Sterkere vitnesbyrd finner du neppe. Jeg bruker aldri mobilen selv når jeg kjører. Jeg sitter heller aldri på med noen som gjør det. Se filmen her, som min gode venn Ole viste meg. Stopp og tenk litt og tenk på hva du og dine nærmeste gjør i trafikken. Og ikke minst; gjør noe med det. Mobilen kan vente.
Filmen er enkel og sterk.
Les mer om ItCanWait her: http://www.itcanwait.com/apps-and-tools
Vi har alle våre helligdommer. Jeg har skogen. Andre har førersetet i en Tesla. Velg din egen og vær ærlig mot deg selv. Jeg er en enkel mann, men jeg ser hva som kan gå an. Ordene her bør bæres av noen å en hver. Eller alle oss som det også kalles. Evig og enkel visdom som er så inni helsikes vanskelig å etterleve. Men jeg tror verden blir litt bedre om du prøver. Om jeg prøver. Og takk til Maya, som viste meg visdom.
For meg er ro viktig. Stillhet i hodet og stillhet rundt meg. Det er godt med full fart og krokodillegalskap av og til, men på min stille lille måte tror jeg mitt kick kommer når jeg føler meg i ett med omgivelsene; stille. En tur på byen eller en festivaltur er gøy. Stå på Kjeragbolten er nifst. Bryggekaos på bryggekanten er koselig. Gå på jobb er utfordrende. Enkelte må hive seg utfor et fjell eller utfordre livsgnisten på andre måter for å føle seg levende. Ikke jeg. Det holder å sette seg ned. Og jeg tror vedkommende i båten jeg så i går kveld kanskje har det på samme måten. I et underlig anfall av stillhet på fjorden hørte jeg lyden av en motor som ikke hadde hastverk. På underlig vis holdt summende skjærgårdsjeeper og fanatisk hylende vannscootere seg unna i noen minutter. Lyden jeg hørte nærmet seg langsomt, den passerte meg langsomt, og forsvant langsomt innover i fjorden. Langsomt kan være godt det og. Spesielt i en solnedgang foran akkurat meg og min Maya.
Takk for laget alle dere. Uten slike venner er det jo ingen vi kjenner. Og Siv sin magi over og i paella-panna vil bli husket i alle Korsvikfjordens bukter og viker. Ballongene smilte og live-showet med svanefamilien sitter klistret i mobiltelefoner landet rundt. Maya og meg hilser og takker.
I en munter, dog bevistløs, tilstand handler damen foran meg i køen 3 liter appelsinjuice, ett brød, en pakke tørkeruller samt et godt utvalg grønnsaker. Hun lot seg til og med friste av ett Se & Hør som er strategisk plassert like ved kassen. Hun løfter sine varer opp fra den store handlekurven på gulvet, legger sine ting på rullebåndet for å få de pepet gjennom kassen. Hun bipper sitt Coop-kort og skjuler sin kode før hun høflig takker nei til kvitteringen som jenta med navneskilt tilbyr henne. Hun pakker sitt gods i posen og går hastig mot utgangen. Tilbake står handlekurven på gulvet. Rett foran meg. I veien. Helt først i den ganske lange køen i kassa. Hvorfor satt hun den ikke på plass? , lurer jeg på. Hun glemte det vel bare i farta,- tenkte jeg. Jeg løfter den opp og sier unnskyld til de bak meg i køen siden de må flytte seg litt for at jeg kunne sette den på plass i den stabelen med kurver som allerede var der. Noen av blikkene i køen så rart på meg. “Hva er det han holder på med?” Et av blikkene hadde til og med en munn som åpnet seg; “Det ække din jobb”, sier han.
Det gjorde meg litt trist.
For det var ikke min jobb, det med kurven, men jeg gjorde det allikevel. Kurven stod i veien, ergo jeg satt den på plass. 5 sekunder av mitt liv. Kurven hadde også stått i veien for andre, alle de bak meg. Også for han som påpekte at det ikke var min jobb å sette den på plass. Jeg gjorde det for dama som enten glemte det eller gav faen, jeg gjorde der for jenta med navneskiltet og alle de andre med navneskilt som jobber der. Jeg gjorde det for meg selv og for de bak meg i køen. Og i det mine ting ble bippet gjennom kassa og havnet i posen, sa jenta med navneskiltet; “Takk skal du ha!”
Det gjorde meg litt glad.
Det koster så lite å gjøre noen andre glad.
Det koster så lite å gjøre meg glad.
Alder ingen hindring, heter det. Og sant, og ikke sant. Av og til kan alder være til hinder. Ungdommen har det jo bare ikke. De har ikke nok alder. De er ikke der og kan bare se langt etter hva vi driver med, vi her oppe i årene. For dem er alder en hindring. Enn så lenge. På lørdag var alder ingen hindring for Paul, for han kunne stolt stå frem som 50-åring. Velkommen etter sier jeg. En 50års dag er ikke som 20, 30 eller 40 års feiringer. Dere som ligger der nede i aldersgruppene og vaker har noe å se frem til. Det å feire et liv så langt er godt. En feirer sammen med nye venner som har langt igjen til 50. En feirer med gamle venner som har vært venner helt siden de nye vennene ble født. En feirer med familie som en har hatt en stund. Med voksne barn. Med trygghet og stolthet vet en hvem en er og hvem en kjenner. Og Paul svevde på sin dag. Han var midtpunktet i festen og hadde Ari Ben vært der hadde han kalt han for en “lysfontene”. Og Pauls Merete bakket opp sin utkårede som det perfekte vertskap. Jeg har kjent denne engelskmannen lenge. Men ikke lenge nok. Vi har vært på Kjerag sammen. Vi har spilt fotball sammen. Vi har vært på Prekestolen sammen. Vi har hoppet til harde rytmer sammen på Quarten, på SmukFest og på Roskilde. Vi har rukket en del og skal rekke mer. Jeg takker universet for at jeg en gang ble kjent med deg og jeg takker deg for resten. De unge har alder som en hindring. Det har ikke vi. Gratulerer.
Har vi blitt et bedre land? Er vi mer inkluderende og varmere. Jeg håpte det for 5 år siden. Jeg håpte på lys i enden av tunnellen vi alle befant oss i. Gi noen en klem i dag. Og i morgen. Det gjør verden bedre. Dette skrev jeg for 5 år siden, og jeg fikk tårer når jeg leste det om igjen i dag, 1825 dager siden.
Jeg syntes tragedien viste at vi er et flott folk. La oss fortsette med det. Bry deg.
Jeg er for livstid. Hvor enn den måtte være. Å gi en håndsrekning eller et aldri så lite hjerterom. Du kan sågar gi noen et stort pusterom. Og har du ikke gjort det ennå så skaff deg et donorkort. Bli et levende lager av kroppsdeler. Pass godt på alle lemmene dine og elsk dem som om de var dine egne. Det kan jo være at det utenkelige kommer til å skje. Det kan jo være at du ikke trenger kroppen din lengre. Det kan jo være at når du dør, så kan lageret ditt låses opp og reservedeler kan spres til de som trenger det mest. Jeg synes det er en god tanke. Sannsynligvis blir vel min kropp sett på som spesialavfall, men finner de noe brukanes;- så vær så god.
Dette var en elegant og talende annonseserie fra Argentina. Hill, hill.
Donate Lifetime, Become an organ doner. Kampanjen er laget av reklamebyrået DDB i Buenos Aires, Argentina. Art Director Florencia Rodriguez har løst oppgaven mesterlig.
Også 3D modellør Gonzalo Paccentino med digital retusjør Vicotr Javier Bustos fortjener en hill, hill.
Gi litt av deg selv du også; http://organdonasjon.no/
Maya og måkene. Maya er glad i disse vindens og havets svevere. Sildemåker, fiskemåker og gråmåker. Når jeg spør noen kjente om de har noe gammelt brød som vi kan gi til fuglene smiler de fleste og hjelper. De vil jo sannsynligvis kaste brødet allikevel. Og gi mat til fuglene gir jo gode assosiasjoner. Spurver og sisiker, troster og stær, meiser og måker. MÅKER!!!!!!!! Sier jeg at brødet skal gå til måkene rynker folk på nesa. MÅKER!!!! Mange er ikke glade i måker har jeg skjønt. Plutselig sitter det gamle brødet lengre inne. De vil heller kaste brødet enn å gi det til måkene. Nei, måker er ikke fugler. Men hos oss er Måkene og Maya venner. Hun mater dem, og kjenner dem. På hytta har vi til og med navn på 4 stykker av dem. Vi kjenner dem. De kjenner oss. Men mange misliker dem. Trist. Maya liker de fleste. Vi kjenner til og med det som mange synes er verre enn måker. Vi kjenner et par tiggere. Igjen er det mange som misliker at Maya gir penger til tiggere. Men ulikt måkene, så er de mennesker, og de har navn fra før. Vi gir penger til Michaela og til Maria. 2 fattige rumenske damer som sitter i all slags vær og blir uglesett av gribbene som passerer.
Vi er nok noen naive duster, Maya og meg, som liker både måker og tiggere og til og med kjenner dem ved navn. Folk sier at dersom vi gir mat til måkene og penger til tiggerne kommer det bare flere. Heldigvis liker vi besøk.
Den lille friheten er den store forskjellen. Men den kan være vond å finne. Og det kan være vanskelig å slippe den tett innpå selv om den er rett foran deg. Evnen til å oppdage den når den er der kan våre forskjellen på en lett eller tung dag. Den lille friheten er den du føler når ting endrer seg bitte litt. Hverdagsrutinene og autopiloten stoppes og du skylappene åpner seg litt mer. Det kan være å finne en liten sjokoladebit når du egentlig trodde det var tomt. Det kan være å høre din favorittlåt i bilen. Det kan være en liten fugl som synger eller en tøff bil som brummer. Det er den behagelige følelsen av vekt som faller av skuldrene. Av frisk luft som fyller lungene. Av lunhet som sprer seg i hjertet. Av stillhet i en bråkete tid. Av overraskende små gleder. Av lys. Det handler om å være til stede der du er å finne den lille friheten i de små ting. Slipp hodet og tankene fri og gled deg over det du kan glede deg over. Det finnes alltid noe.
En ny gjest fra nord har kommet. Han kom på en vindfull dag. Ut på vår vindfulle hytte. Vi følte oss med en gang litt stressa og fanga av været. Hva skal vi gjøre, hvor skal vi gå? Det blåser!
“Vi griller på brygga” , sa min kone. Hun snudde våre hoder og våre tanker. Vi så gjorde. Alle kledde ute vinden og skyene og sammen lagde vi sol. Vi koste oss der ingen skulle tru at noko kos kunne bu. Snart var det søra-vinen og ikke nordavinden som rådet.
! 