Mollestadeika – Respekt på rot.
Naturens lille forundrende under. Eik. Og ikke Stig Van Eik, men rett og slett eik.- Treet. Dette forbanna bladslippende treet som nekter å være eviggrønt. Nei. Halvårsgrått er tingen. Grønt er visst bare kult om sommeren. Og for eika gjelder ikke de samme reglene som for oss mannfolk. Nei. 2 nødder er liksom ikke nok for eika. Tusner på tusner skal de avle opp – for så å slippe i hauan på oss som tusler i skogen.
Men selv om eikelauv og eikenødder kan irritere til tider, tenker jeg mest med respekt på denne tresorten. For hvilken nøtt dette er. Hva kan det bli. Hvilket frø. I skogen så jeg kanskje starten på et liv som kan vare i over 1000 år. Fantastisk.
Og på vei til Birkeland kan du titte over elva og se Mollestadeika. Ei eik med eget navn. Ikke så verst. 
Den står der som en konge og jeg venter så smått på at Gandalf skal kommer fram bak stammen. Den spirte på den tiden Olav Den Hellige farta rundt og skulle få oss alle kristne. Mollestadeika er sånn ca 1000 år gammel, er omtrent 10 meter i omkrets og 3,5 meter tjukk. Det er vist den tredje største eika i Norge.
Ta turen opp til Mollestad, legg hånda på eika og si, – Godt gjort! Stå slik en stund og lukk gjerne øyan. Og neste gang du får ei eikenøtt i skallen, – tenk at den eikenøtta kanskje står her om 1000 år. Gudd.
NRK hadde et eget program om denne kjempen i 2004.
https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/2004/OFFM21000703/avspiller
Litt mer om eika.
Det er så fint å trø barbent på et svaberg klokken 11 på kvelden og kjenne varmen fra hele dagen strømme opp gjennom kroppen. Sitte stille og se ut over et hav som er enda mer stille. Og Maneidane har forlatt vannet og fart til himmels. De siste dagene har vært magiske. La oss mimre om dem. Hvor langt tilbake må en tenke for at det kalles mimring? 30 år? 2 år? 1 dag?
Dette er en fin tur dersom du har noe å tenke på. Tusle innover og oppover i egne tanker. Filosofere om verden. Tenke på venner og kjære. Kanskje løse ett eller annet verdensproblem. For veien inn til Sannesvannet i Tveit er lett å gå. Det er en gammel kjerrevei uten de store humplene. Den har heller ingen skarpe svinger eller bekkefar du kan snuble i. Her kan du gå i egne tanker uten å passe på hvor du setter foten ned. Ei heller er det forstyrrende elementer som utsiktspunkter eller andre fine ting å se på. Den lille veien er omsluttet av tett og grønn natur. Av og til kan du høre bekken som renner like ved, men du kan sjelden se den. Vegetasjonen er tett på begge sider. Her kan du gå i fred og finne den indre roen. Veien går inn til Sannesvann. Siste del av stien går i en stille granskog før den ender opp ved Sannesvannets bredder. Ei heller her er det særskilt spektakulært. Men det har en ro over seg. Der finnes en bålplass og om du går der en våt dag kan du fyre opp og sitte stille og se inn i flammene. Kanskje du finner blåbær også.
Ta turen og finn stillheten mellom tette busker og høye graner.
I en tid hvor toppturbilder råder hiver jeg meg på trenden. Og selvfølgelig fra NordNoge. Dagens topptur gikk til Skjeggefjell,m 472 meter over havet og med Målselv for sine føtter. Sies det. Grått er også utsikt. Å stirre inn i det vi på sørlandet kaller kompe. Noe ubestemmelig grå fuktig masse som er en blanding av brøytekantene på E18 en våt dag og noe fra sluken. Slik var det på turen til Skjeggefjell i Målselv. Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige knær heter det. Kan man ikke få utsikt kan en få innsikt sies det. Vel vi ble spart for utsikt annet enn grått og de dårlige knærne ble hentet frem på turen ned. Men, allikevel, vi fikk en tur ut av det. Vi ble med Wenche og Rory og bikkja Turbo på tur. Inn i skogen og opp på fjellet. Grått og vått og fint. “Der nede ligger bygda”, vår forteller Wenche og peker inn i tåka. “Der borte er det høyeste fjellet her; Ruten, hele 1361 meter over havet.” “Så høyt?” sa jeg og stirrer tomt inn i tåka. Ruten fikk jeg aldri se, men Øverbygd viste seg der nede noen minutter. Tåka ble litt utvanna en stakket stund. Vi så hele bygda og nesten der de bodde. Vi så Målselva som svingte seg nede i dalen. Så så vi grått igjen. Vi hadde 360 kompeutsikt nok en gang. Og vi ble kalde. Litt uventa oppdaget vi at en blir kald når det er våt tåke og vind på Skjeggefjell 472 moh.
Takk for turen.
En gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg. I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.
Når solturister blir Regnværsturister. Ingen grunn til å deppe om himmelen åpner seg og slipper ned vann i stedet for sol. Ta for eksempel dine sommergjester med på en kortreist opplevelse inne i skogen på Tveit. Bare en liten kilometer inni der finner du Brattefoss. Du går over selve bekken mange ganger på veien mot fossen. Den er fin på varme dager, men ennå finere på ufine dager. Om det har regnet en dag eller to er den på sitt beste. Ta med turister på turen.
! 