Gå ut og let etter ting du har sett, men ikke sett allikevel. Og ikke bli skremt. For ser du en gammel dust i skogen i dag er det kanskje meg. Ved første øyekast ser det kanskje ut som jeg har rømt fra et sted hvor dørene er stengte og vinduene har gitter. Eller du tenker kanskje at jeg har fotlenke og vokterledsagerne mine er like ved. Men jeg er ikke farlig. Jeg bare ser ut som jeg muligens har kuleledd i nakken samtidig med varig svekkede sjelsevner.

Nei. Jeg går bare rundt og ser. Jeg ser etter opp-ned på ting. Ting på skakke og på hode. Ting ovenfra og fra undersiden. Det høres kanskje ut som en riktig så evneveik ting å gjøre. Kanskje er det det også, men så liker jeg kanskje akkurat denne svake evnen ved meg selv. Jeg leter etter ting jeg har sett, men ikke sett allikevel. Jeg ser etter ting jeg har sett før men kan se på nytt. Ser etter former og figurer og landskaper. Det gjør godt i mitt hode på et vis. Kanskje det gjør det for deg og. Kanskje jeg finner en parallell verden?

Bildene her er tatt ved Kristianiafjorden.

Ta turen til Varen. Vi tok den og vi tar vare på den men den er der egentlig ennå. For om en tar en tur så er det litt rart. Den forsvinner ikke. Den blir værende. Akkurat som turen til Varen på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen ble blåmerkedagen.  Ikke fordi vi var unormalt vinglete og dettete denne dagen. Blåmerkene vi påførte oss selv var ikke flere enn normalt for denne snubleflokken. Nei dette ble blåmerkedagen, fordi det var de vi fulgte. Tveit IL. har lagt turen opp slik. De har gått før oss over stokk og stein med et malespann i hende. Det er blåmerker på mange trær og stien er lett å finne. Turen til Varen er fin. Veldig fin. Og spesielt nå, når naturen leker med hele fargepaletten. Akkurat nå må denne lille rundturen være noe av det beste vi har å by på. Tett skog og luftig skog. Stier og myrer. Og når vinden er fraværende og lufta stille er det smått spektakulære rasteplasser på og i nærheten av selveste Varen. Deilig utsikt mot steder langt vekk. Oppe ved varen hvor det er høyt og bratt har naturen laget sin egen Vigelandspark. Skulpturer av furu står på rekke og rad. Formet over lang tid av vær og vind er de en tankefull fryd for øyer som ser. Barna ser lekestativer og senger og stoler og hus og hytter. Jeg ser levde liv og spennende natur. Ta turen til Varen.

Den varer.

PS. Og for tur-nerder kan Bella opplyse om at det er 124 blåmerker fra Varen og ned til bilen.

This slideshow requires JavaScript.

De fleste satser på utsikt. Noen få på innsikt. Jeg liker nærsikt. Vår store verden føles ennå større når jeg sitter og ser på de nærmeste tingene. Jeg liker bedre korte utsikter enn lange. Mange jeg kjenner vil klatre fjell og erobre topper. Og jeg skjønner dem. Følelsen av mestring, oppnåelse og anerkjennelse. Når en bestiger en topp får man liksom alt på avstand. Samtidig som de skuer ut fra en tind et sted tusler jeg i dalbunnen, i kratt og kjerr og trør i pytter og snubler i røtter. Jeg liker nærsikt. Det underlig vakre i de små detaljene. De finnes på toppene også, men de som er der ser ofte ut og vekk i stedet for ned og nært. Og med mitt nye lille kamera har jeg fått et nytt øye som ser. Jeg kan ta et bilde og se enda nærmere. En turkis øyenstikker landet foran linsa og strålte med sine kontrastfylte dekor. Litt senere satt jeg på brygga med et glass Bris. Jeg slapp et jordbær oppi. Det vakre smilte mot meg igjen. Jeg liker nærsikt.

Ta med deg øynene å gå ut. Se på døden du omgir deg med. Før vinteren pakker sin kalde klamme hånd over oss her sør går naturen ut med et fyrverkeri av farger. Se på døden. Se på livet. Se på himmelen. Du trenger ikke ta en topptur. En selfie med hjelm og utsikt med jordkrumming. Det holder å gå ut. Ta med deg øynene og gå ut. Gå ut å se. I går lyste den lave solen opp flystripene som kastet skygge på skyene over. Sakte men sikkert strakk skyggen seg  utover. Jeg så det fordi jeg var ute. Mens jeg tok foto av en ølboks til BeerscapeMe gjorde himmelen seg til. Fantastisk.
Og er du av typen som liker grapefruktmetta øl, så kan denne Elvis Juice fra Brewdog være et utmerket alternativ.

Jeg var så heldig sist onsdag. Jeg vant. VANT. I kunstlotteriet. Og jeg som verken hadde kjøpt lodd eller tippet. Onsdag 6. september. Det var da jeg vant. Det var tilfeldig at det var jeg som vant. Alle kunne delta og alle kunne vinne. Jeg tror faktisk det var mange lykkelige mennesker som mottok kunstpremier denne dagen. Det var kjempegøy. Jeg mottok premien på hytta sammen med kone og tre barnebarn. Og premien var kunst. Hvem kunstneren er strides de troende om men det er egentlig ett fett. Noen mener det er Gud mens andre tror det er Darwin. Egentlig det samme det så lenge det er så flott. Vi bare stod og nøt disse motivene som omgikk oss. Fargebruken var dempet vakker og voldsomt spektakulær på en gang. Store og små penselstrøk forsvant i horisonten i en langsomt skiftende installasjon. Kunstverkene omga oss helt til solen gikk ned.

Vi bor ennå på hytta. De fleste av båtene har begynt å fryse og lagt seg til for vinteren så det er stille og fint langs fjorden. Av og til litt vind. Av og til litt nedbør. Men mest av alt ro. Og på en kveld som dette kan livet kan muligens bli bedre, men ikke så mye.