Var det jeg som hjalp han? Eller hjalp han meg? Jeg er slett ikke sikker. For i går gjorde jeg noe mitt innesluttede navlebeskuende sørlandske vesen tidligere har fornektet meg. Jeg stilte mine bein til rådighet. RWTA (Refugees Welcome To Agder) inviterer flyktninger ut hver torsdag. Og siden vi ikke vil at disse skumle, ofte mørkhudede, gjestene våre skal virre formålsløst rundt i urbane strøk i 12 kalde minusgrader inviterte de andre til å være guider. Og i går tok jeg et godt tak i nakken min og heiv meg ut. Beina mine går jo tur nesten hver dag allikevel, så hvorfor ikke gå sammen med noen andre bein. Noen som ikke har gått der jeg har gått. Og jeg traff Robel fra Eritrea. Jeg sjekket at han var godt kledd og sa ; “Bli med på tur.” Hans bein fulgte mine på en halvannen times gåtur. Litt i byen, litt på Lund og litt i Baneheia. Vi snakket om mye og jeg lærte mye og han lærte mye. Han hadde en historie og fortelle og jeg hadde en historie å fortelle. Kanskje jeg aldri ser han igjen, men jeg vil huske han. Og han vil huske meg. For midt ute på 3.Stampe i Baneheia, under en måne som lyste opp med blått flomlys, sa jeg; “Nå går du på vann!”.

Jeg stiller neste torsdag også.

Det var en utrolig flott dag på søndag. Akkurat som i dag. Kaldt og klart og fint og flott. Norge på sitt vakreste her sør. Vidunderlig vinterland inviterte til opplevelser i naturen. Vi kledde oss godt alle sammen og gikk ut i vårt trygge land. Bare for å nyte det. Glede oss over det og skape nye minner. Jeg gikk ut jeg og. Kveldssolens stråler farget skogen og gav meg ærefrykt. Det var som å gå i en eller annen helligdom. Stille, kaldt og fløyelsmyke snøkreasjoner. “Så heldig jeg er”, tenkte jeg. Dette er så innmari tygt og så deilig forfriskende godt.  “Hvorfor kan ikke alle være så heldige?”. Og i denne settingen gikk tankene til alle dem som ikke er så privilegert som meg. Til alle de som i redsel har flyktet fra sitt hjem og sin trygghet, for å finne litt fred i Norge. De er heldige som har kommet til Norge. Til vårt lille og gode land. Og jeg kan gjøre dem ennå heldigere. Jeg kan bry meg. Og jeg kan hjelpe. Det kan du også. Sjekk nettsidene til  Refugees. Welcome to Agder. Kanskje du kan gjøre noe, eller har noe du kan gi. Noe som kan gjøre våre gjester ennå litt heldigere.

Kjære 2016. Vi ønsker deg velkommen.

Ditt navn skal prege kalendre og statusoppdateringer og eposter og snap-kontoer. 2016. Et år som starter med fortsettelsen av det forrige. De fleste år gjør det. Flyktningestrøm, permitterte og oppsagte venner i oljenæringa og terror på TV samt litt CO2 prat. Jeg vil gjerne overse deg 2016, se vekk, og langt videre. Men jeg tror ikke det hjelper. Jeg vil så gjerne sitte i verdens rikeste navle og bare se innover. Men jeg tror ikke det hjelper. Mange misliker vår hjelp til flyktningene. Men de forsvinner ikke i 2016. Noen vil hive de ut. Jeg tror ikke det hjelper. Noen tenner på asylmottak. Men jeg tror ikke det hjelper. Det er noen som sier de aldri gir penger i koppen til RomFolk.. Jeg tror ikke det hjelper det heller.  Noen arbeidsledige er redde for at de nye asylmenneskene skal ta jobbene fra oss. Men jeg tror de tar feil.

Så hva skal mitt nyttårsforsett inneholde i år , kjære 2016. Jeg er en stille mann. Ofte sier jeg ikke det grann.. Den hender jeg skriver i bloggen om tanker og ting og saker og sånn. Og jeg tror det hjelper. I alle fall for meg, og av og til for andre. Og det er nettopp det; Jeg tror det hjelper å hjelpe.

Alle vil hjelpe sin nabo eller sin familie. Og alle vil hjelpe sin nabos nabo og sin families familie. Og noen vil sågar hjelpe sin nabos nabos nabo og familien til familien til familien. Men der tar det ofte slutt. Det er så mange som vil hjelpe de nærmeste, men ikke de som er litt lengre vekk. Hvor settes den grensen egentlig. Den grensen der hvor ønsket om å hjelpe tar slutt. Jeg tror det hjelper å hjelpe. Uansett nærhet og uansett avstand. Dersom ønsket om å hjelpe andre blir like sterkt som ønsket om å hjelpe seg selv får vi det bedre.

Og kjære 2016. I ditt år er det mange som trenger hjelp. Og i året som merkes med 2016 skal jeg hjelpe mer.

Og med det ønsker jeg det samme nyttårsforsettet for alle mine venner.

Da blir det et godt nytt år.

Jeg er en liten mann. Jeg bor i et lite land. Jeg har ikke så mye jeg skulle sagt, men sier det likevel fordi jeg kan. Det er mange nok steder, kjære verden, hvor de ikke sier, men tier.

“Kjære verden. For meg har du gjort det fint og flott og godt. Jeg har alt jeg trenger og alt for mye penger. Og hvorfor, kjære verden, er det jeg som har fått alt. Hadde andre, kjære verden, fått litt av alt det jeg ikke trenger kunne ufred bare vært et rykte og ingen hadde trengt å flykte. For at vi skal få et bedre hele, må vi bli flinkere til å dele. For kjære verden, du er ikke rettferdig. Du deler ikke likt. Du har gitt alt for mye til meg. Jeg har alt, og i tillegg trygghet. Andre har ingenting, og i tillegg stygghet. Jeg kan tenke mine tanker og gjøre noe med det, mens andre tenker sine tanker og andre gjør noe med dem. Kjære verden, jeg tror vi til sammen har nok . Det er bare det at du er topptung, sidetung, ustabil og ute av kurs. Og vi er blinde og dumme og tenker ikke på andre. Vi må skjerpe oss kjære verden, og du må skjerpe deg kjære verden. Vi er sammen om denne kloden kjære verden. Jeg må bli flinkere til å smile til naboen som må bli flinkere til å smile til meg som må bli flinkere. Det er godt å se at vi alle har blitt bedre til å ta vare på hverandre den siste tiden. Det er bare så trist kjære verden, at det må bomber til. Vi må se lengre enn bare til de innen synsvidde. Kjære verden, du må hjelpe oss til å bli bedre slik at våre etterkommere kan oss hedre. For jeg vil ikke flykte fra deg kjære verden. Det er her jeg bor og jeg er glad i deg. Bare gjør meg flinkere kjære verden, til å rekke ut hender, istedenfor bomber.

På samme dag som Maya har vært borte en uke stod jeg i vinterlandskap. På samme dag  står hun i sommerlandskap. Hun går i sandaler i høylandet i Brasil. Jeg stampet i 50 cm snø opp på fjellet på Hovden. Og mens hun kler seg lett med et lag luftig tøy, kler jeg meg tungt med tre lags tett tøy som puster. Hun har det fint. Jeg har det fint. Sammen har vi det fint, selv om vi ikke er sammen. Og samme dag som jeg stod på fjellet på Hovden stod jeg på svaberget ved hytta. Klokka 11 var jeg på en fjelltopp. 6 timer senere ser jeg på sola som går ned over Vågsbygd. Og samme dag som jeg ser 2 så ulike utsikter tenker jeg på Maya og hennes utsikter. Jeg har mine utsikter og hun har hennes og sammen har vi mange. Vi er heldige som bor i en verden med så mange utsikter. Håper bare at vi ikke mister innsikten.