Spre dere ut; Blåbærheia!
Tur med overraskelse. En liten tur i utgangspunktet. Den ble ikke lang, men den ble stor. En tur jeg husker. Tveit turlag viste meg veien opp til Blåbærheia. Ei hei som bærer sitt navn med rette. Det var blått i blått over alt. Høyresia dominerer denne klompen i naturen. Erna hadde likt seg her, -så blått var det. Og med banan i sekken var menyen satt;- Bananasplit.
Vel oppe på den vesle toppen; Terekniben, står det en værhane som en sønn av en smed en gang satt der for nesten hundre år siden. 1922.
(Historien til vindanviseren sakset fra Tveit Turlag: Den har inskripsjonen S.O.B 1922. Dette er initialene til Severin Olsen Boen. Dette var sønn av Otto Olsen som etablerte smie på Krageboen i 1877. Severin Olsen Boen utvandret antagelig til Amerika i 1914. Vindanviseren er trolig laget i familiens smie som et minne i anledning at Severin kom hjem på besøk i 1922.)
Fra den vesle toppen hadde vi utsikt mot der de en gang lagde gulvene vår og vi kunne høre Boenfossen sitt brus. Vi kunne se oppover og nedover og bortover. Men den største opplevelsen fant vi litt lenger inne i skogen. En stiløs tur bare 100 meter innover og vi fant Kråkehelleren. En uunnseelig heller på avstand. Imponerende i nærsyn.
Det ser ut som det en gang har vært utvinning av et eller annet her. Kanskje Kalk eller kvarts? Det var et frodig og imponerende sted. Det underlige var at det ikke gikk noen stier inn hit. Det burde det.
(Tveit Historielag kan fortelle; Helleren under Krågefjellet. Vi har flere hellere i Tveit, men dette er en av de største og flotteste. Sven Krageboen kunne fortelle at helleren ble brukt som tilfluktssted under siste verdens-krig. Det var hans foreldre, Toralf og Barbra Krageboen, og naboene Hans og Annie Egerhei som tok med seg familiene opp hit når det kom varsel om mulige krigshandlinger på Kjevik. Begge familiene hadde fraktet opp mat og klær som ble oppbevart under helleren. Oppholdene ble heldigvis aldri langvarige.)
Vel vært et besøk.
Vi vasset gjennom Blåbærlyng til vi fant Guritjønn og veien tilbake.
Ta turen til Terekniben og Blåbærheia. Men gå litt lenger
Det måtte jo bare bli godt. Nysalta agurker! Agurker som har vokst opp med bølgeskvulp og måkeskrik i salt sjøluft blir bra. Maya skulle sjekke om fingrene var grønne her i vår. 2 drivhus og litt drivved satte forholdene til rette. Økologisk jord. Trist men sant. Litt undersøkelser og vi fant fort ut at 5 sekker jord for 200 kroner på Plantasjen, Europris, Byggmax og den lokale bensinstasjonen inneholder like mye næring som Donald Trump. Det er ikke akkurat myrra for en god start på livet for små plantefrø. Så vi kjøpte økologisk jord til 180 for en sekk. Og en sekk til, og enda en. Dette sammenblanda med selvprodusert kompostjord har lagt grunnlaget for nye liv. Det har spirt og det har grodd og Maya har nynnet og stelt. Prikla og beskåret. Og Maya har vist sine grønne fingre. Hun har fått bekreftet at hun kan dyrke sine ting. Salater og blader og sellerier og paprika og tomater og et tonn med agurker. Det er så godt å stikke handa utenfor hytta, ned i det lille drivhuset og hente inn ferskvarer til frokost, lunsj, middag og kvelds.
Naturens lille forundrende under. Eik. Og ikke Stig Van Eik, men rett og slett eik.- Treet. Dette forbanna bladslippende treet som nekter å være eviggrønt. Nei. Halvårsgrått er tingen. Grønt er visst bare kult om sommeren. Og for eika gjelder ikke de samme reglene som for oss mannfolk. Nei. 2 nødder er liksom ikke nok for eika. Tusner på tusner skal de avle opp – for så å slippe i hauan på oss som tusler i skogen.
Det er så fint å trø barbent på et svaberg klokken 11 på kvelden og kjenne varmen fra hele dagen strømme opp gjennom kroppen. Sitte stille og se ut over et hav som er enda mer stille. Og Maneidane har forlatt vannet og fart til himmels. De siste dagene har vært magiske. La oss mimre om dem. Hvor langt tilbake må en tenke for at det kalles mimring? 30 år? 2 år? 1 dag?
Dette er en fin tur dersom du har noe å tenke på. Tusle innover og oppover i egne tanker. Filosofere om verden. Tenke på venner og kjære. Kanskje løse ett eller annet verdensproblem. For veien inn til Sannesvannet i Tveit er lett å gå. Det er en gammel kjerrevei uten de store humplene. Den har heller ingen skarpe svinger eller bekkefar du kan snuble i. Her kan du gå i egne tanker uten å passe på hvor du setter foten ned. Ei heller er det forstyrrende elementer som utsiktspunkter eller andre fine ting å se på. Den lille veien er omsluttet av tett og grønn natur. Av og til kan du høre bekken som renner like ved, men du kan sjelden se den. Vegetasjonen er tett på begge sider. Her kan du gå i fred og finne den indre roen. Veien går inn til Sannesvann. Siste del av stien går i en stille granskog før den ender opp ved Sannesvannets bredder. Ei heller her er det særskilt spektakulært. Men det har en ro over seg. Der finnes en bålplass og om du går der en våt dag kan du fyre opp og sitte stille og se inn i flammene. Kanskje du finner blåbær også.
Ta turen og finn stillheten mellom tette busker og høye graner.
I en tid hvor toppturbilder råder hiver jeg meg på trenden. Og selvfølgelig fra NordNoge. Dagens topptur gikk til Skjeggefjell,m 472 meter over havet og med Målselv for sine føtter. Sies det. Grått er også utsikt. Å stirre inn i det vi på sørlandet kaller kompe. Noe ubestemmelig grå fuktig masse som er en blanding av brøytekantene på E18 en våt dag og noe fra sluken. Slik var det på turen til Skjeggefjell i Målselv. Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige knær heter det. Kan man ikke få utsikt kan en få innsikt sies det. Vel vi ble spart for utsikt annet enn grått og de dårlige knærne ble hentet frem på turen ned. Men, allikevel, vi fikk en tur ut av det. Vi ble med Wenche og Rory og bikkja Turbo på tur. Inn i skogen og opp på fjellet. Grått og vått og fint. “Der nede ligger bygda”, vår forteller Wenche og peker inn i tåka. “Der borte er det høyeste fjellet her; Ruten, hele 1361 meter over havet.” “Så høyt?” sa jeg og stirrer tomt inn i tåka. Ruten fikk jeg aldri se, men Øverbygd viste seg der nede noen minutter. Tåka ble litt utvanna en stakket stund. Vi så hele bygda og nesten der de bodde. Vi så Målselva som svingte seg nede i dalen. Så så vi grått igjen. Vi hadde 360 kompeutsikt nok en gang. Og vi ble kalde. Litt uventa oppdaget vi at en blir kald når det er våt tåke og vind på Skjeggefjell 472 moh.
Takk for turen.
En gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg. I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.
! 