Et ypperlig turvalg på en strålende dag. Rossevann, Busteinen, Tyskerstien og Brulihei. Og fly fra hele verden. For går en på tur med en som er over normalt opptatt av store ting langt oppe i luften blir en gående å se like mye opp som ned og bort og dit. Jeg beveget meg inn i ukjent, men flott, terreng denne dagen. Jeg hadde hørt om Tyskerstien og Rossevannområdet tidligere. Hørt at det var fint. Ryktene stemte. Men som andre turområdet er dette i ferd med å bli forminsket. Det var mye hogstfelt og avsperringer starten av løypa på Rosseland. Men så ble det fint. Sammen med to gode turvenner gikk vi ei godt merka runde. Fin mørk skog og åpne fine myrer. Mye fin innsikt og litt utsikt. Vel oppe på platået fant vi Busteinen.

Historien sier at hulen skal ha vært bebodd. Den eneste som en med sikkerhet har bodd der er Christian i Grauthelleren ha bodd hermens han hogde tømmer for bøndene fra Rosseland. Gjetere har og søkt tilflukt her i dårlig vær.

Terrenget åpnet seg etter Busteinen og min flynerd av en venn kikket på strekene langt der oppe og ned på appen sin som fortalte hvor akkurat det flyet kom fra og til hvor det skulle. Han ble glad da jeg klarte å zooooooome meg opp til flyet og ta bilde. Vi ble solbrente i panna. Vi fant en fin steinflate og nøt litt sen lunsj. Videre svingte vi oppom Brulihei på vei hjemover før vi nok en gang havnet opp i et oppsprengt hogstfelt.

Turen var ny for meg. Men skogen her gav mersmak. Fint terreng og fint selskap. Takk for turen.

https://ut.no/turforslag/118824/kristiansand-vagsbygdskauen-busteinen-rundt

Som alle Liverpoolfans kjenner til; You shall never walk alone. Ei heller til Den Omvendte Båd. Med tre gamle venner og ei ny tok jeg turen til Båden.  En grå vindfull turdag hadde samlet alle turfolk med Norrøna tøy og respekt for seg selv i Jegersbergskogen. En nyinnvidd vaffelbu i enden av en vei trakk folk. Og selv om veien dit er gruslagt og fint var det overraskende mye goretex og femtusenkronersjakker på tur. Vi la turen utenom.  Vi bomma på vaffelboden og tok turen opp til toppen. Der var vi alene, underlig nok. Vi møtte bare en og annen syltynn, innbitt og lett-trippende herre som ikke løp, men trippet fort oppover eller nedover stien. Det ser nesten ut som bakken er glovarm der de i tettsittende tekstiler skynder seg opp eller ned. Når sant skal sies så trippet vi også videre. Den Omvendte Båd hadde som alltid strålende utsikt å by på, men i dag vartet den også opp med kalde, gufne, forblåste vindkast. En liten tur videre og vi fant en litt lunere krok ved Salvestjønn hvor kvile av bein var godt også for sjela.

Det var på hjemturen, nede ved Kyrtjønn at de omvendt blomstene var. En fantastisk flott liten skog med hengende blomster. Gult og vakkert og underlig. Like ved fant vi og en miniskog med noe som lignet på Kjerringrokk. Også den mystisk vakker og underlig. I dag var det turen og ikke toppen som gav fra seg de største inntrykkene.

Hakke spade, hakke spett, hakke peiling. Underlig navnevalg på en fugl. Lurer på hva de tenkte de som gav denne bevingende skapningen navn? “Se, den fine fargerike fuglen! Rødspette er opptatt. Det er en fisk. Denne fuglen har ikke skrujern. Den har ikke brekkjern. Den hakke spade. Den hakke busskort. Den hakke spett.”

Vi mater småfuglene. Nå også de mellomstore fuglene. En fugl som er nøtt til å skrike og en som ikke har spett kommer på besøk. Jeg sitter stille i vinduet og ser på. Vår vakre natur. Jeg gleder meg over livet utenfor glasset. Denne Flaggspetten (dog uten flagg) kommer til meisebollene for å feite seg opp for sommeren. Muligens for å feite opp noen små spettunger i et rede i nærheten.

Samtidig som den satt der ute satt jeg her inne og kom på en tungeknekke øvelse fra barndommen;

How much wood would a woodpecker peck

if a woodpecker could peck wood?

He would peck, he would, as much as he could,

and peck as much wood as a woodpecker would

if a woodpecker could peck wood.”

“Inni er vi blaude, men det er utenpå“.  Jeg gikk og smånynnet mens vi stabbet oss opp den bratte kjerreveien opp mot Slettehei. Det regnet denne dagen. Men vi var godt forberedt. Turtøyet var godt og tett og tørt. I alle fall en stundt. Vi hadde regnet med regn. Litte grann. Og det regnet egentlig bare litte grann også, men det regnet litte grann veldig lenge så til sammen ble vi litte grann veldig blaude. Vi var en skikkelig internasjonal blaudisgjeng på tur. Fra tre verdensdeler og fire land. Australia, Mexico, England og lille meg. Meg og Australia hadde vært på Slettehei før. Denne mest spektakulære plassen i Kristiansand. Det er der man tar gjester på tur. Så også i dag. Mexico hadde aldri vært der før og heller ikke England. Turen er fin i regn også og til vår store overraskelse ble selfisene bra på hengebroa. Og selvfølgelig måtte vi opp i tårnet litt lenger inne bare for å skjønne at vind gjør blaude kropper ganske mye kaldere. Tilbake et stykke tok både vi og regnet en rast og varm kaffe gjorde godt for tempen i kroppen. Turen til Slettehei er bare flott og mine turkamerater fra ymse verdensdeler likte stedet. De likte også å komme tilbake til bilen og dra hjem hvor en varm dusj og ei god dyne venta. Og jeg tror kanskje Mexico sover ennå.

Om du ikke har vært der, ta turen.

Jeg vokste opp sånn ca i skauen rundt Gimlekollen og Fagerholt. Jeg og andre guttetullinger med grønne fingre skrapte mose av steiner, bygde hytter og ble skremt av storfugl. Ble godt kjent blant alle de trærne der. Denne dagen tok jeg med slekta på denne turen til en naturlig lekepark inne i skauen. Min mor hadde nok ikke gitt meg landlov om hun hadde visst hva vi gjorde, hva vi klatret på og hvilke sjanser vi tok. Uten tau, hjelm, vett eller forstand, klatret, hoppet og slang vi oss i trær og fjellvegger. Uten at vi tenkte over det var det ofte med livet som innsats. Men de fleste av oss kom ut av skogen igjen. Nå tok jeg familien med til denne fantastiske og litt bortgjemte helleren ved Stitjønn på Jegersberg. Den lå der ennå. Like mystisk og like skummel og farlig. Vel verdt et besøk, om du har ungene i bånd. Mystisk og farlig. Vill og moro.

Fortsett turen opp til en liten “topptur” til Holmenkollen. Der kan du se utsikten helt til den slutter. Etter det nøt slekta en bedre pølsemiddag, med gjemsel, trengsel, plumping og latter ved den gamle speiderhytta. Fin og sikker bålplass på tørre dager.

Blir det påske i år? Kommer påskeharen? Spørsmålene hoper seg opp etter en skogstur på selveste palmesøndag.

Det hele begynte tidligere på dagen da det plinget på telefonen;”Tur?”  Meldingen tikket inn fra Andrew. “Ja”, svarte jeg. “A donde?” skrev han. Han har en mexicansk kjæreste og øver på spansk. “Åmliknuten”, svarte jeg. “Si, senor”, svarte han. Og så pakket vi bilen og sekken og jeg tok med min kjæreste og han tok med sin og vi dro opp og inn i skogen ved Krokvann. Himmelen var blå med en diger sol som sviktet sin oppgave. Det var bikkjekaldt med rundt 0 grader og vind. Men med hyggelig selskap og skravling på norskengelskspansk beveget vi oss opp og ned og inn og ut på stiene rundt Krokvann. Det er til tider et flott og ganske åpent terreng med fine vann og små myrer. Stiene er godt merket og det er piler og kart i de store stikryssene. Men det var kaldt som faen.

Etter at Andrew og jeg hadde tatt en 10 sekunders utsiktsseanse på det aller kaldeste punktet; Åmliknuten, fant vi en lun krok lenger nede langs vannets bredde. Kaffe og kjeks opp av sekken og inn i kroppen. Vi ble aldri varme, men vi nærmet oss lunkne.

Da så vi det. CRIMESCENE. Det var her vi så at noe dramatisk hadde skjedd. Det var hårdotter over alt. Et harelår litt ute i vannet og noen tørre hareører inne på land. Rett og slett et åsted. Her hadde en kamuflasjekledd hare endt sine dager. Trist men sant.

Håper det ikke var påskeharen.

This slideshow requires JavaScript.