Blir det påske i år? Kommer påskeharen? Spørsmålene hoper seg opp etter en skogstur på selveste palmesøndag.

Det hele begynte tidligere på dagen da det plinget på telefonen;”Tur?”  Meldingen tikket inn fra Andrew. “Ja”, svarte jeg. “A donde?” skrev han. Han har en mexicansk kjæreste og øver på spansk. “Åmliknuten”, svarte jeg. “Si, senor”, svarte han. Og så pakket vi bilen og sekken og jeg tok med min kjæreste og han tok med sin og vi dro opp og inn i skogen ved Krokvann. Himmelen var blå med en diger sol som sviktet sin oppgave. Det var bikkjekaldt med rundt 0 grader og vind. Men med hyggelig selskap og skravling på norskengelskspansk beveget vi oss opp og ned og inn og ut på stiene rundt Krokvann. Det er til tider et flott og ganske åpent terreng med fine vann og små myrer. Stiene er godt merket og det er piler og kart i de store stikryssene. Men det var kaldt som faen.

Etter at Andrew og jeg hadde tatt en 10 sekunders utsiktsseanse på det aller kaldeste punktet; Åmliknuten, fant vi en lun krok lenger nede langs vannets bredde. Kaffe og kjeks opp av sekken og inn i kroppen. Vi ble aldri varme, men vi nærmet oss lunkne.

Da så vi det. CRIMESCENE. Det var her vi så at noe dramatisk hadde skjedd. Det var hårdotter over alt. Et harelår litt ute i vannet og noen tørre hareører inne på land. Rett og slett et åsted. Her hadde en kamuflasjekledd hare endt sine dager. Trist men sant.

Håper det ikke var påskeharen.

I går ville jeg stoppe tiden i Korsvikfjorden i Randesund. Bare litt. Bare noen minutter kanskje. Jeg ville at silhuettene av måkene skulle henge stille i lufta. Jeg ville at havet skulle stoppe midt i sin myke krusning. Jeg ville at kveldslyset som reflekterte seg i havet  skulle skinne akkurat slik det skinte akkurat nå en liten stund til. Jeg ville at båten skulle stivne sammen med bølgene som fulgte etter den. Jeg ville at fargepaletten skulle vare. Jeg ville at den svake vinden skulle stilne helt litte grann. Jeg ønsket at all lyd gikk på Mute i bare noen minutter.

Den eneste lyden jeg skulle høre var av mitt åndedrett, mitt hjerte og lyden av mine sko som gikk langs svabergene på hytta. Jeg skulle gå der uten å tenke. Bare være til stede.

Etter hvert sanset jeg at tiden ikke stanset, at lyden ikke stilnet og at måkene fløy videre. Men jeg var til stede. En uendelig vakker kveld gav fra seg sitt siste lyd til akkurat meg.

Vi bor i et fint land.

Randesund eier en hemmelighet som mange vet om. Noen bruker den, men det er plass til flere. Akkurat denne morgenen var jeg der alene. Det hele starta med at jeg stanga hue i veggen så jeg våkna. Jeg dro meg i øret ut av døren. Jeg sparket meg sjæl i rævva så jeg havna i bilen. Jeg tok meg i nakken og dro meg opp bakken. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen var enorm. Jeg hadde motstått fristelsen fra sofaen og pysjen som gjorde sitt for å hindre meg i å gå ut. Flere ganger var jeg på vei til turtøy-kurven. Men stua overtalte meg til å snu. Men i et ubevisst øyeblikk fikk jeg allikevel skifta og kom meg ut døra. Inspirert av Maya og min sin lille solnedgangstur i går gikk jeg opp på samme lille topp, Sotåsen, og ventet på sola. Og det var da jeg så den komme. Jeg så den komme. Solen. Ute i havet. Ute i Skagerak utenfor Ulvøysund. Den farget først skyene som hang over sjøen der ute. De tok sakte men sikkert fyr. Jeg stod der i anerkjennende undring over denne dagen som kom sigende opp av havet. Jeg stilte opp kameraet, trykka på opptak og sammen så vi utover havet. “God morgen dag”, tenkte jeg. Så tenkte jeg ikke mer. Jeg bare stod og så.

Jeg dro i snora. Jeg var halvdau. Kanskje jeg var heldau. Foran meg var det helsvart. En tett rullgardin stengte ute alt lys. Det var mørkt når jeg kom i går og mørkt når jeg la meg. Og etter lang kjøretur var jeg klar for en mørk natt. Jeg tok tak i den tynne metallkulesnora på rullgardinen og lot tyngden av armen dra den nedover. Lyset svevde inn i rommet mens øynene mine svevde ut. Mysinga endte i måpende blikk. Har jeg kommet til himmelen undret jeg. Jeg var ikke der i går, men er jeg der nå. Er jeg virkelig dau nå? Og har jeg blitt kristen siden jeg havna her og ikke lenger ned. Jeg våkner langsomt til og innser at jeg virkelig er i himmelrik. Dypt religiøse vil nok argumentere i mot, men de kjenner ikke meg. Jeg har kommet til himmelen uten å være dau. Og uten å være troende.

Gudd. Takk. Og god morgen Hovden.

28. februar 2018 vs.2019. Bildene her er tatt med ganske nøyaktig et års mellomrom. Kortidshukommelsen min har strekt seg helt tilbake til 28. februar 2018. Det var en smule mer snø den gangen. I fjor. Alt var bedre før. Jeg er glad i snø. Ikke glad i 17 grader i Februar. Et dette resultat av global oppvarming foreslår jeg at vi begynner å gjøre noe med det. En ting er jo den Globale oppvarminga. Den er stor. Men den kan vi jo ikke gjøre noe med. Det er alt for stort til å tenke på. En helt annen ting er den lokale oppvarminga. Den kan vi gjøre noe med. Vi kan holde kjøleskapsdørenen åpne. Vi kan hente snø fra fjellene. Vi kan ta på oss Hololence fra Microsoft og se virkeligheten på en kaldere måte. Eller vi kan tenke oss om og bruke mindre, fly mindre, dele mer. Bare en tanke.

I skogen rundt Kristiansand er det stier og tråkk over alt. Der hvor alle skulle tru at nokon kunne bu, bor vi. Og rundt oss har vi turløyper i fleng. Vi er flinke til å ikke stå så stille vi som bor rundt disse stiene. Og jeg er kanskje en av dem som står minst stille og har gått på mange av disse tråkkene. Av og til på, men oftest av disse stiene. Og jeg tror jeg har funnet en av de fineste turene. En tur hvor jeg av og til tar med utenbysfolk. Så fint er det. Gjester skal jo helst se det beste.Passer både høst og vår og sommer og snøfrie vintre. En tur som starter kjedelig ved Voie Kirke, men som fra første steg bare blir bedre og bedre. Den ytre turen mot Møvigveden er en historie i seg selv. Terrenget forandrer seg fra åpen høyfjellslookalikeskog til tett og frodig urskog. Syrer og myrer, stup og stopp. Stille tjern og flotte badevann. Bekker som sildrer og bekker som buldrer.

Og for de som ikke liker nærsyn kan få vakre utsyn. Både ut over holskogen og utover Flekkerøya og havene uttafor. Så gjør som skogen, sett kryss ved denne stien slik at du husker den.

Ta den og kos deg. 7 kilometers rundtur som er verd strevet. Barnebarnet begynte å mase om vi snart var framme mens vi ennå kunne se bilen. Han glemte snart avstandene og med litt hjelp av GPS og tracking og noen blåbær og litt syre holdt han hele veien. Akkurat som Maya og meg. Ta turen du og. God Tur. Det beste av alt for trette bein er at det er kortere hjem enn dit.

Blåløypa er bittelitt lenger men nesten lik. Same, same, but different.

https://ut.no/tur/116303/blalypa-ytre-vagsbygd/kart#12.98/58.09684/7.95665