Inne  i skogen innenfor Drangsholt i Tveit står en bitte liten bauta. Til minne om Treske Nils.

TreskeNils har sin egen bauta. Et minnesmerke. En minnestein er reist der han en gang ble funnet død. I 1934 døde han her. Noen trodde han var borte og andre trodde han var hjemme. Så ingen gikk ut for å lete. En trist historie. Steinen var lett å overse, men når jeg først fikk øye på den var den stor i all sin lille prakt. Og takk til Tveit turlag som lot meg finne den. Løypene er mange og godt merket på Tveit. Den ene leder hit til en mørk liten dal hvor en enkel stein er satt opp til minne om en hedersmann. Når jeg leser om Nils Olsen ser det ut til at han ikke gjorde noen store bragder, men han gjorde mange små. Og det er kanskje den største bragden noen kan gjøre.

Steinen står liten og rak, og det er et godt sted å stoppe opp og tenke på bragdene du selv gjør. Ikke tenk på de store. Tenk på de små. Tenk på når du gjør noe godt for noen. Av og til for bare en. Av og til for mange. Tenk på neste bragd du skal gjøre.

Turen til steinen går gjennom skog. Fin skog, men litt ensformig. Ganske kjedelig sti og minnesteinen står hele 3-4 km inn i skogen. Det er kanskje også derfor den gir et større avtrykk i lillehjernen når du først kommer dit. Litt videre fra steinen kan du se rester etter flere små gårder. Lukke øynene og se hvordan de virkelige Farmendeltakerne levde. Her er mange fine steder å ta en rast. En flott avstikker til Falkodden kan også anbefales.

Ta turen. Kartet finner du her; https://ut.no/turforslag/1115894

 

Og Andrew; Takk for turen.

En styrkedrikk av en tur. Den er ikke lang men den er bratt. Oppover og oppover til du får din belønning på toppen. De tre små jeg hadde med i dag måtte trues vekk fra dataspill og rosa ponnier på TV. Surmuling og svartmaling av de to største. Etter lovnad om eple på toppen begynte 5 åringen å juble. Vi gikk ut og vi gikk opp til Sotåsen. Denne fine toppen hvor du ser horisonten krumme. Du ser Ulvøysund i øst og Flekkerøya i vest. Det er om mulig den fineste plassen i byen om du vil se en soloppgang eller solnedgang. Jeg har gjort begge deler. Der oppe fant de tre en gammel jernpåle som ble deres nye lekeapparat den neste timen. Underlig hvordan en rusten gammel påle plutselig er like gøy som Nintendo og NightmareMoonPonnien. Det er og en fin fin bålplass der oppe om du har med deg litt ved og vinden tillater det. For med utsikt kommer ofte vind. De hører liksom litt sammen. Men denne dagen med mine tre små turkamerater var det stille og vi ble der til solen ville legge seg.

Litt facts om hytten som står på toppen.

Turkart

Vi skal holde minst en meters avstand for å unngå virus. I går tok vi det litt lenger. Vi dro til Skaudehei i Tveit og skogen innenfor.

Nå som vi er påtvunget avstand kan en jo glede seg over alle turmulighetene rundt Kristiansand. Det er mange løyper å velge mellom. I går valgte vi Skaudehei. Jeg har vært der et par ganger før på leting etter chaga. Dette naturens egne immunforsvar. I går var en fin dag. Litt frost i bakken. Akkurat nok til at vi trodde vi kunne gå tørrskodd over myra. Den teorien røyk fort. Men det er en veldig fin tur. Naturlig nok ganske bratt oppover fra Brattvollheia. Etter hvert kommer en opp i åpent skogsterreng. Flatt og fint. Tiurbæsj og Elg klinkekulebæsj over alt. Turen innover er lettgått. Mange fine bålplasser. Selv om vi antok vi var i virusfritt område så vi både PacMan og Reinlav som fikk tankene på gli. Skaudehei er ingen spektakulær topp så her er det turen og skogen en nyter. Ønsker du spektakularitet kan du ta en avstikker til Varen. Der ser du langt. Vi stoppet ved Skaudehei og tuslet ut av stien på leting etter Kreftkjuke. Eller Chaga. En sopp som vokser på bjørk og som i århundrer har blitt brukt av urbefolkning som legemiddel. Vi fant to denne dagen.

Vi gikk hjem samme vei vi kom, men en rundtur er og mulig. Det er godt merka og det henger kart i starten av løypa.

Hjemme igjen omdannet jeg soppen til te og håper den virker. Bruk naturen.

Nattevandring på Bragdøya og Langøya. 6 kilometer i mørket. Av og til på noe som lignet på en sti. Av og til ikke. Nok en gang gikk jeg sansynligvis en veldig Scenic tur. Mine turkamerater fortalte hele tiden hvor fint det var. Vi kunne vært nesten hvor som helst. Det var mørkt. Det var en kjapp liten båttur fra en båtgarasje i Løvika som tok oss ut der. På brygga ved saltbuane på Bragdøya. Disse store fine buane som en gang ble til bortved Lillesand et sted og flyttet hit av familien Gerrard som satset stort på at makrælen skulle komme. Med oss var en som kan mer enn normalt om Bragdøya og dens lyse og mørke historie. Han er med i Bragdøya Kystlag og har vært her mye. Selv om jeg ikke så noe som helst var det en innholdsrik tur. Historiene er mange der ute. Om hardnakkede bønder som forsøkte å livnære seg i skrinn jord. Om fiskere som fisket og om fulle folk i seilbåter. Og om alle de fine vikene og buktene som hver sommer fylles av solvarme gjester. Jeg fikk vite hvorfor Hestehaue heter Hestehaue. Og midt inne i skogen kjente jeg på redselen til 28 fanger som en gang ble tatt ut her, vekk fra folk, for å bli henrettet av tyske nazister. Bragdøya har mange sider. Heldigvis de fleste lyse, – selv i mørket. Vår turlos fortalte historien om Thaulows hus og somrene her ute for over 100 år siden. Han fortalte om tre av barnebarna til Tahulow som var Henrik Wergeland, Camilla Collett og Generalen som alna Ravndalen.

Nok en gang gikk jeg en fin tur. Kanskje den fineste turen jeg aldri har sett. Allikevel full av innhold. Takk for turen.

Du kan lese mer her;

Front Page

Om Saltbuene på Bragdøya;

I 1914 kjøpte familiefirmaet I. Gerrard Bragdøya, og i1915 ble selskapet A/S Bragdøen Interessentskap A/S opprettet for å utvikle mulighetene på øya. Familien hadde mange planer for øya, både å lage tørrdokk og med å få etablert internasjonal frihavn.

 

Med det som det ble satset på var foredling av de store makrellforekomstene som ble hentet opp i Skagerrak og brakt inn til Kristiansand. To store buer som stod på Lillesand/Grimstad kanten ble kjøpt, demontert og fraktet til Bragdøya og bygget opp igjen der.

Kristiansand utviklet seg på den tiden til å bli Norges største eksporthavn for saltet makrell til Amerika, og det var også stor eksport av fersk makrell på is, og saltet makrell til Europa. Men allerede på 20-tallet ble det krise i makrellfisket og i eksportnæringen, og virksomheten på Bragdøya ble lagt ned.

Buene ble i årenes løp leid ut som lager for forskjellige bedrifter, men vedlikeholdet ble ikke prioritert og bygningene begynte å forfalle. Etter krigen var det liten interesse for bruken av buene, og forfallet tiltok.

I 1968 kjøpte Kristiansand Kommune hele Bragdøya, som da ble lagt ut som friområde. På den tiden var det ikke interesse for å bevare gamle bygninger på et friområde, og det som mange mente var at det mest fornuftige var å rive disse.

I 1986 begynte imidlertid en ny fase i Bragdøyas historie. Vågsbygd Velforening tok initiativ overfor parkvesenet for å sette søkelys på verdien av Bragdøya og den kulturhistorie som fantes her. Samme år ble Bragdøya Kystlag stiftet, og tanken om å utvikle Bragdøya til et kystkultursenter ble født.

De frivillige foreningene som tok ansvar for Bragdøya sluttet seg sammen i ”Kontaktutvalget for Bragdøya” og bestod av: Vågsbygd Vel, Bragdøya Kystlag, Agder Fylkeskystlag, Christiansand Byselskab, Pider Ro, 4H og BKS (billedkunstnernes interesseorganisasjon).

Allerede i 1987 inviterte Bragdøya Kystlag Forbundet KYSTEN til å holde sitt landsstevne her, noe som ble mulig etter en intens dugnadsinnsats hele året før stevnet. Arrangementet ble et vendepunkt for politisk forståelse av mulighetene som lå i utviklingen av Bragdøya.

I 1988 var det en debatt i lokalpressen om ”innvandrere som levde på trygd”, og i den forbindelse tilbød en rekke chilenske flyktninger seg å jobbe gratis for å gjøre nytte for seg. På Bragdøya var det nok av arbeidsoppgaver og etter hvert kom det i stand en ordning der en gruppe chilenere hjalp til med restaureringen av sjøbodene. Gjennom ordningen ”arbeid for trygd” og ”praksisplass for opplæringsplan” ble det etter hvert mulig å benytte arbeidsledige i større omfang, og på det meste var det mer enn 50 mennesker fra 12 ulike nasjoner som deltok i Bragdøyprosjektet.

Det er fortsatt Kristiansand kommune som eier øya og bygningene, men Bragdøya Kystlag har det daglige ansvar for drift av sjøbodene og anleggene rundt disse og for det daglige vedlikehold. Det er bygget verkstedbygninger, sanitæranlegg, smie og en stor utvidelse av bryggeanleggene. Kystlaget leier ut den sjøboden som i dag går under navnet ”Saltebua” til konserter, møter, selskaper og bryllup og all inntjening blir pløyd tilbake til drift og vedlikehold av anlegget. Det er også en permanent utstilling i Saltebua som gjenspeiler historien knyttet til fiske langs sørlandskysten.

Saltebua er også Bragdøya kystlags senter med kontor for administrasjon og bibliotek, samt møterom.

Det er opprettet et kommunalt organ, styret for utvikling av Bragdøya, ledet av kulturdirektøren. I dette styret sitter representanter fra ulike etater innen kommunal drift og forvaltning, samt Bragdøya kystlag. Dette styret har det overordnede ansvar for den langsiktige planlegging og drift av Bragdøya som friområde og historisk kultursted, der mens Bragdøya kystlag er delegert et daglig driftsansvar for bygninger, brygger, utstyr og for å gjøre øya tilgjengelig for publikum gjennom drift av skyssbåter.

Villaen

Familien Gerrard, som drev ”Bragdøya Interesseselskab”, bygget i 1916 et eget landsted i sveitserstil ved Thaulows gård. Dette var i familiens eie som feriebolig frem til 1986. Etter den tid ble huset i en periode benyttet av ”Kunstgruppe Bragdøya” og rommet sommeratelier, utstillinger og mindre kunstprosjekter.

 

Den mørke historien.

I februar 1943 tok de første henrettelsene av russiske krigsfanger til rundt Kristiansand. Frem til freden passerte nærmere 50 navngitte krigsfanger.
De ble henrettet på Bragdøya, Oksøy fyr, Volle vannet og Jegersberg ved Kristiansand. Hovedarkitekten bak aksjonene var SS-Hauptscharführer og kriminalsekretær Paul Glomb.
I oktober 1944 ledet han henrettelsen av 11 russerfanger på Bragdøya. Samtlige russerfanger ble kommandert til å grave sine egne graver, kle seg nakne og knele ved på gravkanten for å motta nakkeskuddene. De to siste måtte selv delta i begravelsen av sine kamerater før de selv ble tatt av dage. Et annet tilfelle var da Glomb sammen med Willführ, Nietzke og Schnoor hengte 3 russere i en båtmast nær Oksøy fyr i slutten av januar 1945. Etter «sermonien» ble fangene dumpet i sjøen ved hjelp av ståltråd og murstein.

Det samme skjedde med Louis Hogganvik fra Sør-Audnedal som ble dumpet for å skjule at sikkerhetspolitiet hadde gått for langt i sine torturmetoder. Etter disse hendelsene fikk Glomb tilnavnet «russermorderen»

Når jeg var liten hørte jeg at de ikke kunne svømme der ute på Flekkerøya. Fra min bestemors gård i Korsvikfjorden kunne vi se den store øya langt der ute. “Der ute kan de ikke svømme”, sa min største fetter, “de går på vannet.” Vi som ikke kjente stedet trodde at troen var sterkere der ute. At de hadde kortere vei til himmelriket enn oss andre. Det var ikke før tunellen kom og folk var tvunget ned i avgrunnen før de nok en gang fikk se lyset på den andre siden at de lærte å svømme på Flekkerøya.

Nå er de kjent for mopeder og fyrverkeri. Fint har det visst alltid vært. Jeg ble nok en gang invitert inn i mørket av denne lavterskelgjengen med lys i panna. Vi skulle gå tur på Flekkerøya. “Er det skog der”, tenkte jeg. Etter 7 km var jeg overbevist.

Og når en går tur med en kjentmann som kan peke og fortelle underveis blir turen fin. Skjønt det at han pekte skjønte jeg ikke så mye av. Det var jo mørkt. Men det nære er også fint. Det var en blikk stille kveld med en bitte liten skalk av en måne. Snøen gjorde mørket lysere og lydene mindre. Vi pratet om mye og mangt igjen og jeg lærte mye om Flekkerøya. Vi gikk ut til Daumannsholmen, over den nye fin broa de har laget.

“Hvorfor heter det Daumannsholmen” spurte jeg. “De fant en dau mann her en gang”, sa kjentmannen. “Åja”, sa jeg.

Der er mye historie på Flekkerøya. Bestefaren til en av turkameratene var Los og hadde bukta Biskopshavn som sikker ankerplass for losskjøyta når det virkelig blåste opp. Tyskerne overtok også Flekkerøya og hadde et massivt radaranlegg ytterst ute.

Turen var topp og skal gjentas i dagslys og når isen legger seg kan jeg også gå på vannet.

En tur for prat. En tur hvor mørket omslutter oss og viser oss kun det som lyset treffer. En annerledes tur. Møvigveden er et yndet turmål om sommeren. På stille varme solfylte dager. Utsikten derfra er slående. Havet, fyrene, Flekkerøya. Det er virkelig fint. Kristiansand er omkranset av fine turområder. Flott vedlikeholdt av turlag. Godt merket.

Denne gangen tok vi turen i mørket. Vi startet ved Voie Kirke og endte opp ved Voie kirkegård. En stille tur i regnvått terreng. Vi hørte uglen tute borti skogen. Vi hørte bekkene bruse fornøyd. Vi hørte hverandre. Turen var like fin i mørket.

 

Dvergsnestangen er en perle av en plass. Hele året. Om sommeren yrer det av glade barnefamilier. Om vinteren yrer det av folkehøyskolefolk. Av og til bare yrer det. Av og til trekker det litt fra vest. Av og til fra øst. Av og til kommer stormen. Dvergsnestangen har nok av lune plasser og kroker. Det var ikke dem jeg ville besøke i går. Jeg ville virkelig føle vind og vær. Naturen og havet omslutter denne lille halvøya som peker utover mot Dvergsøya der borte. Og ytterst ute kan du alltid kjenne på været. Om det er dampende varme sommersvabergdager eller som i går, full storm i kastene.

En føler en spenning og undring når en står der og ser på kreftene som regjerer i havet. Og det er så mye lyd at suset fra palmene helt har forsvunnet. I dag kjøret jeg ut hit for å kjenne på stormen. Etter 5minutter var jeg omskapt til en lettsalta torsk.

Jeg har vokst litt opp med Dvergsnestangen. Som 15 åring seilte jeg med brett ut Korsvikfjorden med en 5-er i våtdraktlomma. Det var akkurat nok til en kroneis på kiosken der ute.

Nå heter det Kristiansand Feriesenter og har alle de stjerner de trenger.

Dvergsnestangen hele året.

Og brygga er nyvaska.