Skeptisk.

Kl. 22.00 orket jeg ikke nervøsiteten mer og lot drill og ekspansjonbolter ligge og kjørte til Fiskebrygga i lett panisk tilstand. Klar for å feie opp restene av Maya og være sint på hennes venninner. Vel framme gikk jeg nervøst over broa. !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

I det bildet jeg da så danset min kone med sommergjesten i forgrunnen.

Alt det andre kom i bakgrunnen.

Bergnebbenes fascinerende evne til å trollbinde et par barn slo til igjen. Med lufteturene fra i fjor sommer slettet fra minnet biter de på igjen. Med svake krokemerker i kinna svømmer de nå rundt og rundt i vår blå lille bøtte. Der svømmer far og mor, og niese og en fetter. Om litt får de besøk av tante og onkel også i denne oksygenfattige rotunden. Lettere småstressa fyker de rundt i bånn av bøtta mens tangbiter, blåskjell, snegler, rustne spiker og annet forefallende detter ned i hodene deres for at interiøret skal bli koselig. “De må jo ha det bra!” sier 4 åringen i det hun bomber de bøtteinnsatte med en ny neve småstein. Et gammelt krabbeskall finner og veien ned i dypet før barna bestemmer seg for å slippe de fri. Med en 6 årings evne til forsiktighet løftes de ut av bøtta. I bunnen av hoven luftes de godt før vannet i sjøen igjen omslutter dem. Med sine siste krefter krkeker de seg inn under en stein i brygga. 2 ukers rekonvalesens har begynt. Det vil si om ikke det kommer en krok med litt makk på forbi.

En ting er sikkert. Bagasjen var full av historier idet Maya landet på Kjevik etter ett døgns reise fra Brasilia i Brasil. Hun kom strålende mot oss ned flytrappa og mot inngangen. Men så var det slutt. Det var det siste jeg så til henne på de følgende timene. Hun var innhyllet i klemmende barnebarn. Men etter tvangsinnleggelse i sine respektive senger kunne hun fortelle mer. Om alt. Om entiteter og helbredelser. Om energier i vannfall. Om mirakler og forundring. Om ting som ikke kan skje, men skjedde. Om leger som stirret forbløffet på  oprasjoner uten bedøvelse. Om hellige steder og velsignede mennesker. Om mannen som fikser mennesker. Om John of God. Om hans hjelpere som forsterker hans evner. Om spennende mennesker med farlige sykdommer som ikke lenger er sykdommer. Hun fortalte helt til vi omtrent sovnet. Og jeg kan se at det også har skjedd ting med Maya. Men hva det er vet jeg ikke. Ennå.

Det finnes en healer i Brasil. Som legene gir sin sterkeste tvil. Og det at han hjelper så mange og ikke så få, det skal vi slett ikke tro på. Men selv er jeg ikke i tvil, jeg gleder meg til Maya kommer hjem fra Brasil. Etter to ukers nedtelling kommer min kjære hjem fra Brasil. Jeg har ventet i to uker. Hun har jobbet i to uker. Og blitt jobbet med. Hos en healer i Brasil. Det blir spennende å se hvem som kommer hjem og gir meg en klem. Selv om jeg har fått masse tid til å spa og snekre og mure og sage så er det hun som har jobbet mest av oss den siste tiden. Velkommen hjem. Det skal bli spennende å se hvem du er når du kommer.

På veggen ved inngangen til hytta henger det et sverd. Det er en ære at det henger der. For det er ikke hvilket som helst sverd. Det ble ervervet tidligere i dag i Dyreparken. Det er Langemann sitt sverd. Kaptein Sabeltann sin trofaste hjelper Langemann sitt sverd. Egentlig en klein plastikk-kopi, men allikevel. I eieren av sverdet sine øyne er det Langemann sitt sverd. I lOg det er et privilegium at det hengerder  på veggen ved inngangsdøra til hytta. Selv sitter jeg i stua i hytta. Bak ryggen min er det ogå en vegg, og bak veggen er soverommet. Der inne ligger det en liten gutt og sover. Han har allerede sovet noen timer der. Han ville så gjerne sove på hytta hos bestefar. Selv om farmor er i Brasil hos healeren. Slike ønsker sier man ikke nei til. Og før han sovnet ba han meg passe på Langemann sitt sverd. Det er stort for en bestefar å bli tilvist slik tillit. Det er et privilegium.

Når jeg går slik alene i tåkeheimen og tenker, tenker jeg litt for mye. Tåkete tanker. Kona er vekk og den ulogiske disen siger inn. Og selvfølgelig tenker jeg på ting som kan gå galt. Ikke på ting som kan gå godt. Idiotisk av meg men tankene kommer. Hun er i Brazil. Midt inni, og ikke så lett å få kontakt med. Jeg gikk og ønsket at hun ville ringe. Gi beskjed om at alt var godt. At turen gikk fint. At alt så lyst ut. Men det var ikke det jeg tenkte. Svartmaling er en dum ting. Det blir så mørkt. Mens jeg satt på svaberget og så sola gikk ned kom det en sky. Kanskje restene av en flyhimmelstripe. Ah. Vakker himmel. Rar, men vakker. Signal fra Maya tenkte mitt tomme sinn. Like etter ringte telefonen. Det var Maya på Skype. Skyen var et tegn. Men mine spådommer slo til. Turen hadde vært tung. Litt for lang. Hun var sliten. Mye styr. Men en ting slo meg. Hun har ikke hatt slik glød i stemmen på sikkert 15 år. Hun pratet i vei. Tonefallet var godt og ivrig. Det var Maya. Hun var rett og slett bare sliten etter en lag tur. Slik jeg også hadde vært. Hun har det bra og er i trygge gode legende hender. Og når jeg går ut igjen trekker tåka seg brennende tilbake gjennom gjennom Fugleviksundet. Jeg får finne frem malerkosten igjen, men skifte farge.

Maya reiste i dag. Etter en flott 17. mai med tog og familie reiste hun. Med seg i bagasjen har hun bagasje. Noe som er tungt å bære på. ME. Myalgisk Entrofasi,- eller utmattelsessyndrom som det kalles. Det er tung bagasje. Men blir det som sist kommer hun hjem med mindre bagasje enn når hun dro. Med fem over ti flyet fra Kristiansand fløy hun til Oslo. Etter litt venting og samling av medreisende reiser hun videre til Brasilia i Brasil. Til John of God. Litt av et navn. Et navn han ikke har valgt selv, men fått. De kaller ham det. For han er verdens Snåsamann. En eldre mann som fikser det andre ikke kan. Mange tror på han. Mange tror ikke på han. Men det er fordi de ikke vet. De vet ikke det jeg vet, og det Maya vet. Mannen de kaller John of God gjør gode ting. Han hjelper mennesker med sykdommer og lidelser. Han trosser legevitenskapens matematiske tilnærming med virkningsfull kraft. Maya dro til ham i dag. Og jeg ønsker henne god tur. Jeg sitter her alene og håper hun tar med seg mindre hjem enn når hun dro. Det er den beste presangen.

En dag i undringens tegn. Om bord i Sjøkurs. Skoleskipet til Sørlandets Sikkerhetssenter. Og mens barnebarna pekte og spurte sin uvitende bestefar om alle mulige uvesentlige ting gikk bestemor og mimret. Sjøkurs er et gammelt Hurtigrute skip. Og nettopp dette skipet hadde hun reist med som liten. Fra Harstad til Hammerfest. Men dette var Lucas og Isabella sin dag. Lucas brukte blant annet 20 sekunder ned alle trappene, mens han brukte 27 sekunder opp igjen. I motorrommet spurte den lille dusten hva den var, og hva det brukes til og hvorfor står den der og hvorfor det. Plagsomme spørsmål for en med mekanisk dysleksi. Heldigvis stod det smarte elever rundt om kring som kunne sufflere og korrigere meg. Etter møtet med elevene tror jeg SSS står for Skikkelig Solid Service. De fortalte og guidet og viste og var stolte. Og både bestefar og barnebarn ble litt klokere. Og da omvisningne ble avsluttet på 1. klasse med brus, kaker og kaffe var dagen komplett. Takk for en fin dag Sjøkurs.

http://sssenter.no/

Jeg ble konfrontert med en komprimert konfirmasjon i går. En riktig hyggelig samling for Sander. Siv sin Sander. Han er en fin fyr. Smart som få med en lur humor. Og der stilte jeg opp med kone og barn og barnebarn. Og der møtte jeg andres koner, menn, barn og barnebarn. Vi var ikke mer enn ca 40 stykker, men for et tomt hode med korttidshukommelse var det mer enn nok av ugjenkjennelse. Der var en kusine til en tremenning jeg ikke hadde sett siden en eller annen begravelse. Og der satt han jeg trodde var gift med hun som ikke var der men som var der allikevel fordi han var ikke den jeg trodde. Og der var koselige Ingvild som jeg kjenner bedre på facebook enn i virkeligheten. Og der var gamle kjenninger og kjenninger jeg ikke kjente igjen og kjenninger jeg slett ikke kjente. Jeg gjorde noe jeg ikke gjør til vanlig denne kvelden. Ved middagsbordet valgte jeg vekk kjente onkel Kjell og Marit min venn. Jeg valgte vekk min kone og min sønn og sikre fjes.  Jeg satt meg ned med folk jeg var bombesikker på var nye. Jeg invaderte ett annet bord. Jeg satt meg ned ved siden av en gammel nabo til Sander og Siv, hans kone, hans tre barn og et par andre. Og det var fint. Flotte folk. Ingen sanger ble forsøkt sunget. Og kun to taler. Men det var taler med mening og hjertevarme, fremført av mennesker som har stått opp i forsamlinger før. Mens jeg satt der løp barnebarna rundt med noen andres barnebarn og jublet og strålte. Jeg ble kjent med nye mennesker denne kvelden. Jeg nøt Siv og Marit sine spektakulære kokekunster og naboens glutenfrie kake. Takk Sander for invitasjonen.