Eller; 249 trinn til en fastere rumpe. Trinn for trinn, steg for steg. Opp, opp, opp. Ryktet var sant og det har gått foran meg. Det finnes et sted hvor rumper blir til. Ikke fort og ikke lett men de formes her. Rumpesmie. Min rumpe er fin og perfekt og fast så det var av ren nysgjerrighet jeg hev meg i bilen. Jeg tok turen til denne fantastiske innretningen i Vågsbygdskogen. Dette treningsapparatet overgår alt du får på TV-shop. Det utklasser til og med alt de har på alle Fitness-sentre noen gang bygd i vårt langstrakte land. Innretningen har det korte navnet; Trapp. Og typen er av den lange og bratte sorten. Og det stemte det jeg hadde hørt.

Vel framme ved Rossevanntrappens bunn var jeg ikke alene. Der var det 3 damer der som til sammen ikke var så mye eldre enn meg.  De skulle ta trinnene til topps. I et ubetenksomt øyeblikk uten selvinnsikt tenkte jeg på å løpe etter dem oppover. Jeg valgte det vekk. For tilfeldig forbipasserende hadde det ikke sett bra ut at en tilårskommen herre løp etter tre jenter opp trappene. Skjønt, det hadde ikke vart lenge. Sannheten omkring min alder hadde vel innhentet meg sånn ca ved trinn 17 av 249, lungene hadde gitt opp ved trinn 19 og hjertestansen satt inn ved trinn 22. Så jeg lot dem løpe og registrerte at etter 30 trinn i gå-tempo kommer svetten og blikket har det bedre ved å fokusere på neste trinn enn å se oppover på rumper som forsvinner.

Fra trinn 32  kjente jeg det på min egen rumpe. Gudd å diger den blir. Bare ett trinn til. Og et til. Og så enda ett.  Jeg kom opp og kjente at skinkene strammet seg opp. Fin trening og fint sted. Jeg skjønner folk liker det. Men jeg hadde nok med den ene turen opp.

Min ferd fortsatte innover til Lilandsheia. En fin liten knatt et stykke innover. Fin tur. På vei hjem oppdaget jeg at det var betraktelig lettere å gå ned trappen enn opp. Og nede i bunnen stod det en ny dame som ventet på at jeg skulle komme ned slik at hun kunne løpe opp.

Spreke folk.

249 steg til en fastere rumpe.

Eller; 249 trinn til hjertestans.

Kart finner du her: https://ut.no/sted/145280072/rossevanntrappa

100 meter fra veien langs Otra ligger et eventyr for gutter i alle aldre. En liten parkeringsplass markerer starten på en skikkelig opptur. Skråstad ligger en snau kilometer  forbi Sødal opp langs østsiden av Otra. Fra en liten parkeringsplass er det merka løype rett oppover. Bratt som bare det, og ikke så barnevognsfamilievennlig løype. Kjenner du noen skravlebøtter vil det ikke ta så mange høydemetrene før de stilner. Går du hele lia kommer du opp til himmelen. Høyt hevet over Otra oppe på Skråstadheia. Her ligger også Oddersjå, hvor du ser magisk langt. Flott utsikt både sommer og vinter. Dag og natt. Men gidder du ikke å gå så langt kan du stoppe etter bare 80-90 meter fra parkeringsplassen. Gå til høyre over noen digre steiner og gamle trær. Inni der ser du en massiv stein, 5-6 meter i diameter. Under denne og rundt denne har gutter lekt i alle tider. Huler og sprekker og åpninger og bekker.

Klatrebehov og gjemmebehov blir dekket. Sannsyligvis andre behov som er dekket under her også. Det er et stort og tørt rom under steinen. Stilig. Vel verdt et stopp, og spesielt om du har et lite  nysgjerrig barn med i bilen. Skummelt, enormt og stilig.

Fant ikke ut noe om historien til denne. Om noen har bodd her. Men det er det kanskje noen andre som vet.

Opp til Sotåsen er det ikke langt, men siden turen opp går fort kan du være der oppe lenge. Det har alltid vært god utsikt der oppe men nå er den bedre. Nesten alle trærne som stod mellom meg og Danmark er borte. Utsikten er sluppet fri og det er ikke mange steder i Kristiansand hvor du kan se havets krumming. Og er det stille er og ikke for tørt er det en ypperlig pølsesvimulighet ved den fine bålplassen. Navnet Sot åsen kommer ikke fra alle de svidde pølsene, men av det at fjellet så ut som en høysåte i fra havet. Derav ordet Såte – Sot. Tror det.

Den første dagen i April fant vi veien opp dit og til vår undring var det snø og brøytekanter langs veien. Tydeligvis svært lokalt snøvær i Randesund. Vi tar ofte turen opp, går ned på andre siden og følger veien tilbake til parkeringsplassen. Det er heller ikke langt, men akkurat langt nok til at det føles som en trimtur. Veien er stille og det ligger to store husbåter i ei lun bukt. Flere fine små gårdsbruk ligger langs veien. Ta turen en kveld og se solnedgangen. Sannsynligvis den beste lille toppen i byen for både soloppgang og nedgang. Og ennå bedre nå med all den nye utsikten som er sluppet fri.

Takk til dere som har ryddet der oppe og gjort det fint for oss andre.

Les mer om kystvakt og hytta på toppen her.

https://ut.no/turforslag/1112155105/rundtur-til-sotasen

I dag skulle vi gå rundt Fiskåvannet hadde turoverguiden bestemt. Vi gikk rundt Hamrevann forrige gang. En fin flat tur så jeg så frem til en fin stille ettermiddagstur rundt Fiskåvannet. Vi parkerte ved vår alles beste venn og verste fiende, Biltilsynet. Turen startet behagelig inn over en grussvei. Praten gikk lett og jeg så frem til en finfin tur. Et stykke inn langs veien stod et skilt med innskriften Borlihei. Jeg ante fare. Og den ble bekreftet da guiden pekte opp og inn på den bratte sti. Igjen stilnet samtalene på vei opp. Det var tungt og bratt. Vi kom oss endelig opp. Men det var bare så vidt vi var der oppe før vi skulle helt ned igjen slik at vi kunne gå halvveis opp igjen der hvor stien plutselig vendte nesa nedover. Mine to bein ble slitne og knærne til denne geriatriske gjengen knirket og knaket. Det hjalp ikke at vi hadde med en fuglehund med firebeinsdrift som lekent og lett løp over alt. Vel nede fra Borlihei begynte det jaggu meg en lang oppoverbakke igjen. Gudd. Det fine var at det var stille og klart og de få gangene jeg klarte å løfte blikket var utsikten slående. Finest ble den oppe på Bølihei. Eller Øylihei som den egentlig heter. Ble til og med sliten i rettskrivninga på denne turen. Men der oppe var vi høyt på strå og myste sydover, der kunne vi nesten vinke helt til Hirtshals.

Det var en annerledes tur i et kupert landskap med mange bratte stup. Vi passerte og Den Lille Kjeragbolten som er akkurat høyt nok oppe til å bli nesten litt skummel, men ikke helt.

“Jeg vil på ski”, sa Maya. Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh, sa jeg. “Vi må langt av sted da”. “Våren har jo kommet”. “Hva med Fjellestad” sa hun. Helsike, ho huska navnet på en snøsikker plass. Og en kjapp sjekk på ei facebookgruppe for de som er skifolk gav oss bekreftelse på at det var snø på Fjellestad. Og siden hennes ønske og ord er lov børsta jeg støv av skiene. Vaska vekk klister fra i forfjor og pakka sekken med digg. Bare 50 minutter å kjøre til himmelrik. For i går var det himmelrik. Vi hadde Fjellestad nesten for oss selv. Nyoppkjørte løyper. Varmt i sola. Bratt i bakkene. Fjellestad har ikke tatt mål av seg til å være best mulig merka for grønnskollinger som oss. Ved første veikryss var det skilt uten navn. Vi gikk i den retningen de pekte. Det var et dumt valg. Den veien var det utfor og nedfor bare for at det i bånn skulle starte oppfor og oppover og fiskebeinsgange som etter hvert ble sviskebein.

Selv om gangretningsvalget var litt slett ble det finere og finere. For når vi nådde toppen flatet det seg ut og det var bare stille, sol og hvitt og fint.

Fjellestad er en avslappa destinasjon. Det er ikke like mye millionærkløe hos hytteeierne der. På Hovden er ofte hytta viktigere enn kosen ser det ut som . Slik er det ikke på Fjellestad. Der er det slowkos innbiller jeg meg. Folk i solsteika på små hytteverandaer vinka og sa hei i det vi seg forbi. Kos, kos, kos. Og vi fant en fin liten krok hvor vi fyrte opp pølsebål og lot pannestekt panne bli rød og fin.

Fjellestad kan anbefales.

Kakling om kalk. Ikke motløs men kunnskapsløs. Stillheten senker seg på vei opp til Kalkheia. Fra demningen på ved Øvre Jegersbergvannet starter stigningen opp. Ganske bratt opp. Nok til å bli god og varm i toppen. Og med postcorona lungekapasitet stilnet i alle fall jeg helt i det vi nærmet oss toppen. Igjen var vi seks lavterskelmenn på tur. Hodelykta var med men med turstart kl. 18 hadde vi over en time med dempet belysning fra himmelen igjen. På Kalkheia svikta lokalkunnskapen. Ingen kunne historien om gruvene. Har vært her sikkert 100 ganger uten å vite. I etterpåvitenbegjærlighetens navn leste jeg meg opp når jeg kom hjem:

Det er hele 17 ulike gruver langs den 700 meter lange kalkåra på Kalkheia. Dette visste ingen av oss i det vi vandret over heia. Men tenker du å ta turen så les dette først. Da blir turen gøyere:

Tekst fra ulike steder samlet her:

 1826 bygget kjøpmann Thomas Stenersen Heyerdal et kalkverk på Sødal etter at han året før hadde funnet kalkstein i Sødal utmark. Han fikk kontrakt med grunneierne om å utnytte forekomstene, og fikk veirett ned til elva, og grunn til bygninger og brygge.

Før vi begynte å bruke sement, var det kalk som ble brukt som bindemiddel. Gruvene i Kalkheia lå forholdsvis nærme vannveien Otra og Kristiansand som hadde stort behov for kalk til boligbyggingen. Det måtte anlegges mange kilometer vei fra kalkgruvene og ned til kalkbrenneriet nede ved elva.

Kalken ble minet ut ved lange minebor. Steinen ble videre fraktet til verket med hest og kjerre. En tid var veien så dårlig at steinen ble tippet utenfor stupet Blåmannsskotet. Dette stupet har fått navn etter en av de første hestene kalkverket eide. Hesten styrtet utfor stupet sammen med et lass som skulle tømmes.

Kalken ble brent og lesket. Man måtte ha 40 lass med kalkstein for å fylle den 10 meter høye kalkoven. Alt ble pakket i tønner og fraktet med pram til byen. Fraktingen på elven var ofte problematisk og kalkverket bekostet derfor på seg en utbedring av Torridalsveien i 1904. Nå kunne varene kjøres ned til utsalgstedet ved brua. De største kjøperne av kalk var distriktets murmestere, men også gassverket i Kristiansand kjøpte kalk til rensing av gassen. Etter bybrannen i 1892 hadde kalkverket sin storhetstid. Med 15 mann i arbeid leverte de kalk til gjenreisning av de brente bydelene.

Det er ikke få kilometer med vei som ble anlagt fra kalkgruvene og ned til verket. Sødal Kalkverk hadde mot slutten 20 ulike bruddsteder i marmorsonen. De største var Petersgruva, Kongegruva, Langgruva og Hjalmarsgruva.

Frem mot første verdenskrig ble brenselprisene høye og overgangen til bruk av sement omfattende. Sødal Kalkverk ble nedlagt i 1915. Den siste rå kalksteinen ble levert i 1947.

Kalkheia inngår i en verneplan for mineralforekomster i Sør-Norge.

Siden ingen av oss kunne dette da vi gikk over Kalkheia fortsatte vi uvitende på vår tur inn i mørket. Det ble rundt 6 km rundtur med en kort rast sammen med siste lyset oppe på Holmenkollen.

Neste gang jeg tar turen over Kalkheia vet jeg mer, om jeg husker litt.

For 3-4000 år siden satt det en kar eller to på Timenes og hakka merker i fjellet. Kult! Og i går tok tre andre karer turen. Stian, Odin og jeg dro av gårde inn i det ufyselige høstværet. Via en flott omvei gjennom skogen fra Lykkedrange til Nygård fant vi omsider urbane strøk og Timenes. Eller Nedre Timenes Naturreservat som det korrekt heter. Og der var helleristningene. Oppdaget så sent som i 2003. Det er de eneste kjente helleristningene i Kristiansnad, og det er en bortgjemt og glemt attraksjon. Det er såkalte skålgroper som de er litt usikre på hvorfor ble laget, men de er sannsynligvis knyttet til riter og religion. De tror det var et hellig sted for de gårdene som lå der . Like bortenfor står en diger infotavle om alt som finnes på Timenes. Den er godt gjemt og glemt den også. Men opplysende så det holder. Masse info. For på Timenes har det bodd folk i tusenvis av år. I steinalder, bronsealder og jernalder, og det finnes masse gravhauger i området og mye er funnet i bakken her. Alt fra flintøkser og potteskår til gullsmykker fra fjerne tider. Det er en underlig følelse å stå på et sted hvor det har skjedd så mye, så lenge. Ta turen, sett deg ned ved skålgropene og tenk deg tilbake i tid.

Og ta med en venn, da blir turen finere.

PS. Hvorfor i huleste heter det helleRISTNING og ikke helleRISSNING. Har de rista på plass merkene i fjellet?

Like i nærheten er og en av Ole Høilands huler. Spennende det og.

Det var en stri tur. Ikke lang men stri. Og en umerka tur på stier som ikke akkurat er oppgått. Men det passet i dag. Været var fint og bekkene fulle så dette skulle bli bra. Fra en bitteliten parkeringsplass ved Bjorvannet tuslet et barnebarn og jeg oppover en traktorveg til vi kom til Tonesal. Et flott navn. Visstnok fra den tid det ikke var så mye trær her. Da var ekkoet vidunderlig. For her var det høyt og bratt på alle kanter. Vi testa ekkoet og det funka nå og. Og foran oss lå Foreheia. Rett opp. Vi gikk i bekker oppover vakker eikeskog. Dette er et naturreservat så skogen er gammel og vakker. Vel oppe lå utsikten og ventet på oss. Fra Foreheia kan du se langt, helt til havs. Den rager 219 m over havet. Men det er på vei ned vi fant grunnen til at vi gikk denne turen i dag. Godt gjemt ligger Lille Kjerag. I en stor bratt skorte har en stein kilt seg fast. I motsetning til Store Kjerag er det her fotografen som har det skumlest. Løse steiner og blaut og bratt er ikke noen godt underlag for en fotograf. Men vi hadde ikke gått helt hit uten å få dette foreviget. Bildene ble tatt og turen gikk hjemover igjen. Mer steinrøys og mer myr og mer bekk. Turen har en egenart, men er litt utilgjengelig. Litt for de spesielt interesserte.

Som meg.

Denne turen starter brått. Svært brått og bratt. Ved Ravnedalens vakre inngang går det en trapp opp til venstre. Den tar deg med opp i stillhetens rike. I alle fall hadde verken jeg eller mine 5 turledsagere evnen til å føre en samtale ved øverste trappetrinn. Det kan være på grunn av høydemetrene og mindre oksygen der oppe. Vi velger å tro på det isteden for at rundt 250 trappetrinn er i overkant mye for voksne menn.

Men pusten kom igjen og vi traff på to hyggelige unge menn som hadde tidenes kveldsmatbål. Blikk stille og storslagen utsikt. De koste seg og tilbød oss pølser om vi venta litt. Men, som bunnidrettsutøvere på topptur hadde vi ambisjoner om å runde Bærvannet før natten var omme så vi la i vei videre. Vi gikk inn i et fantastisk flott solnedgangslys mot vest. Like ved Hellerstønuten (166 moh) stod vi i stillhet igjen. Denne gangen var det ikke oksygenmangel. Det var mangel på ord. Ærbødig tause overfor vår vakre natur. Det var rett og slett fint.

Men herifra og hjem så vi ikke stort lenger enn det hodelykta rakk å lyse. Det er ofte da fine samtaler kommer. Vi snakket om respekt for mennesker og om krigshandlinger. Vi snakket om krig og håpte på fred. En tristhet ligger over alle når vi tenker på menneskene i Ukraina. En uforståelig handling for oss vanlig dødelige. Men av og til er det godt og viktig å prate om triste ting også.

Turen i seg selv gav oss akkurat høy nok puls. Den går opp og ned og hit og dit. Byskogen er full av stier alle veier. Og om du følger skilter er det lett. Løypene er godt vedlikeholdt og godt merket. Turen kan anbefales. Vår tur ble 8 kilometer. Den endte med noen rare blikk da 6 menn med hodelykt dukket frem bak en Rhododendronbusk ved Kjærlighets-stiens slutt i Ravnedalen.

Intetanende og i tomme tanker som vanlig tuslet jeg tilbake fra et møte litt oppe i byen. Og da plutselig. I sidesynet og sidehørselen hørte jeg en svak murring bak all barnejubelen fra skøytebanen. Raskt snudde jeg hodet og kollega Yalcin var kjapp oppe med mobilen. Og mens jeg filmet han, filmet han bak treet. Skulle du ha sett. Krokodiller på lyse dagen en vintersdag i Wergelandsparken. Ikke til å tro. Vi har verken ellediller eller krokofanter, men vi har en krokodille i parken. Enkelte av oss har det gøyere på jobb enn andre.