Det ser ut til å bli en fin dag for en fin visning. Er det i dag vi finner våre nye naboer? Et helt spesielt fint hus skal skifte eiere. Og sommeren er i emning. I vårt nabolag er det god plass. Det er det grønt og det er vakkert. Det er frodig og stille, allikevel sentralt. Frukttrærne blomstrer og vi lar humlene suse. Vi ønsker velkommen til visning og vafler kl. 16.30. http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=58325731&searchclickthrough=true

Utallige oppfordringer har det blitt. Folk legger merke til meg på gaten og helt uoppfordret kommer de med velmenende råd. “Klipp deg for helvete”,- sier de blidt. Små barn blir skremt og landskapsentreprenørene viser nysgjerrig interesse. Storfugl blir nærgående. Nær familie kommer med pålegg og til og med fjerne slektninger engasjerer seg. Og etter hvert tar jeg det til meg. Kanskje på tide å gå til nepeskrelleren tenker jeg. En klipp av toppen. En klargjøring av manken for våren. Jeg har jo i den senere tid blitt sammenlignet med en dårlig stelt tujahekk og swiffer. Vel jeg gikk til frisøren, min faste. De heter Zar Drop In og klipper meg fint og freidig. Hyggelige nye landsmenn fra Kurdistan. Og jeg hadde glemt hvor hyggelige de er. Det blir faktisk bare gøyere og gøyere og klippe seg. Snarere papegøyere og papegøyere. En liten tam fargerik papegøye satt og bivånte meg under hele klipperunden. Stilig.

Jeg vet ikke helt hvorfor så mange menn kler seg i one-piece tights i sterke farger. Hvorfor de tviholder på stavene sine og skjøyter i våryr fart innover skogen. Jeg vet ikke helt hvorfor de skynder seg mellom furustammer og bjørketrær med knærne i 90 grader og stjerten i været. Er det leik på gang? Jeg vet at de har glider under skiene, og kanskje i lomma. Jeg vet heller ikke hvorfor de ser så innbitte ut. Gleder de seg? Eller gruer de seg? Vet de egentlig hva de har i vente. Det ser ut som de skal langt av sted, minst 8,8 kilometer,  og har dårlig tid. Hmm. Hva det er som skjer lengst vekk vil jeg helst ikke tenke på, selv om jeg allerede har bilder i hodet. Men de skal jeg slette. For i et løypekryss på Voyland ovenfor Evje begynte tankene å svive i det en horde med Bjørn Dæhli wanne-be’s peste forbi. Hvor skal de tenkte jeg og så på skiltet . . . . . Hmmm. Mon tro de skal til Rassevæte?

Bratt Bakke! Ta fart. Eller på engelsk. Bratt is the bakke, take the fart.

Jeg skjønner det nå. Folk er litt tøffere på Gautestad. De er djerve sjeler som er født med utforski på beina. Ingen ting stopper dem. Knekte knoker i bratte kneiker er hverdagskost. Det er enten det som er forklaringa eller så er det at de er kommunikasjons – forvirra skiltmakere. For i utkanten av utkanten av løypenettet oppe i skogene på Høgås ovenfor Evje finnes det en monsterbakke. I løypene der oppe på Gautestad noen kilometer fra Himmelsyna er den. En slik bakke selv kondomdress-mennene uten understell burde ploge utfor. Den er så lang og bratt at vi brukte en hel boks klister under skia for å komme opp. Og vi brukte to når vi skulle ned. Og når den attpå til er svingete inne i en tett skog kan den i alle fall, av oss lettskremte halvfeite byfolk, kalles for en monsterbakke. Dersom du er der kan du kikke inn , og opp, i trærne rundt løypa. Bak de tunge barnålkledde grenene henger de. Lettere deformert og klemt inn mot stammene. Der henger det gjenglemte ski-gåere i alle aldre. Folk som var dumme nok til å ha glider nederst og ingenting øverst i tillegg til å følge skiltingen. Folk som tok fart. Folk som i sånn ca 100 kilometer i timen velger å forlate både skiløypa og dette livet til fordel for et luftig svev og et bråstopp i en trestamme. Heldigvis valgte mitt turfølge å trosse skiltinga. Vi kom levende ned. Jeg unngikk djevelen ved Himmelsyna.

Vi smurte oss inn med universalklister og tålmodighet og håpte på silkeføre. Akkurat som med fluepapir satset vi på at noen ville havne i klisteret. Det har seg nemlig slik at vi ikke er velsignet med hytte på fjellet. Vi er velsignet med mye, men ikke akkurat det. Blant annet er vi velsignet med Siv. Det er ei vi kjenner som har venner. Og når påsken nærmet seg og snøen fjernet seg elget vi oss inn på Siv og hennes venner og håpte at de hun kjenner også ville bli våre venner. Vi smurte oss inn med universalklister og håpte på at vi ville sitte fast på noen. Noen med hytte over havet. Og lykken smilte til oss. Siv tok oss med til et sted hvor hjerterommet er større enn påskefjellet. Til Kleveland og Marianne og Alan. Vi la vår lit til en fullasta Mazda 3 modell fra 2004 med bare 3 støtdempere.

Den sviktet ikke denne gangen heller.  Den tok oss frem til et sted som er et sted. Det var ingen urban hytteby med badeland, lodge, kaffebar og after ski. Dette var ei hytte slik ei hytte skal være. Med badestamp, gourmetmat, kaffe og afterski. Vertskapet ledet oss inn i skogen og inn i løypene. Vi stekte pøler på Voyland og nøt appelsin i Lille Hovasdal. Flotte steder. Stille steder. En blå himmel og strålende sol gav oss prikker i øynene og farge i kinnene. Og Gudd. Med universalklisteret fortsatt hengende under skia tok vi oss frem over stokk og stein. Av og til med litt snø nederst. Det ble litt finfin-påske på to tullinger fra byen. Takk Kleveland og Marianne og Alan for at dere kjenner Siv som kjenner oss som nå kjenner dere.

En venn av meg er smartere enn jeg ser ut til. Det er vanskelig å vite om genialiteten hans dukker opp i bedagelighetens navn eller om det rett og slett er et innovativt gen. Men altså,-  enten det er for å slippe å drasse vekk juletreet nå eller ikke, så er det et eksempel til etterfølgelse. Man tager sitt juletre, avpynter det og fjerner det fra stuens varme. Men ikke flytt det langt. Kun noen få meter. Ut av verandadøren og frem til rekkverket. Der utfører man den udåd at du fjerner alle grenene på den ene siden. Flaut for juletreet, – fint for deg. Avkappede grener danderes vakkert  i blomsterbedet. Det nå, så halve, juletreet surres inntil rekkverket på verandaen. Pass på at det plasseres slik at man har fri sikt til det fra stuens lune varme. Og nå kommer det smarte. Man pynter det på nytt. Gjerne lys også. Men denne gangen er pynten små fuglekasser og meiseboller. Meisebollene til min smarte venn er vellaget og selvvlaget, men de kan kjøpes overalt også. Og så står det der. Juletreet,- reused, redecorated, recycled. Nå som et levende vakkert stykke natur. Er du heldig fylles det opp av masse småfugler og sultne katter. Det blir rett og slett koselig. Juletreet lever litt lengre, småfuglene holder seg fine og feite i våre kaldeste måneder. Pluss, pluss og vinn, vinn.

Lage egne meiseboller:

http://villglede.no/?p=1848

http://lykkefryd.blogspot.no/2010/12/gjr-det-selv-hjemmelaget-fuglemat-del-2.html

For 3-4000 år siden satt det en kar eller to på Timenes og hakka merker i fjellet. Kult! Og i går tok tre andre karer turen. Stian, Odin og jeg dro avgårde inn i det ufyselige høstværet. Via en flott omvei gjennom skogen fra Lykkedrange til Nygård fant vi Timesnes. Eller Nedre Timenes Naturreservat som det korrekt heter Og der var helleristningene. Oppdaget så sent som i 2003. Det er de eneste kjente helleristningene i Kristiansnad, og det er en bortgjemt og glemt attraksjon. Det er såkalte skålgroper som de er litt usikre på hvorfor ble laget, men de er sannsynligvis knyttet til riter og religion. De tror det var et hellig sted for de gårdene som lå der . Like bortenfor står en diger infotavle om alt som finnes på Timenes. Den er godt gjemt og glemt den også. Men opplysende så det holder. Masse info. For på Timenes har det bodd folk i tusenvis av år. I steinalder, bronsealder og jernalder, og det finnes masse gravhauger i området og mye er funnet i bakken her. Alt fra flintøkser og potteskår til gullsmykker fra fjerne tider. Det er en underlig følelse å stå på et sted hvor det har skjedd så mye, så lenge. Ta turen, sett deg ned ved skålgropene og tenk deg tilbake i tid.

Og ta med en venn, da blir turen finere.

PS. Hvorfor i huleste heter det helleRISTNING og ikke helleRISSNING. Har de rista på plass merkene i fjellet?

Det er den tiden. “Sopp er godt”,- sier min frue. Så jeg går ut på tur med kurv og er sur. For de årlige soppturene ender med misunnelse og skjelmske blikk. Jeg ser jo hva hun plukker. Jeg er ikke blind. Steinsoppen er grei. Den er det mange av og er spiselig. Og Kantarell finner vi. De er vakre og de er spiselige de og. Nei. Det er de andre soppene som irriterer meg så inne granbaret. De som ikke er spiselige og som vi bare burde latt forsvinne inn i glemsomhetens skyggedal. Men det er ved dem hun stopper opp, blir litt fjern i blikket, og lar meg gå i forveien. “Har du sett!” sier hun, og sier ikke mer. Og i forveien går jeg mutt og duknakket. Med slik variasjon kan man ikke konkurrere. Selv ikke en sørlending.